Kategori: Utenlandske utgivelser

Tegneserieutgivelser utenfor Norge

James Bond – Eidolon

Publisert 12. mars 2017 i Utenlandske utgivelser

I Eidolon, James Bonds andre historie i Dynamite nye serie om agenten, må 007 bekjempe fiendtlige krefter på britisk jord. Lik VARGR, den første historien i serien, er også denne skrevet av Warren Ellis og tegnet av Jason Masters.

James Bond - Eidolon

James Bond – Eidolon

Eidolon begynner, som sin forgjenger, med en liten forhistorie. Og denne gangen er det ikke Bond, men hovedskurken mr. Hawkwood som blir presentert. Som knekker nakken på en som har sviktet han, slik at halsen sprekker. Så all rødfargen ble ikke brukt opp i forrige historie, bare nesten.

Why are you here, Felix?

Mens sjefen for MI-5 kjemper hardt for regelen om at MI-6 agenter ikke skal få bære våpen i Storbritannia, er Bond i Los Angeles for å hente ut Cadence Birdwhistle. Birdwhistle er en MI-6-agent som jobber undercover i det tyrkiske konsulatet. I Los Angeles får han hjelp av Felix Leiter, sin gamle venn i CIA. Takket være proteser utviklet av Slaven Kurjak fra VARGR, er han nå tilbake i CIA som fullverdig agent.

I bokuniverset til Fleming, som denne serien er basert på, mister Leiter en hånd og et bein etter å ha blitt sluppet ned i en haitank i Å leve og la dø (1954). (En bok som het Voodoo-prestens gjenganger da den først kom på norsk i 1957). Han kom senere tilbake som en detektiv i Pinkerton Detektivbyrå i Diamanter varer evig (1956) med en krok og et kunstig ben. Men ble tatt tilbake av CIA i senere romaner. I denne historien er han med bare noen sider. Men han dukker jo snart opp i sin egen serie.

Men Birdwhistle er ikke så enkel å få ut, og før de kommer tilbake til MI-6 sitt hovedkvarter i London, har de blitt angrepet av både tyrkiske MIT-agenter og amerikanske CIA-agenter i USA. Og av noen de tror er SAS eller MI-5 etter at de lander i Storbritannia. Trygt på plass kan Birdwhistle avsløre at pengeoverføringene hun har funnet som er mistenkelige, alle har vært merket med Eidolon.

Eidolon is another word for ghost. Or spectre.

Dessverre er ikke denne historien like bra som VARGR. Utgangspunktet er forsåvidt interresant nok, med en hemmelig styrke på britisk jord. Men det er veldig lite som overrasker med serien, og man ser avsløringene i god tid før de skjer.

I tillegg er ikke actionsekvensene like flytende som i den første historien. De tekstløse sekvensene som fungerte fint i VARGR, blir for stiliserte her. Og er til tider preget av svake tegninger.

Men veldig tøft av Miss Moneypenny får vist at hun kan annet enn tekstbehandling. Det er ikke bare i trekk hun minner om Naomie Harris fra de nyeste Bond-filmene.

Hawkwood fungerer ikke helt for meg som skurk. Han er for flat.

Men igjen, historien bedre enn det som har vært før.

Neste historie, Black Box, har både ny forfatter og ny tegner. Og har Bond igjen ute i verden, denne gang i Tokyo.

Og den blir kjøpt den også.

James Bond – VARGR

Publisert 12. mars 2017 i Utenlandske utgivelser

Etter å vært borte fra tegneserierutene i nesten 20 år, kom James Bond tilbake med historien VARGR i 2015. Vargr foregikk over seks nummer i Dynamites nye James Bond-serie, og kom som samleutgave i 2016. VARGR (og oppfølgeren Eidolon) er skrevet av Warren Ellis og tegnet av Jason Masters.

James Bond - Vargr

James Bond – VARGR

Forrige tegnesierieutgiver som lisensierte James Bond fra Ian Fleming Publications, var Dark Horse Comics. Mellom 1992 og 1995 utgave de seks historier. Eclipse Comics hadde rettighetene før det, og utga kun en originalhistorie i 1989. De ga også ut tegneserieversjonen av Licence to Kill. Marvel ga ut to filmadapsjoner på begynnelsen av 80-tallet. Og sammen med en versjon av Dr. No fra 1962 og en uferdig utgave av GoldenEye i 1996, er dette alt som har blitt produsert av James Bond-seriehefter i USA.

I Skandinavia derimot, var James Bond å finne i mang en rute på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Tilsammen ble det lagd 46 historier som kom på trykk i de skandinaviske James Bond-bladene. I tillegg gikk James Bond som avisstripe i Storbritannia mellom 1958 og midten av 80-tallet. Først basert på Ian Flemings bøker, så med egne historier. Og disse ble både trykt både en og to ganger i James Bond-bladene. Mellom 1968 og 1970 ble også det tegnet James Bond-historier i bladet Zig-Zag, som kom ut i Sør Amerika. Og mellom 1964 og 1967 dukket Bond opp i fire manga historier i Japan.

Når nå Dynamite har kapret James Bond, har de store planer for serien. De skal ha en James Bond-serie gående fast, og det er her Vargr var første historie. I tillegg har de en spin-off serie med Felix Leiter på trappene. De har også planlagt flere enkelthistorier utenom den faste serien, deriblant en adapsjon av Casino Royale, den første James Bond-romanen.

Denne serien er lisensiert fra Ian Fleming Publications, og er altså ikke basert på filmene, men bøkene. Warren Ellis har sagt i intervjuer at hans James Bond skal være tett opptil Ian Flemings Bond. Men det sier jo alle som skal lage noe med Bond. På samme måte som alle kvinnelige Bond-skuespillere sier de skal være en annerledes Bond-pike. Og som at alle U2-album siden 90-tallet skal være mer gitarbasert.

Who ARE you?

Men nok bakgrunn, hva skjer egentlig i VARGR? Historien begynner i Helsinki, der Bond jager en mann som har drept agent 008. Hele denne jaktsekvensen er på ti sider, og de syv første er helt uten ord. En veldig effektiv åpning, der vi først ser ansiktet til James Bond på side ni, der han sier «And I’m 007». Og så begynner historien. Så vi begynner med en klassisk filmåpning.

James Bond i Vargr

James Bond i VARGR

Tilbake i London må Bond ta over saken 008 jobbet med: En ny type dop med skumle bieffekter blir smuglet inn i Storbritannia. Ledetråder fører til Berlin, der CIA har en informant i saken: den serbiske vitenskapsmannen Slaven Kurjak, spesialist på bioniske proteser. Men ikke før lander Bond i Berlin blir han forsøkt myrdet. Samtidig som den følelsesløse Mr. Masters har blitt sendt for å drepe han.

Historien har kanskje mer til felles med filmene enn bøkene om verdens minst hemmelige agent. Det er også greit, tror jeg, for Flemings agent var ganske på felgen i de siste romanene. Historien mangler riktignok de eksotiske film-lokasjonene, der den blir avsluttet i Utvær i Sognesjøen (her blir jeg nok arrestert av Visit Norway), på et forlatt krigsskip.

Toten den Bastard!

Virkemiddelet med actionsekvenser uten tale er noe som blir brukt gjennom hele historien. Og det er en del av de. Og så liker de å vise hvordan Bonds kuler treffer sine mål med røntgenbilder av trefføyeblikket. Og så er det blod. Mye blod.

«Alle» vet jo hvem James Bond er, at sjefen er M, at Moneypenny er sekretæren til M, at han får våpen av Q, osv. Så de bruker ikke mye tid på etablere karakterene. Og det er heller ikke så mye utvikling. Og det kanskje greit i den første historien.

…we’re all shocked and surprised here, 007

I VARGR er James Bond mer Connery enn Craig, og er tydeligvis en superstjerne i spionverdenen. Og opererer etter et prinsipp om å skyte (masse) først, og spørre etterpå. Mener jeg leste en anmeldelse som skrev at dette var James Bond for de som var fan av TV-serien 24.

Men det som mangler i karakterutvikling, tas igjen i action. Paret med håndlangere som bytter på å prøve å ta livet av Bond, er passe psyko. Og det matcher sjefen. Og nevnte jeg mye blod?

Jeg var ikke alltid like begeistret for tegningene gjennom hele historien. Særlig ansiktene forandret seg gjerne litt mye i løpet av en historie. Men drivet er så godt at det kan tilgis.

Dette er mye bedre enn det jeg kan huske de forrige amerikanske historiene var. Og et veldig lovende førstekapittel i et nytt tegneserieunivers for Bond, James Bond.

Lake Of Fire

Publisert 24. februar 2017 i Utenlandske utgivelser

På baksiden av Lake Of Fire er historien kategorisert som historisk sci-fi. Og det er den så absolutt. Godt festet i virkelige hendelser. Og med romskip fylt med skumle vesner. Den får til alt som filmen Cowboys & Aliens fra 2011 ikke fikk til. Dette er Knights & Aliens.

Lake Of Fire

Lake Of Fire

Året er 1220, og Albigenserkorstoget er godt i gang. Dette var et korstog som pave Innocens III hadde satt i gang, for å fjerne katarene i Languedoc i Sør-Frankrike. Her skulle alle være gode katolikker.

Lake Of Fire er skrevet av Nathan Fairbairn (som også har tekstet og fargelagt) og tegnet av Matt Smith. Fairbairn har tegnet og tusjet for flere serier både for DC, Marvel, Image, og andre. Så vidt jeg kan se er dette hans første serie der han har vært forfatter. Smith har gjort mye illustrasjonsjobbing for barnebøker og blader. I tillegg har han lagd serien Barbarian Lord. I tillegg spilte han i Doctor Who mellom 2010 og 2015 (hva mener du, feil Matt Smith?).

Boken åpner med et romskip krasjer i Pyreneene. Og en stakkars gjeter får et ublidt møte med passasjerene som titter ut.

Vi kutter raskt videre til langt mer idylliske scener, der vi møter tre av hovedpersonene: Sir Theobald av Champagne, en ung ridder på jakt etter eventyr. Lord Hugh av Blois, hans like unge følesvenn. Og Michel, deres tjener. De er på vei til Castelnaudary, for å støtte Lord Montfort i beleiringen av byen. Men grev Henry av Bar, som tjenere Theobalds mor, er også der. Og han vil ha med guttene hjem. Så Lord Montfort sender de heller de heller ut på et tilsynelatende ufarlig oppdrag nær landsbyen Montaillou. Mest for å få de unna. Der skal de etterforske ryktene om ugudeligheter. Som leder for ekspedisjonen får de en noe forfyllet, gammel kriger ved navn Baron Mondragon. I følget får de også med en gruppe hissige dominikaner-munker, ledet av bror Arnaud.

I saw it! The lake of fire!

Det er vel ikke veldig overraskende at de snart står til knærne i uhyrer. Som de til slutt må bekjempe i ildsjøen der de kommer fra.

Underveis treffer de på den unge katanerkvinnen Bernadette. Som munkene vil drepe for kjetteri. Men som våre unge helter vil redde.

I tillegg til kampen mot uhyrene, blir det også flere kamper innad i gruppen. Skal man kjempe eller flykte? Hvem skal lede an? Skal tro trumfe alt? Og hvem sin tro?

Historien er på 140 sider, og det blir dyttet mye handling inn på disse. Historien bygger seg gradvis opp, frem til den klaustrofobiske slutten. Og det er generelt veldig godt driv gjennom hele historien. Og jeg synes Smith får til slåss-scenene veldig godt.

I will remain

De personene vi ender opp med å heie på, har alle en mer eller mindre utviklet modning i løpet av historien. Men de to fiendene, Arnaud og uhyrene, er bare onde historien igjennom. Arnaud blindet av tro og egen rettskaffenhet gjennom hele historien. Og uhyrene er bare ute etter kjøtt. Det er ikke de som bygde skipet de kom i, for å si det sånn.

Jeg er enig med Kieron Gillen som er sitert på baksiden, som sier at Lake Of Fire er den beste actionfilmen som kom på papir i 2016. Og det skulle ikke forundre meg om den ble filmatisert.

Så absolutt en anbefaling, hvis du er ute etter en historisk sci-fi-tegneserie som inneholder både korsfarere, romvesner, og fanatiske munker. Og hvem er ikke ute etter det?

One Week In The Library

Publisert 23. februar 2017 i Utenlandske utgivelser

Etter å ha lest One Week In The Library, søkte jeg etter anmeldelser av den. Og de aller fleste jeg fant hadde en eller annen variant av at dette var en «annerledes» tegneserie. Og det kan jeg være enig i. Men hvor annerledes, og annerledes bra eller annerledes dårlig?

One Week In The Library

One Week In The Library

One Week In The Library er skrevet av W. Maxwell Prince, tegnet av John Amor, og tusjet av Kathryn Layno. Det er nye navn for meg. Prince og Amor har tidligere lagd Judas: The Last Days sammen, en serie jeg nå bestemt må skaffe meg. Både basert på denne serien, men også på beskrivelsen av den.

Historien i One Week In The Library følger Bibliotekaren i en uke av hans liv. Han bor og jobber alene i Biblioteket. Ikke et hvilket som helt bibliotek, men Biblioteket med stor B (…eller Library med stor L). Et sted alle verdens bøker og historier bor. Et sted han ikke kommer ut av.

I pray I have the time to read them all…

Boken er delt opp syv kapitler, ett kapittel for hver dag i en uke. Og hvert kapittel handler på en eller annen måte om hvordan ord, setninger, og historier blir levende. I det første kapitlet dukker Bibliotekaren ned i en bok og historie for å snakke med en far som har gravd ut sine egne øyne, siden det er for mange bøker og ord i verden. Og han orker ikke lese mer. I kapittel to flommer Biblioteket over av alle bøkene som har hav i seg, og Freddy Flotsom blir liggende igjen. En gutt lagd av tre, som vil være en virkelig gutt.

En rød tråd i historiene er historietolkning og hvordan historier kan presenters. Tegneserien inneholder også en liten novelle og et kapittel bruker inografikk for å fortelle om Biblioteket selv. Og gjemt i rutene er referanser til store og små verk. Du har tekoppen og lysestaken fra Skjønnheten og udyret som titter frem fra en hylle. Little Nemo in Slumberland flyr forbi. Moby Dick svømmer i oversvømmelsen av Biblioteket. Millenium Falcon flyr unna et hylleras. Og sikkert mange jeg ikke kjenner til. I tillegg til figurene som blir en del av historiene. Jeg satt igjen med en Sandman-vibb etter noen av kapitlene, med blanding av fantasi og virkelighet.

Historien blir veldig meta etterhvert, og jeg kan skjønne at noen ikke vil like den. Men for meg var den akkurat innenfor. Særlig det to siste dagene setter spørsmålstegn ved Bibliotekaren og historien i seg selv.

Jeg synes One Week In The Library er en god tegneserie og en god historie. Og streken til Amor er akkurat nok realistisk og humoristisk til å dekke både de realistiske delene av historien, og de som er ren fantasi.

Men stakkars Wilbur, ikke helt den slutten vi har sett før på hans historie.

These Memories Won’t Last av Stuart Campbell

Publisert 18. mars 2016 i Utenlandske utgivelser

Personlig foretrekker jeg serier i papirform, fremfor å lese de på skjerm. På samme måte som jeg foretrekker en papirbok fremfor en e-bok. Og det er godt mulig dette er samleren i meg som har problemer med å virkelig gå inn for noe som ikke kan puttes i en fysisk hylle eller eske. Det vil ikke si at jeg ikke leser serier på internett, men ingenting fast. Men noen ganger snubler man over en godbit, som These Memories Won’t Last, skrevet og tegnet av den australske illustratøren og designeren Stuart Campbell, eller Sutu som han kaller seg.

These Memories Won't Last av Stuart Campbell

These Memories Won’t Last av Stuart Campbell

De fleste serier på nett (kun basert på inntrykk, ingen faktiske tall), bruker internett kun som en publiseringsplattform, et mye billigere og langtrekkende alternativ til det trykte heftet. I tillegg gir det serieskaperne mulighet til å pleie leserne mer direkte. Noen kombinerer tegning med tekst, gjerne i grenseland mellom serie og blogg. Og noen velger å bruke virkemidler som animasjon i seriene. Og det er der Sutu befinner seg.

These Memories Won’t Last er historien om Sutu sin bestefar, som sakte men sikkert sklir inn i demensens tåkete slør. Og historien tar for seg forholdet mellom de to, iblandet historier bestefaren likte å fortelle fra oppveksten. Historien er ikke lang, men du rekker fint å bli sentimental på tiden den tar.

En rute fra These Memories Won't Last av Stuart Campbell

En rute fra These Memories Won’t Last av Stuart Campbell

Campbell samarbeidet med lyddesigneren Lhasa Mencur og programmereren Vitaliy Shirokiy om prosjektet. Så i tillegg til bildene, har du også et lydbilde som forandrer seg etterhvert som historien går fremover. These Memories Won’t Last blir presentert ved hjelp av html5 (og fungerer neppe i en utdatert nettleser), og alt lastes ferdig før du begynner, slik at du ikke må vente midt i historien. Du skroller deg fremover i historien mens du følger en rød tråd. Bildene du skroller deg forbi, blir borte når du skroller deg bakover, på samme måte som minnene til bestefaren. Og hele tiden ligger det en tynn tåke over det hele.

Jeg synes kombinasjonen mellom bilder, musikk, og effekter fungerte veldig godt i denne historien. I en lengre historie tror jeg det lett kunne blitt slitsomt, men her er tema og omfang så presist presentert, at det er en perfekt match. Og det er kult at de har lagd noe unikt på internett, som du ikke bare kunne trykke i et album.

These Memories Won’t Last kan leses på http://memories.sutueatsflies.com.

Grandville av Bryan Talbot

Publisert 6. mars 2016 i Utenlandske utgivelser

Hvis du er på utkikk etter en tegneserie i skillepunktet mellom Det suser i sivet og John Wick, så er Grandville tegneserien for deg. Inspirasjonskildene Talbot oppgir til boken, er de franske illustratørene Jean Ignace Isidore Gérard, som jobber under pseudonymet J. J. Grandville, og Albert Robina, samt Arthur Conan Doyle, Rupert Bjørn, og Quentin Tarantino.

Grandville av Bryan Talbot

Grandville av Bryan Talbot

Grandville er en stempunk-thriller som foregår i Storbritannia og Frankrike 200 år etter at Storbritannia tapte Napoleonskrigen. Som resten av Europa ble Storbritannia invadert av franske styrker, og kongefamilien ble henrettet. 23 år før denne historien løsrev endelig Storbritannia seg etter en kampanje med sivil ulydighet og bombing fra anarkister, og dannet Den Britiske Sosialistiske Republikk, som blir beskrevet som et lite og uviktig land, koblet til det Franske Imperiet med en jernbanebro over Den engelske kanal. Selv om dette årsmessig foregår i 2014, er samfunnet fortsatt som det var på vår begynnelse av 1900-tallet, med en liten damppunk-tvist.

Og så burde det muligens nevnes at det er dyr, og ikke mennesker, som hersker over verden.

Historien begynner med mordet på den britiske diplomaten Leigh-Otter, som etter en dramatisk flukt fra Grandville (som Paris nå heter), blir drept i sitt eget hjem. Det lokale politiet, som snakker den lokale dialekten engelsk, tror det er selvmord, men Detective Inspector LeBrock fra Scotland Yard ser straks at selvmordet er iscenesatt. Sammen med sin kollega Ratzi, drar han til Grandville for å finne ut hvorfor noen ville drepe Leigh-Otter. Og der kommer de over et komplett som favner mer enn bare ett diplomatmord.

Grandville er en litt merkelig leseropplevelse. Måten ansiktene til dyrefigurene er tegnet på, er som hentet ut av en barnebok. Det jeg først tenkte på når jeg så LeBrock, var Grevling fra Flukten fra Dyreskogen. Når LeBrock og Ratzi først blir introdusert, tenkte jeg også at det kom til å bli snakk om en historie med voldelige skurker som kjemper mot en Sherlock Holmes-lignende helt som bare bruker vold når det er høyst nødvendig. Men det viser seg at den jernpumpende LeBrock er den mest voldelige av de alle, og det blir brukt mye rød tusj til fargeleggingen, for å beskrive det litt dannet.

Side 26 og 27 fra Grandville, der LeBrock får sitt første møte med sine motstandere

Side 26 og 27 fra Grandville, der LeBrock får sitt første møte med sine motstandere

Plottet i historien blir sakte låst opp etterhvert som LeBrock banker seg gjennom Paris. For den litt drevne fan av spenningsbøker og -filmer er det kanskje ikke den mest overraskende konklusjonen til historien, men jeg velger å se på dette som en eneste stor hyllest til sjangeren.

Noen feilsteg finnes her og der, jeg mener blant annet at LeBrock kunne vært mye mer nyansert, men alt i alt en veldig god og spennende historie som lukker alle bokser historien åpner underveis. Og rent visuelt er den veldig god og stilen som er valgt er veldig godt gjennomført. Jeg kommer nok til å skaffe meg de andre bøkene i serien også.

Talbot har kommet med foreløpig tre oppfølgere til Grandville. I 2010 kom Grandville Mon Amour, der LeBrock jakter på en seriemorder. I 2012 kom Grandville Bête Noire, er lukket rom-mysterium i det franske kunstmiljøet. Grandville Nöel kom i 2014, og handler om en fosvunnen pike og en hemmelig kult. I 2017 kommer den femte boken, Grandville Force Majeure.

Reklamepostkort for Grandville Force Majeure

Reklamepostkort for Grandville Force Majeure

Filmish av Edward Ross

Publisert 17. januar 2016 i Utenlandske utgivelser

Den skotske tegneserieskaperen Edward Ross har laget en teoribok i tegneserieform om film, kalt Filmish. Ross ble en filmnerd i ung alder, studerte film på universitetet, og har nå dyttet det han kan inn i en morsom og referanserik bok om film og filmens virkemidler.

Filmish av Edward Ross

Filmish av Edward Ross

Boken er delt opp opp syv temaer, som alle tar for seg hvordan vi ser på film, og hvordan film kan tolkes. Hvert kapittel er bygd opp rundt samme lest: Edward Ross, som sitt tegnede alter-ego, presenterer kapittelets teorier, både andres og egne, med eksempler fra kjente (og noen obskure) filmer. Ross har en veldig enkel strek, men det er aldri noen tvil om hvilke filmer det er snakk om. Og hvis du er usikker på hvilken film han har tegnet, de fleste får bare en rute på seg, har hvert kapittel en oversikt over alle referansene i hver rute. Det blir også referert til en god knippe filmteoretikere, og heldigvis kommer hvert kapittel i Filmish med en egen bibliografi.

Dette er en introduksjonsbok til filmteori, og hvis du allerede kan din teori, er jeg litt usikker på om du vil lære mye nytt her. Men det er kanskje heller ikke meningen til Ross. Fordelen med denne boken, fremfor en tekstbok, er at hovedfokus i Filmish er eksemplene, ikke de dyptpløyende teoriene. Men vil du dykke dypere, gir Ross deg veien videre. Så boken er kanskje best som et startspor, eller for oss som liker å vite litt om alt.

Det jeg fortsatt ikke har bestemt meg for om jeg liker eller ikke, er Ross sin bruk av de samme tegningene flere ganger i boken. Poenget er nok at hvert kapittel i Filmish avsluttes med en liten oppsummering, og da blir noen eksempler trukket frem på nytt. Og noen filmer vil selvfølgelig bli nevnt mer enn en gang. Men med å gjenbruke de samme tegningene, synes jeg han ikke bruker tegneseriemediet for det det er verdt. Greit å vise de samme filmene, men hva med variasjoner av scenene eller filmene? På denne måten blir det som en tegneserieversjon av en dokumentarfilm som bare har rettigheter til noen klipp, eller en dokumentarversjon av en fotonovelle.

Men dette er bare en liten ting å klage på, alt i alt liker jeg boken veldig godt. Og det var den perfekte julegave til en kombinert tegneserie- og filmnerd.

Filmish har sin egen nettside, med mer info om boken og noen filmressurser. Edward Ross er også på Twitter.

Mad Max: Fury Road

Publisert 20. oktober 2015 i Utenlandske utgivelser

Favorittfilmen min så langt i år er Mad Max: Fury Road. Filmen var et visuelt fyrverkeri av en actionfilm, og med en kritikerscore på 97% på Rotten Tomatoes er jeg ikke alene som å synes akkurat det. Dette er den fjerde filmen om Max Rockatansky, og den forrige kom så langt tilbake som i 1985. George Miller, skaperen og regissøren av alle filmene, har jobbet lenge med dette kapittelet (i mellomtiden har han regissert flere andre filmer, bl.a Heldiggrisen Babe i byen og Happy Feet-filmene, filmer satt langt fra den apokalyptiske verdenen vi kjenner fra Mad Max-filmene). Filmen ble nesten produsert rundt år 2000, fortsatt med Mel Gibson i hovedrollen, men den versjonen fislet stille ut i det store intet.

Den ekstra lange pausen gjorde at Miller og hans team har hatt muligheten til å jobbe veldig lenge og grundig med detaljene om figurer og miljø. Og der ligger noe av styrken til filmen. Du blir presentert med svært lite bakgrunnsinformasjon om Max og hans fiender, men alt i filmen er gjennomtenkt. Hvis du absolutt må vite noe om The Doof Warrior, kan du lese deg til at han er blind og at masken han bærer er ansiktet til moren sin. Men du trenger ikke vite det for å få fullt utbytte av filmen.

Mad Max: Fury Road

Mad Max: Fury Road

Sammen med Nico Lathouris og Mark Sexton har Miller lagd manus til noen tegnede utgaver av noen av bakgrunnshistoriene. Og de er nå samlet i en hendig samleutgave, med samme tittel som filmen. Her får du vite hvordan Nux ble en War Boy, hvordan Immortan Joe ble en gud i The Citadels, hvorfor Imperator Furiosa bestemte seg for å rømme med Immortan Joes bruder, hva Max hallusinerte om i filmen, og til slutt, hvordan The War Rig ble satt sammen.

Alle historiene har rammen at de blir fortalt av en Wordburger, en levende historiebok med tatoveringer av alle historiene han kan, til en gruppe barn i The Citadels etter handlingen i filmen.

Historiene har litt varierende kvalitet og grad av vellykkethet. Som i filmen, er det Imperator Furiosa som er den beste figuren og som har den beste historien, der hun blir satt som vakt for Immortan Joes fem bruder, og hvordan de kommer gjennom hennes harde ytre. Uten at vi egentlig lærer så mye mer om henne av den grunn. Historien om Max ser han kjempe mot en gruppe Buzzards, først i en Thunderdome, så i et redningsoppdrag der en liten jente er målet. Historien står ikke i stil med hvordan filmen viser at det har gått inn på han, men er et greit actioneventyr. Historiene om Nux og Immortan Joe er kortere, og ikke så godt fortalt.

Så litt meh, og den gir deg absolutt ikke noen ny dimensjon å forstå filmen i. Men mer Mad Max er jo aldri en dårlig ting. Den ville nok bare fått en «mediocre» fra Immortan Joe, og neppe blitt å finne i biblioteket i Vallhall. Jeg setter meg uansett ned og ser filmen en gang til. Witness!

Velvet volume 1 – Before the living end

Publisert 5. oktober 2015 i Utenlandske utgivelser

Hvis du har lest en anmeldelse av Velvet før, har du garantert hørt standardbeskrivelsen av serien: Hva hvis Miss Moneypenny var hemmelig agent? Om den ikke stemmer helt, gir den deg en god pekepinn på hvor vi skal. Serien er satt til 1973, og begynner med at agent Jefferson Keller, agent X-14 i den internasjonale spionorganisasjonen ARC-7, blir drept etter oppdrag i Paris. Det blir fort mistanke om at han er forrådt av noen som kjente oppdraget, men av hvem? På ARC-7-kontoret får sjefens sekretær, Velvet Templeton, sine mistanker og følger et spor som fører henne til en gammel dekkleilighet som inneholder et nytt lik og en gruppe ivrige ARC-7-agenter som vil arrestere henne. Men de vet ikke at frøken Templeton var agent før hun ble kontorrotte, og så er jakten i gang. Velvet på jakt etter Kellers morder, med et lag topptrente, men mørbankede, agenter i hælene.

Velvet volume 1 - Before the living end

Velvet volume 1 – Before the living end

Dette er en klassisk spenningshistorieoppskrift, der vår helt må løse mysteriet på egenhånd før han selv blir satt inn. Harrison Fords Jaget, men med spioner. Den unike vrien Velvet har, er selvfølgelig at helten som må børste støv av gamle judo-kast, er en kvinne i 40-årene. Som jo selvfølgelig ikke burde være en stor greie, men som dessverre er det.

Uten å avsløre for mye av handlingen, følger Velvet en av Kellers gamle saker for å finne spor etter morderen. Som betyr gjensyn med både gamle venner og fiender, og fortiden til Velvet og Keller blir sakte avslørt med tilbakeblikk. Hvem er venn og hvem er fiende, og hvem var venn eller fiende. Tråder blir nøstet og hemmeligheter avslørt.

Jeg kjøpte denne serien for en stund siden, men den har ligget ulest og bortglemt i hylla. Før jeg så at det svenske Agent X9-bladet begynte å trykke serien som en bi-serie, og jeg kom på at jeg hadde serien liggende. Og da tok det ikke mange sidene før jeg var hektet, og slukte utgaven. Flyten i historien er veldig god, og det veksler godt mellom mellom action og mer rolige sekvenser, som gjerne består av flashbacks til tidligere oppdrag eller svunne tider. Og selv om en og annen spionklisje dukker opp, rister historien nok i sjangeren til at det fortsatt er spennende.

Jeg var ikke helt overbevist om hva jeg synes om Epting sine tegninger til å begynne med. Jeg syntes først at actionen var veldig godt fremstilt, men at enkelte andre scener kunne virke veldig oppstilt. Men jeg landet til slutt på at jeg likte det, og at måten sidene var komponert på, ga historien et filmaktig preg. Så alt i alt, to tomler opp både til forfatter og tegner.

Before the living end samler de første fem numrene av Velvet, og historien blir ikke avsluttet her. Hittil har det kommet ut 11 nummer av serien, og nummer 12 – 14 kommer ut nå i oktober/november. Nummer seks til ti har blitt samlet i The secret lives of dead men (2015). Jeg vet ikke hvor lenge serien er planlagt å vare.

Trees volume 1 – In shadow

Publisert 13. september 2015 i Utenlandske utgivelser

Man kan finne mye artig i anbefalthyllen til Outland i Oslo. For et par besøk siden plukket jeg med meg første samleutgave av Trees, kalt In shadow, tegnet av Warren Ellis og tegnet av Jason Howard. Og nå har jeg også fått lest den, og er klar for å anbefale den videre.

Trees volume 1 - In shadow

Trees volume 1 – In shadow

Warren Ellis har hatt serier på trykk siden 1990, og har blitt et kjent som en historieforteller som ikke unngår kontroversielle temaer. Han har jobbet både for Marvel og DC/Vertigo, i tillegg til å ha skapt egne serier og figurer. Deriblant Transmetropolitan, om gonzojournalisten Spider Jerusalem, som på norsk var å finne som en del av Inferno-serien til Bladkompaniet mellom 1997 og 2001. Han har også skrevet manus til den nye James Bond-serien til Dynamite, som kommer senere i år.

Jason Howard er et litt mer ukjent navn for meg. Han jobbet med Ellis på nettserien Scatterlands før Trees, som han fikk mye skryt for. I tillegg har han tegnet The Astounding Wolf-Man (2007 – 2010) og Super Dinosaur (2011 – 2015), begge skrevet av Robert Kirkman.

Konseptet bak Trees er at jorden får besøk av utenomjordiske, i form av høye sylinderformede enheter som landet rundt i verden og slo rot, som trær, og siden gjorde de ingenting. Historien begynner ti år etter at de kom, og de har nå blitt en del av livene til de som bor rundt de. De eneste gangene det har vært noe liv i trærne, er når de har sluppet ut giftig avfall, som i de første sidene går kraftig ut over Rio de Janeiro.

De åtte numrene av serien som her er samlet, og som er historiens første kapittel, følger personer verden over og deres liv som er påvirket av trærne i en eller annen grad. Vince er en ung forretningsmann som vil bli ordfører over et New York som er svært rammet av trær, og Manhattan har blitt en kanalby som resultat. Den unge kinesiske kunstnerspiren Tian Chenglei har fått tillatelse til å flytte til Shu, en by som har blitt avsperret etter at et tre landet der, og som nå er blitt et slags statlig eksperiment over hvordan byen kan utvikle seg uten særlig statlig styring. På Spitsbergen blir forskeren Marsh mer og mer opptatt av trærne da han oppdager at de avgir blomster. Eligia er  sammen med lederen for en lokal Siciliansk facistgruppe av praktiske hensyn, og som blir fascinert av en gammel mann hun ikke klarer å overmanne i et spontant overfall. Og i Somalia intervjuer journalisten Malik Boniche den somaliske presidenten Caleb Rahim, som ser på treet som har landet mellom Somalia og utbryterrepublikken Puntland som et strategisk våpen.

Historien bygger seg opp sakte, og første del brukes kun til å presentere rollegalleriet. Men så dukker man ned i historiene, noen dypere enn andre. Jeg synes ikke historien på Spitsbergen fungerte helt optimalt, men den er viktig for utviklingen av den videre historien. Historien om Tian derimot, fungerer veldig bra og Tian gjennomgår også mye for en enkel bondegutt i storbyen. Eligia sin historie tok en litt uventet vending på slutten, og jeg ser frem til hvordan den utvikler seg videre. Felles for alle historiene er at det henger noe dystert over de alle, og at man venter på den uunngåelige smellen som vil komme i en eller annen form. Noen av historiene får sin naturlige slutt i denne utgaven, så jeg er spent om hva som skjer med de trådene.

Jeg likte tegnestilen til Jason Howard veldig godt. Han bruker linjer effektivt og det er mye skravering i rutene som er med på å gi bildene både dynamikk og miljø. Han har fått noe kritikk for hvordan ansikter som ikke er i front i bildet, får veldig få, og noen ganger, ingen detaljer. Men jeg synes dette er et fint virkemiddel som skaper perspektiv og liv i rutene.

Alt i alt en god første del av en historie. Jeg ser frem til del to og tre (hvis det er slik planene fortsatt er). Håper de klarer å holde fokus på personene som er med, og ikke drar inn alt for mange nye tråder for å ekspandere universet. Og det blir selvfølgelig interresant å se hva planen til trærne er, hvis det er noen.

Trees – In shadow kan kjøpes hos Outland.