Kategori: Nye norske utgivelser

Nye tegneserieutgivelser i Norge.

Futen av Øystein Runde og Knut André Solberg

Publisert 19. oktober 2015 i Nye norske utgivelser

En gang for lenge siden lærte jeg at hvis man skal fremlegge et argument skriftlig, skal man først komme med argumenter både for og mot, før man konkluderer med henvisninger til teksten man skrev først. Det kommer jeg ikke til å gjøre når det er snakk om Futen, historien om Mikael Braut. Fut nummer seksten i en moderne eventyrverden, kokt sammen med tekst fra Øystein Runde og tegninger fra Knut André Solberg. For jeg konkluderer med en gang: dette er en fantastisk utgivelse!

Kvar ville vi vært uten velferdssamfunet?

Futen har tidligere hatt (i alle fall) én albumutgave, og har også vært på trykk i bladet M. Jeg har ikke lest albumet (men er nå på utkikk etter en brukt utgave) og husker ikke figuren fra M, så jeg åpnet boken med relativt fordomsfritt sinn (…eller helt fordomsfritt var det ikke, siden jeg synes bildet av Mikael Braut på det rosemalte omslaget ser skummelt ut som en av mine kollegaer…). Og det var ikke lenge før jeg var sugd inn i denne versjonen av eventyr-Norge.

Eg er futen! Eg er her for å forskrifteregulere båten din.

Mikael Braut jobber som fut i Christiania futekontor, og tror fullt og helt på jobben sin som innkrever for staten. Han har et forhold til en hulder, hans nærmeste kollega er kjempeørnen Johannes, fut nummer søtten, og sjefen hans på futekontoret er Nøkken. Historien er delt inn i enkelthistorier som først ikke ser ut til å ha noen sammenheng, før det hele begynner å snøre seg sammen, plott-messig. I løpet av de tre første kapitlene rekker vi å hilse på Dovregubben, kjempehoder fra Påskeøya, Pesta, Draugen, og Leviathan. Og det er bare begynnelsen.

Futen av Øystein Runde og Knut André Solberg

Futen av Øystein Runde og Knut André Solberg

Det som først gjorde at Futen klatret raskt oppover mitt fjell av tegneseriefavoritter, var de fantastiske tegningene til Knut André Solberg. Alle tegningene er tegnet i det jeg vil kalle (som ikke vet bedre) blyanttegninger. Alt er i gråtoner, med unntak av noen fargede sider mellom kapitlene, og det er en veldig fin bruk av skraveringer for å få frem både action og følelser. Jeg liker særlig hvordan Huldra sitt indre liv kommer frem gjennom komposisjon og skyggebruk flere steder i boken.

Ruter fra Futen-historien Valhall, Texas

Ruter fra Futen-historien Valhall, Texas. Futen skal kreve skatt av Odin, Tor, og Loke.

Historien av Runde er fantastisk fantasifull. En slags League of Extraordinary Gentlemen eller Anno Dracula møter Asbjørnsen og Mo og Snorre. Historien foregår i nåtid. Harald er konge, men alt som fantes i eventyrene er sant. Og muligens barne TV, for To gode naboer dukker opp som arbeidere for sjefen for Futekontoret. Men til tross for figurer og historie som mangler realistiske ben å stå på, mister Runde aldri tråden og klarer å snøre inn alt til en troverdig (muligens feil ord å bruke her…) historie. Men historien er ikke bare full av troll og fanter, den lar også hovedfigurene slåss med indre demoner underveis. Selv Futen, som i begynnelsen kun er ute etter å tjene Futekontoret, endrer seg og vokser mellom de to permene.

Sammen gjør fantastiske tegninger og en fantasifull historie dette til en av de beste utgivelsene jeg har lest på en stund, og i alle fall årets favoritt hos meg.

The Oatmeal – 5 veldig gode grunner til å banke opp en delfin

Publisert 24. september 2015 i Nye norske utgivelser

The Oatmeal er en av suksesshistoriene innen tegneserier på nett. Den er tegnet av amerikaneren Matthew Inman, og han startet serien i 2009. Allerede i 2010 hadde theoatmeal.com rundt fire millioner månedlige besøkende, og i 2012 tjente Inman visstnok $500.000 på serien, det meste kom inn via produktsalg. I 2014 ble han tildelt en Eisner Award for beste nettserie, samme år som han også var nominert til beste tegneserienovelle i samme prisutdeling, for historien When your house is burning down, you should brush your teeth. Og tidligere i år, ble Exploding Kittens, kortspillet Inman har lagd sammen med Elan Lee og Shane Small, det Kickstarter-prosjektet med flest bakmenn noensinne og med investeringer på tilsammen $8,7 millioner.  Inman har både klart å bygge seg et publikum, samt å finne en forretningsmodell som fungerer, noe som ikke alltid er like lett innen nettserier.

Samtidig har The Oatmeal høstet mye kritikk og skapt seg noen uvenner på veien. I 2012 publiserte Buzzfeed en artikkel av Jack Stuef der han kritiserte Inman for en stripe der et av poengene var en voldtekstsvits. Han anklaget samtidig Inman for å bruke sine kunnskaper om søkemotoroptimalisering til å lage en serie som traff flest mulige lesere med et innhold basert på minste felles humormultiplum. Inman kom med et motsvar der han påpekte flere faktafeil i Buzzfeed-saken. Men noen uker senere kom også Gawker med en sak der de kom med mange av de samme poengene om innholdet i serien. I tillegg er det mange andre serietegnere som har vært kritiske til serien, særlig PvP-tegner Scott Kurtz har hatt mange utspill mot Inman og serien hans. Mye av kritikken ligger i definisjonen av The Oatmeal som en tegneserie, når så mye av serien er tekst og ikke bilde.

The Oatmeal - 5 veldig gode grunner til å banke opp en delfin

The Oatmeal – 5 veldig gode grunner til å banke opp en delfin

Uansett kritikk så har nå Inman nådd nok en milepæl i seriekarrieren sin, nemlig å få serien publisert på norsk. 5 veldig gode grunner til å banke opp en delfin er en norsk versjon av hans 5 very good reasons to punch a dolphin in the mouth fra 2011. Dette er tidlig The Oatmeal, som vil si at hvis nettopp har begynt å lese The Oatmeal på nett, så vil du se en innholdsmessig forskjell. For som andre serier som har gått en stund, har også The Oatmeal utviklet seg, og den er ikke alltid bare vits, vits, vits lenger. Som den er i denne boken.

Og man kan skjønne kritikken mot The Oatmeal til en viss grad basert på denne utgivelsen. Boken består for det meste av lister i forskjellige former: Hvordan tisse som en mester, 5 grunner til å få rabies istedenfor unger osv. Og det er sjelden tegningene er poengene, de er mer med som illustrasjoner til teksten. Jeg må innrømme at jeg ikke ble noen fan av boken, jeg synes ikke serien passet noe særlig i bokform. Jeg skjønner populariteten til lister på nettet (10 grunner til å elske lister. Du vil ikke tro nummer 5…), men en hel bok med de blir litt i overkant. Så jeg tror nok boken passer bra som en dobok, en bok du kan bla litt i når det ikke er noe annet innenfor armrekkevidde, og som du ikke leser ferdig på et besøk.

Som sagt så er det mye tekst, og kudos til oversetter Iselin Røsjø Evensen som har gjort en god jobb med oversettelsen, og i noen tilfeller, gjendiktningen av innholdet.

Ikke et kjøp du må gjøre. Men ler du av lister generelt, eller The Oatmeal spesielt, så tusle og kjøp.

Radio Gaga – Ånder i eteren

Publisert 14. september 2015 i Nye norske utgivelser

Flis, eller Øyvind Sagåsen som han egentlig heter, og Radio Gaga er tilbake med sitt syvende album, Ånder i eteren. Albumet består av avisstriper og noen helsiders vitsetegninger dedikert Brita. Det er noen lengre sekvenser, og tittelen kommer av historien albumet begynner med, der Brita har sett Jimi Hendrix etter å ha forbyttet frokostblanding med piller og bestemmer seg for at hun er et medium.

Radio Gaga - Ånder i eteren

Radio Gaga – Ånder i eteren

Radio Gaga har holdt det gående siden 2001, og jeg må innrømme at jeg er litt overrasket over at den fortsatt går. Jeg husker at jeg ikke var så veldig imponert da den først begynte, men nå synes jeg den er den beste gjesteserien i Pondus etter Lunch. Sagåsen er en god tegner, og han har en veldig enkel men «animert» stil. Og han er god på å bruke visuelle punchlines, fremfor bare tekst. For meg ble spesielt sekvensen der Siri selger Tobben sine gamle konserttskjorter en ny favoritt.

Mens Pondus har sin pub, har Tobben sin radiostasjon. Og alle de ansatte i radiostasjonen er med, selv om vi ikke ser så mye til Preben som vi pleier. Rita får som vanlig mye plass, med sine nye hobbyer og livsvalg, til stor mistro blant de andre. Men det er Tobben som er hovedperson, med småunger hjemme og gærninger på jobb.

Tråden gjennom albumet er ikke så veldig rød, og har man fulgt Radio Gaga, har man nok lest de fleste stripene. Og det er ikke alle stripene som sitter like godt. Men jevnt over er det mye humring for 65 kroner.

Pondus – 500 favoritter

Publisert 9. september 2015 i Nye norske utgivelser

Frode Øverlis Pondus har rukket å bli 20 år. Og på de 20 årene har serien blitt Norges desidert mest suksessfulle tegneserie, med eget blad siden 2000, og en liten jungel av album-, bok- og julehefteutgivelser. Når Pondus nå runder de gyldne 20, gjør Egmont det Pondus-favorittene AC/DC aldri har gjort, nemlig å utgi en «best of». Pondus – 500 favoritter, eller Pondus jubileumsbok som den også blir reklamert som, er en murstein av en bok med det de mener er de 500 beste stripene mellom 1995 og 2015.

Pondus - 500 favoritter

Pondus – 500 favoritter

Så fra Pondus konkluderer med at det tar tid å bygge opp en kropp som hans, og frem til Jokke blir til ubåt på siste side, kan man altså få med seg 20 års historie om en mann med familie og venner. Selvfølgelig, dette er jo stripeserie, så Pondus kommer ikke ut 20 år eldre. Men hovedpersonene utvikler seg forbausende mye for sjangeren mellom de to permene. Spesielt er det gøy å se hvordan Jokke begynte som en arbeidsløs slask med hang til litt alternativt utseende damer, og endte opp som en (relativt) ansvarsfull samboer og småbarnspappa. Historien om hvordan han og Camilla går fra hverandre, for så å finne tilbake til hverandre er fortsatt noe av den beste som er tegnet på norsk om forhold.

Og mens hovedpersonene beveger seg fremover, er bifigurene som dukker opp de samme. Men det er gøy at det til tider dukker opp nye figurer, og det er noe som gjør Pondus til en dynamisk serie.

Det finnes jo allerede to forskjellige bokserier som følger Pondus kronologisk. Så boken er for de som bare vil høre singlene. Og kan kanskje fungere som et «gateway drug» til Pondus.

For egen del var det morsomt å se utviklingen av universet, og ikke minst hvordan tegnestilen og ikke minst humoren til Frode Øverli har forandret seg. Alt mens man humrer over striper, og innser hvor forbausende konsistent kvalitetet er.

Pondus – 500 favoritter koster 499,- og kan bestilles på univers.no og ellers i alle oppegående bokhandlere.

Lunch – Ikke jobb mens jeg forstyrrer

Publisert 5. september 2015 i Nye norske utgivelser

Lunch 2 - Ikke jobb mens jeg forstyrrer

Børge Lund og Egmont er ute med den andre boken der Lunch blir presentert i kronologisk rekkefølge, Ikke jobb mens jeg forstyrrer. Den første boken i serien, Sykt travelt, måtte trykkes opp i et nytt opplag etter at førsteopplaget på 16.000 forsvant. Og det er ikke noen grunn til å tro at denne utgaven skulle selge noe mindre.

Lunch 2 – Ikke jobb mens jeg forstyrrer

Lunch 2 – Ikke jobb mens jeg forstyrrer

Jeg er en stor fan av Lunch, og i løpet av boken utvikler både figurene og tegningene seg frem til  den kvaliteten du nå er vant på stripene. Det som Lunch har klart så glimrende, er å ta kontorjobbing på kornet, og å skape figurer alle har vært borti. Vi kjenner alle en Kjell, og vi har alle jobbet for Bache. Så liker du Lunch, eller liker noen som burde like Lunch, så er boken en innertier.

Ulik de «gamle» kronologibøkene (tror vel strengt tatt dette ikke er et ord…), kommer boken i et delikat og lite format som ikke måler mer enn ca. 22×22 cm. Ulempen med det formatet er selvfølgelig at du ikke får plass til like mange striper. Og når man også har valgt å bruke en hel side på noen enkeltstriper, og boken er på under 200 sider, blir totalantallet striper noe lavt til 349,-.

Boken inneholder både striper og lengre sekvenser, og alt er i strålende farger.

Ikke jobb mens jeg forstyrrer kan bestilles på univers.no og ellers i alle fornuftige bokhandlere.

Lucky Luke – Onklene Dalton

Publisert 3. september 2015 i Nye norske utgivelser

Lucky Luke er ute på nye eventyr i bladhyllene i disse dager. Onklene Dalton (Les tontons Dalton) er det 75. albumet i rekken av norske utgivelser. Som de foregående fem albumene, er historien tegnet av Achdé (døpt Herve Darmenton), denne gang etter et manus av Laurent Gerra (hans femte Lucky Luke-historie) og Jacques Pessis. Achdé tok over pennen etter Morris da han gikk bort i 2001.

Lucky Luke har travet rundt i det ville vesten siden 1949, da han først så dagens lys i historien Dick Diggers gull (La mine d’or Dick Digger) (utgitt i albumform i Norge først i album 49, Arizona). Til å  begynne med både skrev og tegnet Morris historiene, før han inngikk et produktivt partnerskap med manusforfatter René Goscinny som varte fra 1957 til Goscinnys død i 1977. Etter Goscinny samarbeidet Morris med flere manusforfattere om historiene, deriblant Bob de Groot (Clifton) og Jean Léturgie (Percevan). I tillegg har hunden Rattata fått en egen albumserie, og det har også kommet noen album om en ung Lucky Luke (Lucky Kid/Kid Lucky, kun ett album på norsk).

Lucky Luke - Onklene Dalton

Lucky Luke – Onklene Dalton

Men tilbake til Onklene Dalton. Det viser seg at Emmett Dalton, en av de opprinnelige Dalton-brødrene, har fått en sønn. Moren til barnet vil at våre Dalton-brødre skal oppdra ungen mens hun er i Europa, og Lucky Luke blir satt til å passe på at de oppfører seg mens de bor i en av Texas mest snobbete byer (selv sheriffen har tre stjerner…). Litt Dalton-bakgrunn: Dalton-brødrene Lucky Luke stadig setter i fengsel, Joe, William, Jack, og Averell, er fettere av de mer hardbarkede Bob, Grat, Bill, og Emmett Dalton, basert på de virkelige Dalton-brødrene, som Lucky Luke forøvrig møter i albumet De første brødrene Dalton (Hors-la-loi).

Det er interessant å se hvordan tegnestilen til Morris beveget seg fra en veldig myk og animert strek på 40-tallet, via en periode med hardere linjer og mer realistisk stil på 50-tallet. Fra 60-tallet landet han på den «moderne» stilen, som på slutten av hans tegnekarriere kunne være veldig stiv og stillestående. Achdé bygger videre på den moderne stilen til Morris, og jeg synes han kommer unna de fleste stivhetene, med unntak av en del av bipersonene, som er karikerte utgaver av kjente franskmenn. Særlig Raoul og Paulo Wolf, tegnet etter skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre, skiller seg ut fra resten av tegningene med uttrykksløse ansikter.

Skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre som Raoul og Paulo Wolf i Onklene Dalton

Skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre som Raoul og Paulo Wolf i Onklene Dalton

Skuespiller Francis Blanche som advokat Blanchini og skuespiller Robert Dalban som butleren Bobby i Onklene Dalton

Skuespiller Francis Blanche som advokat Blanchini og skuespiller Robert Dalban som butleren Bobby i Onklene Dalton

Skuespiller Paul Mercey som bartender, Dominic Strauss Kahn som hotellgjest, kjendiskokk Marc Meyrat som kokken til Ma Dalton, skuespillerene Venantini Venantino og Lino Ventura som fangevoktere

Skuespiller Paul Mercey som bartender, Dominic Strauss Kahn som hotellgjest, kjendiskokk Marc Meyrat som kokken til Ma Dalton, skuespillerene Venantini Venantino og Lino Ventura som fangevoktere

I tillegg til de faste hjelperene Jolly Jumper og Rattata, dukker også Ma Dalton opp i en gjesterolle, like sint som hun alltid er. Personlig har jeg aldri hatt særlig sansen for Rattata, Lucky Lukes egen Jar Jar Binks, og han er heldivis tonet ned i denne historien. Og Jolly Jumper kommer først til sin rett når det skjer litt action på slutten av albumet.

Det er alltid gøy med Lucky Luke. Dette albumet sniker seg inn i midten av kvalitetsskalaen til serien. Det er aldri noe stort kupp eller en overhengende fare å avverge, og Dalton-brødrene er ikke reelle motstandere i historien. Wolf-brødrene dukker opp alt for sent i historien som en lite forsøk på å skape litt action, og de har heller ikke mye til personlighet. Og nevøen i historien er bare irriterende. Men jeg synes historiene er på rett vei, mye er bra tegnet, og jeg er ikke så likegyldig til dette albumet som jeg har vært til de forrige. Og den har fått meg til å grave frem noen av de gamle albumene. Og det er jo bra i seg selv.

Godkjent

Dette innlegget har tidligere vært publisert på For en neve bloggposter…