Kategori: Nye norske utgivelser

Nye tegneserieutgivelser i Norge.

Blåjakkene 2003 – 2005

I sin tredje bok om Blåjakkene tar Forlaget Zoom og Outland et uforklarlig hopp fra 1997, der den forrige boken stoppet, til 2003. Og hopper dermed over seks Blåjakkene historier, samt en historie som kom mellom de publisert i denne boken. Blåjakkene 2003 – 2005 gir oss historiene En blåjakkes siste hvile (Requiem pour un Bleu, 2003), Nancy Harts bande (Les Nancy Hart, 2004), og Bryllup på Fort Bow (Mariage à Fort Bow, 2005). I de franske albumutgavene er dette henholdsvis album 46, 47, og 49.

Blåjakkene 2003 – 2005

Blåjakkene 2003 – 2005

De historiene som har blitt forbigått, er (med ca. oversettelse i parantes) Les Hommes de paille (Stråmennene) (1998), Les Bleus en cavale (Blåjakkene på rømmen) (1998), Qui veut la peau du général? (Hvem vil drepe generalen?) (1999), Des Bleus et du blues (Blåjakkene og bluesen) (2000), L’Oreille de Lincoln (Lincolns øre) (2001), Émeutes à New York (Opprør i New York) (2002), og Arabesque (2005).

Sersjant Chesterfield våkner opp etter å blitt skadet i et slag i En blåjakkes siste hvile, og får beskjed om at Blutch er død. Men hvordan døde han? Etter hvert som han spør og graver, blir historien om Blutch sine heltedåder mer og mer fantastisk. Blåjakkeversjonen av Christopher Nolans Memento, med andre ord. Igjen en historie som viser det litt skjøre vennskapet mellom hovedpersonene.

Nancy Harts bande er en gruppe kvinner som har tatt kontrollen over byen LaGrange. Våre venner i uniform tror de skal få det enkelt når de skal gjennom byen, men både de og fordommene deres får en god runde juling. Historien er basert på en virkelig milits som tok navnet sitt etter Nancy Hart, en heltinne fra Den amerikanske uavhengighetskrigen.

I Bryllup på Fort Bow kommer Blåjakkene tilbake til sine røtter i Fort Bow, der oberts Appletown fortsatt er øverste sjef. Og Chesterfield er like forelsket i hans datter. Chesterfield og Blutch må hindre at ryktet om at det er funnet gull i området fører til en invasjon av lykkejegere. De får hjelp av indianerhøvdingen Grå Ulv til jobben, men skjønner ikke helt hva han venter i retur.

Synes de to siste historiene er litt gammeldagse når de beskriver forholdet mennene i historiene har til henholdsvis kvinner og indianere. Det skal jo være et poeng at «slik var ting», men det blir allikevel beskrevet litt for todimensjonalt etter min smak. Men ser du bort fra det, er særlig Nancy Harts bande en morsom historie der hovedpersonene er langt utenfor sin komfortsone.

Er litt bekymret om hoppet i årene betyr at de overhoppede historiene ikke kommer ut, eller om de hopper litt frem og tilbake som de ser ut til å gjøre med sine Sprint-utgaver.

Blåjakkene 1995 – 1997

I Blåjakkene 1995 – 1997 snubler sersjant Chesterfield og korporal Blutch seg videre gjennom tre nye eventyr fra Den amerikanske borgerkrigen. Boken inneholder historiene Duell i Den engelske kanal (Duel dans la Manche, 1995), De bortgjemte (Les Planqués, 1996), og Puppet blues (Puppet blues, 1997). Det er henholdsvis album 37, 38, og 39 hvis vi følger de franske utgivelsene, og er Forlaget Zoom og Outlands andre bok i serien, der den første var Blåjakkene 1992 – 1994.

Blåjakkene 1995 – 1997

Blåjakkene 1995 – 1997

I Duell i Den engelske kanal blir våre helter ofret som syndebukker for en noe korttenkt militærmanøver, og ender opp som motvillig mannskap på marineskipet USS Kearsarge, som etter et opphold i Amsterdam skal de sette etter konføderasjonsskipet CSS Alabama. Historien er basert på den virkeliget slaget om Cherbourg i 1864. Dette er første, og foreløpig eneste, gang handlingen i Blåjakkene er lagt utenfor USA. Personlig synes jeg dette er bokens svakeste historie, der Chesterfield og Blutch ikke er en del av selve hovedhandlingen, men krangler og furter seg gjennom bakgrunnen. Selve slaget er over på ikke så alt for mange ruter.

Édouard Manet - Le Combat du Kearsarge et de l'Alabama (1865), Philadelphia Museum of Art

Édouard Manet – Le Combat du Kearsarge et de l’Alabama (1865), Philadelphia Museum of Art

De bortgjemte er en tropp med frivillige soldater som nyter godt en rekke friheter som en vanlig tropp ikke har, skjenket de av president Lincoln. Siden alle andre takker nei, blir sersjant Chesterfield utnevnt til ny, midlertidig troppsjef, og bestemmer seg for å stramme opp troppen. Som ikke blir like lette som forventet. Det motsatte hadde blitt en dårlig historie. Samtidig må de avverge et fiendtlig angrep fra sørstatene som best de kan. Det er ofte i disse historiene at dynamikken mellom Chesterfield og Blutch kommer best frem, da de begge må tvinges til å være menneskelige. Og historien har en veldig koselig avslutning, før de drar tilbake til den virkelige krigen.

Krigspropaganda er temaet i Puppet Blues, som viser at selv din inkompetente sjef har en sjef som gjør ting verre. Fotografiene som kommer fra fronten er alt for depressive, der de viser alvor, død og fordervelse. Utsendt fotograf Sutton får etter hvert veldig frie tøyler til å lage de mest dramatiske bildene, som går ut over alle i troppen. Blåjakkene har vært utsatt for fotografer tidligere i Blått i svart/hvitt (Des Bleus en noir et blanc, 1977), da de hjalp den virkelige fotografen Mathew Brady. Et navn som dukker opp et par ganger i historien. Er det ikke deilig å ha noen å hate, som Raga i sin tid spurte. Og Sutten blir etterhvert en ganske god skurk som alle kan vende seg mot. En god, klassisk Blåjakkene-historie om hvor absurd krigen kan være.

Ny, solid bok om Blåjakkene. Skulle fortsatt ønske de hadde kommet som enkeltalbum, tror muligens historiene hadde hatt godt av å bli mest med litt tid i mellom. Eller så er det bare meg.

 

Sprint 1981 – 1983

Sprint 1981 – 1983 er den andre boken i forlaget Zoom og Outlands sin første «bølge» med tegneserieutgivelser, og ble gitt ut sammen med Blåjakkene 1992 – 1994. Boken samler de tre albumene Virus! (Virus, 1982), Monolitten fra Kaalson Long (Aventure en Australie, 1983), og Hvem kan stoppe Cyanina? (Qui arrêtera Cyanure?, 1983). Ulik Blåjakkene-boken, har alle de tre albumene tidligere vært utgitt på norsk, henholdsvis som album 25 (1984), 26 (1985), 0g 27 (1985) i albumserien om Sprint.

Sprint 1981-1983

Sprint 1981 – 1983

Det er verdt å merke seg at dette ikke er en fortsettelse på Sprint-bokserien som Egmont utga mellom 2008 og 2010, der bøkene inneholdt både historier og tilleggsstoff, en serie som Zoom forøvrig utgir i Danmark. Denne boken inneholder kun opptrykk av albumene, med en tre-siders tekst om hvordan Tome og Janry til slutt endte opp som med ansvaret for Sprint etter Fournier. Fournier, stakkar, får tydeligvis ikke sine historier mellom stive permer i Norge, heller ikke Nic & Cauvin. Egmont-serien forlot Sprint i 1963, fortsatt med Franquin bak pennen. Så for de historiene, er det fortsatt de gamle utgivelsene som gjelder.

Den gamle oversettelsen til Velle Espeland blir fortsatt brukt, men boken har blitt tekstet på nytt av Inger Woxhollt og er ikke lenger håndtekstet.

Tekstingen i Virus! er ikke lenger håndtekstet. Fra Sprint 1981-1983 til venstre, og albumutgaven til høyre.

Tekstingen i Virus! er ikke lenger håndtekstet. Fra Sprint 1981 – 1983 til venstre, og albumutgaven til høyre.

Når jeg leste Virus!, syntes jeg streken virket litt grov. Etter å ha gravd frem Interpresse-utgaven fra 1984, så er det en synlig forskjell på de to opptrykkene. Vet ikke om det er papiret som gjør det, det er hvitere og glattere i bokutgaven. I alle fall forsvinner en del smådetaljer fra ruter der det er brukt mye mørke farger, som når Sprint undersøker M/S Isbre i begynnelsen av historien.

Forskjellen på Virus! fra Sprint 1981-1983 og albumutgaven

Forskjellen på Virus! fra Sprint 1981-1983 og albumutgaven.

I Virus! møter våre venner Sprint, Kvikk og Spip igjen John Helena, eller Steinbitten, som de tidligere har truffet i Havmysteriet og Hemmeligheten på havets bunn. Denne gang har han rømt fra en polarbase og er smittet av en mystisk sykdom. Sprint og Co må ta han med tilbake til ishavet for å kunne kurere han med en medisin Greven av Champignac har lagd, men noen skumle skurker er veldig opptatt av at de ikke skal komme seg dit i live.
Dette er Tome og Janrys første historie, og de blir sitert i forordet på at det er en historie på 30 sider som er strukket til 42 sider. Og jeg kan skjønne det. Det skjer mye i historien med mange figurer, og historien flyter til tider litt dårlig og ting blir ikke alltid like godt presentert. Men en god begynnelse.

Monolitten fra Kaalson Long tar oss med til Australia, der greven av Champignac havner i trøbbel under en arkeologisk utgraving i gruvebyen Albuh Mine i Australias mer grissgrendte strøk. Vi treffer også igjen reporteren Trineline, Kvikks konkurrent. I Albuh Mine får Sprint og Co snart en fiende i byens eneste handelsmann mens de etterforsker hva som har skjedd med greven.
I denne historien begynner det å lukte litt mer klassisk, og historien er mer strømlinjeformet enn forgjengeren. Ikke helt i mål ennå, og særlig den klimatiske slutten kommer litt brått på.

Hvem kan stoppe Cyanina? foregår i Champignac, dog uten greven siden han fortsatt er i Australia. Cyanina i historiens tittel er en robot i kvinneform, konstruert av byens pensjonerte stasjonsmester. Men hun blir ikke det selskapet han hadde håpet på, og vil heller skape kaos i byen ved å kontrollere elektriske apparater. Og hva kan skje når hun inntar den nye fabrikken som er bygd utenfor byen, som bare er bemannet av roboter?
Her er det action og slapstick fra begynnelse til slutt, og Tome og Janry har funnet formen. Jeg synes riktignok ikke helt de klarer å gjøre Cyanina til en god skurk, hun er bare psyko og det er liksom det. Men mye moro mens Sprint og Co jakter robot mens de selv blir jaktet på av byens borgervern med borgermesteren i spissen.

Janry var inspirert av filmplakaten til James Bond-filmen Kun for dine øyne da han tegnet forsiden til Hvem kan stoppe Cyanina?

Janry var inspirert av filmplakaten til James Bond-filmen Kun for dine øyne da han tegnet forsiden til Hvem kan stoppe Cyanina?

En ting som slo meg etter å ha lest gjennom denne boken, er at jeg ikke husket hvor voldelig serien var. Jeg kan ha vært i et følsomt hjørne da jeg leste den, men de blir jo forsøkt drept i alle tre albumene. Og alle skurkene vifter på et eller annet tidspunkt med skytevåpen.

Det er synd det ikke er mer fyldige bøker, for oss som har det gamle. Men dette er til glede for nye lesere, som det heter. Gamle Sprint-album kan jo til tider være litt kronglete å få tak i.

Minions – Vill panikk!

Minions er de små gule håndlangerne som jobber for den animerte superskurken Gru. De dukket første gang opp i 2010 i filmen Grusomme meg, og har vært overalt siden. Og nå også mellom to albumpermer.

Grusomme meg var den første filmen Illumiantion Entertainment produserte, ved hjelp av det franske effekt- og animasjonsfirmaet Mac Guff (som de senere kjøpte animasjonsdelen til). Selskapet ble startet av Chris Meledandri etter at han sluttet som sjef for 20th Century Fox Animation, der han bl.a. jobbet med Istid-filmene. Grusomme meg ble veldig godt mottatt, og endte opp som den 7. mest innbringende filmen i USA i 2010. Som gjorde det lett å lage en oppfølger, der minions fikk en enda større rolle. Grusomme meg 2 kom i 2013, og spilte inn enda mer dollar. Og i 2015 fikk minions sin egen film, kalt, eh, Minions. Som nå er den nest mest innbringende animasjonsfilmen gjennom tidene, kun slått av Frost. Og i 2017 kommer Grusomme meg 3.

Minions - Vill panikk!

Minions – Vill panikk!

Vill panikk! er det andre Minions-albumet. Det første, Banana!, kom på norsk i 2015. Begge albumene ble opprinnelig utgitt på franske Dupuis, og begge er tegnet av belgieren Renaud Collin. Mens det første var skrevet av Didier Ah-Koon, er dette skrevet av Stéphane Lapuss’. Og i tråd med filmene, er ikke dette en dialogtung serie. I hele albumet er det 12 replikker (jeg telte…), ellers består dialogen av lyder og bilder. Collins jobber med en blanding av håndtegning og digitale verktøy, og albumet har samme stil som filmene, men med en snert av blyant. Og det ser egentlig litt stilig ut. En ren kopi av hvordan filmen ser, tror jeg ikke ville fungert like godt.

Det er ikke så mye å si om handlingen, eller mangel på den. Dette er en samling ensidere, der en eller flere minions gjerne gjør noe dumt som ender opp med å gjøre vondt. Og aller best er det hvis noen andre får vondt. Empatien er lav blant de gule. Det minner meg litt om gamle Rosa Panteren-serier, selv om jeg her kan blande med tegnefilmene. Uansett humret jeg av noen, hevet et øyenbryn over andre, og bladde skuffet forbi enkelte sider. Men jeg er vel neppe egentlig i målgruppen her.

Albumet har en klassisk, norsk album-størrelse. I enkelte bokhandlere har jeg snublet over (eller i alle fall sett i en hylle) de engelskspråkelige versjonene av albumene, utgitt på Titan, som er mindre i formatet. Og siden dialogen er minimal, er det vel neppe noen stor grunn til å måtte ha disse på norsk. Aller helst skulle sikkert albumet vært pushet i lekebutikker.

Albumene kom opprinnelig sammen med filmen Minions, og det er godt mulig Dupuis ikke kommer med flere album.

Lunch – Brød og sirkus

I synergiens tegn har Lunch-maestro Børge Lund blitt godvenner med COOP, og sammen har de lansert Lunch-brødet i COOP sine butikker. Brødet blir markedsført som et «ekstra grovt speltbrød». Selv har jeg ikke smakt det ennå, siden de ikke har det på min lokale COOP Marked. Men nå har Rimi-butikken ved jobben, som forsyner meg med en daglig frokost-Skyr, blitt COOP Prix, så jeg får vel ta en titt i brødhyllene der. Så det er mulig jeg en dag spiser det til lunsj, som sikkert fører til en dyptpløyende, kulinarisk bloggpost som gir hver og en vann i munnen. Eller ikke…

Lunch - Brød og sirkus

Lunch – Brød og sirkus

I forbindelse med brødlanseringen, har de utgitt tegneserieheftet Brød og sirkus. Brød og sirkus inneholder et utvalg av Lunch-striper og en samling oppskrifter der brød er enten en ingrediens eller et tilbehør. Oppskriftene er hentet fra klikk.no, og har her blitt utstyrt med navnet til en Lunch-figur. Slik at du har oppskrifter som Kjells kjøttboller i verdensklasse, Nicos spinatsalat med chilikrutonger osv.

Egentlig ikke så mye å si om selve innholdet. Jeg ville trodd at de bare ville trykke Lunch-striper som foregikk i kantina, men den gang ei.

Det som er litt spesielt, er at Brød og sirkus er gratis, og at mange COOP-butikker nærmest flommer over av bladet. Allikevel var det en relativt stor etterspørsel etter bladet på Facebook-gruppen Tegneserier – kjøp, salg og bytte over et par dager forrige uke, og det var bud opp til 70,- for et eksemplar. Brød og sirkus-bonanzaet døde fort, særlig etter at det ble klart hvor mange blader som var i omløp, og noen tilbød seg også å sende blader for bare portoen hvis noen trengte. Noen giveaways er blitt god butikk, men denne utgivelsen vil neppe sikre noen en tidlig pensjonisttilværelse i et land med høy palmetetthet. Men det er kanskje greit å ikke vente alt for lange hvis man har lyst på et eksemplar.

M – Mperiet slår tilbake

Hvis du syntes at Egmont prøvde å ri litt vel mye på Star Wars-bølgen med sin utgivelse av den originale serien, tør jeg ikke tenke på hva du synes om den nye M-utgaven til Bladkompaniet, Mperiet slår tilbake.

M - Mperiet slår tilbake

M – Mperiet slår tilbake

Albumet har headeren «Mads Eriksens tegninger og striper om Star Wars – samlet for første gang». Og det vil si en samling striper som har en, og i noen tilfeller en veldig vag, forbindelse med Star Wars. Som i alle fall høres litt gøyalt ut.

Stripene presenteres med samme omtanke som en jawa gir en R2-enhet. De blir ikke presentert kronologisk, og det er heller ingen tematisk inndeling på stripene. I tillegg har de faktisk ikke klart å fylle albumets 40 sider med Star Wars-striper, så 10 av sidene inneholder striper om andre ting. Tittelen på albumet er forøvrig nappet fra M-bok nummer 2, og forsiden er fra det første M-bladet.

Jeg føler at jeg nå må si at jeg er veldig glad i M, og hadde den som favorittstripeserie da den kom ut fast. Det kan være at jeg derfor er så skuffet over denne utgivelsen, siden jeg synes M hadde fortjent så meget bedre. Dette er ikke en «best of M», mer enn «greit nok of M».

I det minste har Mperiet slår tilbake en av mine favorittstriper. Nemlig denne:

Hoisanne, kjære! Her selger dem en ekte kopi av blaster'n til Han Solo for kun 99,50! Kroner eller dollar? ...oppvasker? Deal. I love you! ...I know.

M – oppvasker mot blaster

Blåjakkene 1992 – 1994

Igjen er lykken en varm kanon, for nå er Blåjakkene tilbake i Norge. Sist Blåjakkene så en norsk butikkhylle var i 1994 med albumet Blå ballader. Nå har det danske forlaget Zoom tatt opp hansken igjen sammen med butikkjeden Outland, og utgitt den første i en serie med bøker som samler uutgitte Blåjakkene-album. Blåjakkene 1992-1994 samler albumene Barndomsår (Vertes annés, 1992), Kaptein Nepel (Captain Nepel, 1993), og Quantrill (Quantrill, 1994).

Blåjakkene 1992-1994

Blåjakkene 1992-1994

Barndomsår er det 34. Blåjakkene-albumet totalt, mens Blå ballader var det 28. i rekken. Som vil si at hvis bokserien bare går fremover med utgivelsene, vil albumene En avant l’amnésique! (1989), La Rose de Bantry (1989), Drummer boy (1990), Les Bleus en folie (1991), og Grumbler et fils (1992) ikke komme på norsk. Tidligere har heller ikke Les cavaliers du ciel (1976) eller Des Bleus et des tuniques (1976) (flere korte historier) kommet i en norsk utgave. Caliber trykket historier fra La grande patrouille (1976) i 1996, men rakk ikke alle før de ble nedlagt. Og Buffalo trykket del 1 av 3 av For en neve dollar og noen vekslepenger (Et pour 1500 Dollars en plus, 1972) i sitt siste nummer i 1982. Med forbehold at de ikke har gått som en bi-serie i et blad jeg ikke har fått med meg.

Jeg likte Blåjakkene svært godt da det var aktive utgivelser, og jeg ble veldig begeistret da Zoom annonserte sitt samarbeide med Outland om utgivelser av tegneserier, og at Blåjakkene ville være en av de seriene de ville trykke opp. Aller helst ville jeg sett historiene som hvert sitt album, og ikke samlet i en hardback, men det kun en personlig preferanse på hvordan jeg liker å lese.

Hvis du ikke er kjent med Blåjakkene, handler serien om to soldater fra Nordstatene under Den amerikanske borgerkrigen (1861-1865). Sersjant Cornelius Chesterfield følger ordre fra punkt til prikke, mens korporal Blutch gjør sitt ytterste for å slippe unna hæren. Albumene følger disse to på eventyr under krigen, der de kjemper like mye mot fiendtlige soldater, som fanatiske offiserer i egen hær. Selv om tonen alltid er humoristisk, tar den også for seg de tragiske sidene ved krigen.

I Barndomsår forsøker Blutch igjen å desertere, med Chesterfield jagende hakk i hæl. Sersjanten fanger sin korporal, og mens de overnatter i en liten by på vei tilbake til leieren, treffer sersjanten tilfeldigvis på en gammel kjenning av Blutch som kan fortelle om den triste oppveksten til Blutch, som han ofte selv bidro til.
Når en serie har gått lenge nok, er det gjerne naturlig å titte bakover for å finne nye vrier på historiene. Så for oss som har et forhold til Blåjakkene, er dette en grei historie som prøver å forklare Blutch litt (selv om jeg ikke syns den helt får det til). Kommer du derimot til denne boken med blanke Blåjakkene-ark, er dette neppe historien som vil gjøre deg til en fast leser.

Kaptein Nepel er mannen som skal ta over ansvaret midlertidig for Fort Bow, der våre helter har skapt mye ugagn før, siden oberst Appletown er syk. Sersjanten og Blutch følger han til fortet, og observerer at han i løpet av kort til ødelegger det gode forholdet Appletown har fått med områdets indianerstamme. Og så må våre to helter prøve å rydde opp i kaoset.
I denne historien finner vi igjen et annet godt, gammelt fransk-belgisk tegneserieknep, nemlig å la seg inspirere av en nålevende person, og lage en figur basert på denne personen. Nepel er Le Pen baklengs, og er selvfølgelig for et helhvitt fort der han kaster ut indianere, en kinesisk vaskerieier, og den svarte kokken.
Skaperne har fått frem bedre poeng om raseskillet på denne tiden tidligere, særlig i Black Face (1982, norsk album nr. 11, 1987), og hovedfokuset flyttes snart til en god, gammel indianerhistorie.

Og til slutt blir sersjanten send undercover for å spore opp gjemmestedet og planene til William Quantrill og hans geriljahær. Sersjanten, utgitt for å være likplyndrer, må hjelpe Jesse James, en av Quantrills menn, å rømme. Han blir aller nådigst tatt inn i varmen av Quantrill, og må forsiktig mate Blutch, som følger etter, med planene til gjengen.
Quantrill var en historisk person, og historien begynner med hans blodige angrep på Lawrence, Kansas i 1863. Av bokens historier, synes jeg denne er mest «klassisk» Blåjakkene. De aller fleste vitsene går på Chesterfields bekostning, samtidig som historien har en farlig ramme med Quantrill som en relativt løs kanon.

Absolutt gøy å lese nye (for meg) Blåjakkene-historier. Ikke alt er gull, noe gråstein, men nok til at jeg ser frem til neste utgivelse som muligens kommer i juni.

 

…men Agent X9 var ikke død!

Ryktet om Agent X9s død ser ut til å være sterkt overdrevet. Tegneseriebladet Agent X9 la som kjent inn trykksverten i fjor, etter å holdt det gående siden 1974. I siste nummer ble det skrevet at bladets historier ville komme tilbake i andre former, og nå er første eksemplar av dette på plass, første bok av Agent X9 Gull.

Agent X9 Gull - Bok 1

Agent X9 Gull – Bok 1

Boken inneholder fire historier med de gamle Agent X9-heltene Modesty Blaise, Rip Kirby, Jeff Hawke, og X-9 selv, Agent Corrigan. Da de skrev at Agent X9 ville komme ut i et annet format, regnet jeg med at de ville ta formatet Egmont allerede har på Tempo-bøkene sine. Men de har lagd et nytt format som passer mye bedre til avisstripeformatet alle seriene blir presentert i. Boken er 27,7 cm bred, og 21,6 cm høy, og selv om den bøller til tegneseriehylla der jeg hadde tenkt å putte boken i, må jeg innrømme at formen passer til innholdet. Det er mye bedre å lese historiene når de blir presentert med to eller tre striper på en bred side, mot å lese de i det gamle seriebladet.

I tillegg til selve historiene, får hver seriefigur en liten tekstpresentasjon før stripene begynner.

Historiene i boken er Modesty Blaise – Haremsoppgjøret (Willie the Djinn, 1970), Rip Kirby – Fellende bevis (Johnny, Get You Gat, 1956), Agent Corrigan – Utpressing (The Brimstone Caper, 1980), og Jeff Hawke – Spillmesteren (The Gamesman, 1962). Bortsett fra Jeff Hawke-historien, er de andre tidligere publisert i Agent X9-bladet. Valg av Modesty Blaise-historie virker litt pussig på meg, siden historien også har blitt trykket i Modesty Blaise-albumserien og Klassikerserien. For meg hadde det vært logisk å trykke en historie som ikke hadde blitt rykket i ett av disse formatene.

Så vil du lese gamle historier i et nytt, godt format, er denne boken absolutt verdt å ta med seg.

Bok nummer to i serien kommer 6. juni i år.

Star Wars – Skywalker slår til

Det går en liten indiefilm på kino om dagen. Kanskje satt opp i en liten sal her i Oslo, vet ikke om den blir vist i resten av landet engang. Star Wars: The Force Awakens heter den visst. Har visst fått relativt bra kritikker, men jeg vet ikke om noen går og ser den. Men det folk går av huse for, er tegneserien Skywalker slår til, som bruker noen av figurene fra indiefilmen for å fortelle en historie i en galakse langt, langt borte. Det kan være at jeg har fått noen av detaljene her feil…

Etter at Lucasfilm Story Group bestemte at alle tegneserier utgitt av Marvel og Dark Horse frem til 2014 ikke lenger skulle regnes som historier i den offisielle tidslinjen (en tidslinje du kan lese her) til Star Wars-universet, begynte Marvel Comics (som eies av Marvel Entertainment, som eies av The Walt Disney Company, som eier Lucasfilm, som produserer Star Wars-filmene) å utgi en ny bunke Star Wars-serieblader, som alle regnes som en del av den nye tidslinjen. Disse seriene består av både miniserier på et begrenset antall utgaver, og flere titler som det ikke er satt noen sluttdato på. En av de sistnevnte titlene er Skywalker Strikes, og de seks første numrene av denne serien har nå kommet på norsk som Skywalker slår til, i den nye Star Wars-serien til Egmont.

Star Wars - Skywalker slår til

Star Wars – Skywalker slår til

Historiene i Skywalker slår til finner sted mellom filmene Et nytt håp og Imperiet slår tilbake. Luke Skywalker er fortsatt ikke fullgod jedi, men prøver å finne sin rolle blant opprørsgruppen ledet av Prinsesse Leia. En gruppe som nå forsøker å ødelegge Imperiets våpenfabrikk på Cymoon 1. Samtidig prøver Darth Vader å finne opprørspiloten som var skyld i Dødsstjernens tilintetgjørelse. Og når Darth Vader ankommer planeten, vil Skywalker ta livet av mannen som drepte faren hans.

Boken inneholder gode, gamle figurer, og noen nye overraskelser dukker opp. Det er en moderne serie tegnet i samme stil som superheltseriene til Marvel. Forskjellen fra de gamle Marvel-utgivelsene, som Egmont har hatt en nyutgivelse av, er stor. Jeg synes de får til Darth Vader som en ond drittsekk veldig bra, ellers er historien en grei actionhistorie som ikke går mye utover det universet vi kjenner fra filmene.

Neste utgivelse vil inneholde historier fra serien Darth Vader, som foregår samtidig med denne. «Problemet» med å skille titlene i hver sin utgivelse, er at på typisk Marvel-vis så fletter handlingene seg sammen. Så mens Darth Vader takker Jabba the Hut for hjelpen med dusørjegere i denne utgivelsen, vil han hyre de i neste. Men sånn er det med Marvel-samleutgaver. Jeg liker også hvordan de skriver i teksten bak i boken at de 3-4 neste bøkene skal følge disse historiene. Så forhåpentligvis får vi en langtlevende serie. Og med tanke på at det er kommer nye filmer hvert år frem til 2020 (2016: Rogue One, 2017: Episode åtte, 2018: Han Solo-film, 2019: Episode ni, 2020: Bobba Fett-film) er sikkert interessen for Star Wars-relaterte produkter på topp et godt stykke frem i tid. Så kan vi glemme episode 1-3 med god samvittighet.

Selv om noen av oss fikk kjøpt bladet på Narvesen allerede i romjulen, kommer Skywalker slår til i butikkhyllene 1. februar.

Star Wars – Den originale serien

Star Wars og tegneserier har alltid gått sammen som Darth Vader og astmamedisin. Marvel ble tilbydd Star Wars-rettighetene allerede i 1975, men Stan Lee var skeptisk til selve filmen. Det var Roy Thomas, en av Marvels redaktører og forfattere, som måtte overtale Lee til å si ja. For Marvel var dette gambling. Tegneserier basert på filmer solgte historisk ikke særlig bra, i tillegg ville de to første numrene (nummer 1 – 6 var tegneserieversjonen av filmen) bli utgitt før filmen hadde premiere. Og ennå viktigere var at Marvel på denne tiden opplevde generell salgsnedgang og hadde økonomiske problemer, så gambling med titler var noe man ikke så seg råd til. Men tegneserie ble det, og det kan de være fornøyd med. Star Wars-tegneserien ble en gedigen suksess, og sammen med Kiss-tegneserien (ja, tegneserien om bandet Kiss…), reddet den Marvel det året.

Marvels første Star Wars-utgivelse fra 1977

Marvels første Star Wars-utgivelse fra 1977

Marvel utga Star Wars-serier mellom 1977 og 1987. Dette inkluderte både tegnede versjoner av filmene, og egne historier. Etter at Marvel ga seg, tok Dark Horse over i 1991 og publiserte originalhistorier frem til 2014. Dette inkluderte populære miniserier som Dark Empire og Knight of the Old Republic. I 2015 kom Star Wars tilbake til Marvel. Lucasfilm ble kjøpt av The Walt Disney Company, som igjen eier Marvel Entertainment, som igjen eier Marvel Comics. Så da var en naturlig flytting.

I Norge utga SEMIC/Nordisk Forlag AS ut en rekke med seks album, tre av de basert på filmene, mellom 1978 og 1983. På slutten av 1983 begynte de å utgi tegneserien i bladform som kom annenhver måned til og med 1986, og så tolv nummer i 1987 før det var slutt. I 1996 ble bladet startet opp på nytt igjen med filmadapsjonene, før Dark Empire kom som Mørkets Imperium, etterfulgt av Shadows of the Empire. Bladet kom med seks nummer i 1996, og seks nummer i 1997. Filmversjonene av Den skjulte trussel, Klonene angriper, og Sithene tar hevn kom i henholdsvis 1999, 2002 og 2005. I 2005 kom det også ut en utgave av Star Wars Republic. Tegnefilmserien The Clone Wars kom i 50 utgaver mellom i 2009 og 2014, og året etter startet Star Wars Rebels Magazine opp, basert på den animerte serien med samme navn. I 2012 kom det to nummer av The Old Republic på norsk, og det var det.

Det har alltid vært en diskusjon om hva av tegneserier, bøker og spill som har vært en del av det offisielle Star Wars-universet. Etter at Lucasfilm ble kjøpt av The Walt Disney Company, ble Lucasfilm Story Group opprettet. Denne gruppen skulle overse alle Star Wars relaterte historieprodukter. Og i 2014 bestemte de at alle historier utgitt før 25. april 2014 (dagen de annonserte dette), ikke skulle være en del av den offisielle Star Wars tidslinjen. Unntakene var de seks filmene, Klonekrigen (animasjonsfilmen og animasjonsserien), og Star Wars Rebels.

Som betyr at Star Wars – Den originale serien, som Egmont nå har utgitt, ikke lenger er en del av Star Wars-tidslinjen. Boken inneholder de fire første numrene av det norske Star Wars-bladet fra 1983/1984, og historiene foregår mellom filmene Imperiet slår tilbake og Jedi-ridderen vender tilbake.

Star Wars - Den originale serien

Star Wars – Den originale serien

De norske bladene inneholdt ikke alltid historiene i den rekkefølgen Marvel utga de i USA. Det første nummeret innehold historien Dødsmisjon Tarkin – Ondskapens øye (Ressurection of Evil) og Dødsmisjon Tarkin – Ingen vei tilbake (To Take The Tarkin) fra Star Wars #51 og #52. Nummer to inneholder Uhyret fra Arkin (Plif!) fra #55 og Den siste jedi (The Last Jedi) fra #49. Nummer tre inneholdt Kampen om Skyenes By – Den gale kyborgen (Coffin in the Clouds) fra #56 og Kampen om Skyenes By – Flammer over Bespin (Hello, Bespin, Good-bye!) fra #57. Og nummer fire inneholdt historiene Fortapt i rommet – Mot solas indre (Sundown!) fra #58 og Fortapt i rommet – Bazarre (Bazarre) fra #59. Alle de amerikanske numrene kom mellom 1981 og 1982.

Dette er kopier av blader fra 80-tallet, og noen steder synes dette med fargeutglidninger og spor av stifter på forsidekantene. Men det kan man velge å ta som litt av sjarmen med boken. Alt fra bladet er med, inklusive reklamer for Star Wars-leker og julehefter, og C-3PO’s stjernesider. I tillegg er det er par sider der John Berge forteller litt om bladutgivelsene på 80-tallet.

Skal ikke si så mye om historiene annet at jeg kan skjønne at jeg likte de da jeg var liten. Mye som skjer, men bærer preg av samlebånd. Men et morsomt gjensyn. Er generelt ikke så veldig begeistret for alt serieopptrykket til Egmont, men siden de også har utgitt nye Star Wars-serier, skal jeg ikke sutre for mye denne gangen.

Boken kan kjøpes på univers.no eller andre bokhandlere i en galakse langt, langt unna.

Første nummer av det norske Star Wars-bladet

Første nummer av det norske Star Wars-bladet