Kategori: Blogg

Marvels filmunivers – hva skjer ‘a?

Nå er det ikke mange dager til Captain America skal krangle med Iron Man i Captain America: Civil War, en film Empire beskriver som «the best Marvel Studios movie yet» i sin anmeldelse (fem av fem stjerner). Filmen er inspirert av tegneserien Civil War fra 2008, skrevet av Mark Millar og tegnet av Steve McNiven. Men mens tegneserieversjonen lot omtrent alt som kunne veggkrype og gå velge side i konflikten mellom Cap’ og Stark, er det bare The Avengers med nye venner som dukker opp denne filmen. Filmen er også første film ut i tredje kapittel i Marvels filmunivers (Marvel Cinematic Univers, MCU).

Captain America: Civil War (2016)

Så hvorfor dukker bare en brøkdel av superheltene til Marvel opp, hvor befinner vi oss i den overhengende historien, og hvem skal vi heie på?
Jeg skal i alle fall gjøre et forsøk på å svare på de to første spørsmålene her.

Helt i fra tidenes litt up på dagen, da Marvel var inne i en av sine tidlige storhetstider, var særlig Stan Lee utrolig ivrig for å slå gjennom i Hollywood med Marvel sine figurer, for det var der han mente pengene lå. Som førte til at filmrettighetene til de forskjellige figurene/grupperingene ble spredd blant mange produsenter. Som ingen så på som noe stort problem, før det var snakk om å la noen figurer dukke opp i andre sine filmer, som det er vanlig å gjøre i tegneseriebladene.

Frem til nå har det vært tre store studioer, og noen små, som har lagd Marvel-filmer: Marvel selv (tidligere sammen med Paramount og Universal), Fox, og Sony/Columbia Pictures. Og alle har hatt sine helter som har operert i sin begrensede boble.

La oss først se på filmene til Marvel Studios:

Marvel Studios – The Avengers

Da Marvel selv skulle begynne å produsere egne filmer, de innså at de ville tjene mer penger på dette enn å lisensiere bort rettighetene, hadde de ikke så mye kult å velge mellom. Det virker rart nå, men Iron Man og Captain America var ikke så veldig sexy lenger på dette tidspunktet, man følte gjerne at tiden hadde løpt fra figurene. Men man tager hva man haver…

Marvel Studios og filmsjef Kevin Feige begynte tidlig å tenke på filmene som en del av noe større. De delte etterhvert inn filmene i kapitler, «phases», og dyttet alltid inn referanser til fremtidige filmer i filmene. Marvel-filmene ble også etterhvert kjent for scenene som dukket opp etter rulleteksten, som førte til at det faktum at det ikke var en slik scene i The Avengers: Age of Ultron ble en liten nyhetssak. Disse scenene blir gjerne delt i to: Den som kommer rett etter den animerte rulleteksten forteller gjerne om hva som skjer i neste film. Og den som kommer etter den «vanlige» rulleteksten er gjerne et humoristisk innslag.

Det første kapittelet i Marvels filmunivers handlet i stor grad om å få samle The Avengers, men også om å introdusere «the infinity stones», som den onde titanen Thanos er ute etter til sin «infinity gauntlet», eller evighetshanske, som han skal bruke for å utslette verden. Det er tilsammen seks stener, og foreløpig har fire dukket opp i Marvels filmunivers.

Marvels filmunivers – første kapittel

Iron Man (2008) var første film ut i Marvels filmunivers, og ble det det store comebacket for Robert Downey jr, etter en turbulent tid med mye gøyalt i nesa. Filmen ble regissert av Jon Favreau, som tidligere hadde regissert komedien Elf (2003) og fantasifilmen Zathura (2005). Filmen introduserte verden for Tony Stark, og hans ferd fra playboy til jernmann. Vi fikk også vårt første glimt av S.H.I.E.L.D, ved agent Coulson og Nicy Fury i en scene etter rulleteksten, der han vil snakke om «the Avengers Initiative». Filmen fikk veldig gode kritikker, og spilte inn $585 millioner på verdensbasis.
Introduserer: Iron Man, Nick Fury, Agent Coulson, Pepper Potts, Happy Hogan, James Rhodes, J.A.R.V.I.S
Slemminger: Obadiah Stane, The Ten Rings

Iron Man (2008)

The Incredible Hulk (2008) er ikke en oppfølger til Ang Lees Hulk (2003), men en reboot, selv om det ikke er en historie om hvordan Hulk ble Hulk. Da Universal, som satt på Hulk-rettighetene, ikke lagde en oppfølger til Lee-filmen, kom rettighetene tilbake til Marvel. Edvard Norton gjør sin eneste opptreden som Bruce Banner, på flukt fra den amerikanske hæren. Først i Brasil, så på hjemlig jord. En hær som skaper The Abomination for å stoppe han.
Filmen spilte inn $263 millioner, og Marvel sa at de var fornøyd med dette. Det var snakk om en oppfølger, men de planene ble etterhvert droppet. Så vi vil neppe få se Tim Blake Nelson som The Leader, som denne filmen la opp til. Og Norton kastet inn det grønne håndkleet/ble fristilt fra kontrakten sin etterhvert som tiden gikk.
Introduserer: Hulk, Betty Ross, «Thunderbolt» Ross, Leonard Samson, Samuel Stearns
Slemming: Abomination

Iron Man 2 (2010) ble annonsert raskt etter at Iron Man viste seg å være en suksess. Bortsett fra Terence Howard, returnerte både regissør og skuespillere. Howard ble erstattet av Don Cheadle som Rhodes, som blir War Machine i filmen. Filmen spilte inn $623 millioner, men fikk ikke så bra kritikker som forgjengeren. Mange mente at humoren fra den første var erstattet med fler eksplosjoner. I filmen får S.H.I.E.L.D en større rolle enn før, og filmen bygger mot en The Avengers-film.
Introduserer: Black Widow, War Machine
Slemminger: Justin Hammer, Ivan Vanko/Whiplash

Thor (2011) ble også, kanskje noe overraskende, en hit og spilte inn $449 millioner. Filmen gikk gjennom en rekke manus og regissører før Kenneth Branagh ble hyrt inn til å sitte i regissørstolen. I rollene som Thor og Loki ble relativt ukjente Chris Hemswoth og Tom Hiddleston satt inn, mens veteranene Anthony Hopkins og Rene Russo spilte henholdvis Odin og Frigga. Særlig Hiddleston som Loki ble raskt en fanfavoritt.
Introduserer: Thor, Jane Foster, Odin, Frigga, Erik Selvig, Volstagg, Heimdall, Hogun, Fandral, Sif, Hawkeye
Slemminger: Loki, Laufey
Infinity stone: Space stone (etter rulleteksten, i tessarakten)

Captain America: The First Avenger (2011) skulle presentere det siste medlemmet av The Avengers. Rollen gikk til Chris Evans, som tidligere hadde spilt Fakkelen i to filmer om De fantastiske fire. Handlingen i filmen ble satt til andre verdenskrig, og følger Steve Rodgers fra spjælingen som ikke kom inn i hæren, til helten som redder USA fra det onde HYDRA. Før han møter en kald grav på Nordpolen, der han ligger til kjøling i 70 år.
The Rocketeer-regissør Joe Johnston gjorde filmen til en klassisk eventyraction, og dette er en av mine favoritt Marvel-filmer. Filmen gjorde det bra, men ikke så bra som sine forgjengere. Men nå var alle medlemmene av The Avengers på plass.
Introduserer: Captain America, Peggy Carter, «Bucky» Barnes, Howard Stark, «Dum Dum» Dugan and the Howling Commandos, Oberst Chester Phillips, Abraham Erskine
Slemminger: Red Skull, Arnim Zola
Infinity stone: Space stone (i tessarakten)

The Avengers (2012) avsluttet det første kapittelet i Marvels filmunivers. Joss Whedon fikk ansvar for regi og historie (sammen med Zak Penn), og samlet The Avengers for første gang, i kamp mot Loki som vil gjøre menneskeheten til sine slaver. Filmen spilte inn over $1.5 milliarder på verdensbasis, så jeg vil tro Marvel var relativt fornøyd med at de begynte å produsere egne filmer.
Whedon klarte å skape en balanse i gruppen, som gjorde at alle fikk sin plass. Det hjalp selvfølgelig på at Whedon er veldig god på dialog som er med på å gjøre at filmen aldri tar seg selv for høytidelig.
Filmen viser Thanos for første gang etter rulleteksten, der han annonserer at siden Loki feilet, fikk han gjøre ting selv.
Introduserer: Maria Hill
Slemminger: Loki, Thanos
Infinity Stones: Space stone (i tessarakten), Mind stone (i Lokis septer)

The Avengers (2012)

The Avengers var nå samlet med egen pengepresse, og det var på tide med et nytt kapittel.

Marvels filmunivers – andre kapittel

Iron Man 3 (2013) ga oss en jernmann med post-traumatisk stress og en lyst til å legge hjelmen på hyllen. Filmen var en gjenforening mellom Downey jr. og manusforfatter/regissør Shane Black, som hadde vært med å starte comebacket hans med krim-komedie-thrilleren Kiss Kiss Bang Bang (2005), som forøvrig anbefales på det sterkeste. I filmen står vår mann ovenfor The Mandarin, som får en litt annen bakgrunn enn det han hadde opprinnelig i tegneserien. Filmen bruker også elementer fra Extremis-historien fra tegneserien, skrevet av Warren Ellis.
Marvel kunne sette nye $1,25 milliarder på kontoen, men filmen ble litt kritisert for mye Tony Stark i forhold til Iron Man, og at filmen ble avsluttet med en halvtimes slåsskamp.
Slemminger: Aldrich Killian, The Mandarin

Thor: The Dark World (2013) lot Thor inngå et någet skjørt samarbeid med Loki for å redde Jane Foster og verden generelt mot Malekith og hans mørke alver.
Filmen tjente bare inn halvparten av Iron Man 3, men fortsatt mer enn den forrige filmen om tordenguden.
Introduserer: The Collector
Slemminger: Malekith
Infinity Stone: Reality stone (i Aether)

Captain America: The Winter Soldier (2014) var et lite sjangerhopp for kapteinen, fra actioneventyr til konspirasjonsthriller (selvfølgelig med masse action). Filmen ble slutten for S.H.I.E.L.D., etter av det blir avslørt at HYDRA ikke er bort, men har infiltrert S.H.I.E.L.D.
Filmen er regissert av brødrene Anthony og Joe Russo, som var mest kjent som TV-regissører på Arrested Development og Community. Marvel likte det de så, og de fikk ansvaret for neste Captain America-film, samt de to neste The Avengers-filmene.
Introduserer: Falcon, Sharon Carter/Agent 13
Slemminger: Winter Soldier, Brock Rumlov, Alexander Pierce

Guardians of the Galaxy (2014) var en overraskelse, og viste at du ikke trengte etablerte helter for å bli en suksess, så lenge filmen faktisk var god. Riktignok ble The Guardians introdusert allerede i 1969, men det var ikke før i 2008 at Marvel rebootet serien med dagens besetning.
Filmen er et romeventyr, som godt kan sees uten sammenheng til de andre filmene i Marvels filmunivers, og følger Peter Quills eventyr fra han stjeler en mystisk kule som inneholder en evighetssten, til han må reddet planeten Xandar og resten av universet sammen med de andre medlemmene i The Guardians of the Galaxy.
$773 milioner ble raskt til en oppfølger, og man regner med at de også vil dukke opp i den The Avengers: Infinty War (2018).
Introduserer: Peter Quill/Star-Lord, Gamora, Drax, Groot, Rocket Raccoon
Slemminger: Ronan the Accuser, Yonda Udonta, Nebula
Infinity Stone: Power stone

Avengers: Age of Ultron (2015) samlet medlemmene i The Avengers og Joss Whedon på nytt. Her lager de sin egen fiende i Ultron, etter at Tony Stark blir manipulert til å bruke Lokis septer i et forsvarsprogram for verden. Men programmet blir levende, og bestemmer seg for å utslette The Avengers.
Quicksilver og Scarlet Witch blir regnet som å tilhøre både The Avengers-universet og X-Men-universet. Som gjør at Quicksilver dukket opp i både denne filmen og i X-Men: Days of Future Past året før, med to forskjellige bakgrunnshistorier og skuespillere.
På slutten av filmen har vi en ny versjon av The Avengers bestående av Captain America, Black Widow, Falcon, Iron Patrion, Vision, og Scarlet Witch.
Introduserer: Scarlet Witch, Quicksilver, Vision
Slemminger: Ultron
Infinity Stone: Mind stone (Lokis septer, senere i panna på Vision)

The Avengers: Age of Ultron (2015)

Ant-Man (2015) er en noe lettere film enn sine forgjengere. Vi møter Scott Lang som blir hyrt av Hank Pym til å overta som Ant-Man for å stoppe Darren Cross sitt Yellowjacket-prosjekt.
Filmen hadde en litt trøblete produksjonsperiode ved at Edgar Wright dessverre trakk seg som regissør i mai 2014 etter å ha jobbet på filmen siden 2012, grunnet uenigheter om visjonene for filmen. Han ble erstattet av Peyton Reed kort tid etter.
Falcon gjør en kort opptreden i filmen, og etter rulleteksten vises et klipp fra Captain America: Civil War der Falcon forteller Captain America at kjenner en fyr som kan hjelpe.
Introduserer: Scott Lang/Ant-Man, Hank Pym, Hope van Dyne
Slemminger: Yellowjacket

Marvels filmunivers – tredje kapittel

Så medlemmene i The Avengers er delevis byttet ut, så hvor går ferden videre i kapittel tre? Vi får både gjensyn med gamle helter, og får introdusert noen nye. Marvel begynner også etterhvert å utgi tre filmer i året, mot dagens to.

Det var lenge snakk om en film med The Inhumans, som jeg vet svert lite om, men den filmen har blitt utsatt på ubestemt tid.

Captain America: Civil War (2016) gir oss et gjensyn med «Thunderbolt» Ross fra The Incredible Hulk. Han leder et initiativ som vil kontrollere superhelter etter alle ødeleggelsene i de forrige filmene. Captain America vil beskytter Bucky Barns etter hva han har gjort som Winter Soldier, og dette fører til åpen strid med Tony Stark, som støtter reguleringen.
Gøyalt nok dukker Spider-Man opp i denne filmen, i et samarbeid mellom Marvel og Sony, som sitter på filmrettigheten til veggkrypern.
Introduserer: Black Panther, Spider-Man
Slemming: Helmut Zemo

Doctor Strange (2016) introduserer oss for Stephen Strange, Sorcerer Supreme, i det som ser ut som Marvels mest trippete film så langt.
Introduserer: Doctor Strange, Ancient One
Slemming: Karl Mordo

Ellers ser resten av filmplanene slik ut:

Guardian of the Galaxy 2 (2017)
Spider-Man: Homecoming (2017)
Thor: Ragnarok (2017)
Black Panther (2018)
Avengers: Infinity War Part I (2018)
Ant-Man and the Wasp (2018)
Captain Marvel (2019)
Avengers: Infinity War Part II (2019)

Men hva med X-Men: Apocalypse, som kommer senere i år? Hvor kommer den inn?

Fox – X-Men, Daredevil og Fantastic Four

Filmrettighetene til X-Men eies av Fox, og de har produsert filmen i serien siden 2000. X-Men (2000) viste at man kunne lage bra og suksessfulle filmer basert på superheltgrupperinger. Filmen ble regissert av Bryan Singer, og introduserte oss for Xavier, Wolverine, Cyclops, Storm, og Jane Grey i kampen mot Magneto og hans onde mutanter. Oppfølgeren X2 (2003), som gjerne blir trukket frem på lister over de beste superheltfilmene, introduserer William Stryker og hans kamp mot mutantene. Vi får også glimt av Wolverines glemte fortid, og filmen bygger opp til historien om Dark Phoenix. Singer hoppet av X-Men: The Last Stand (2006) for å regissere Superman Returns (2006), og ble erstattet av Brett Retner, som litt ufortjent har fått skylden for alt som var galt med filmen. En mutant-kur blir oppfunnet, samtidig som Jane Grey kommer tilbake fra de døde som Phoenix, hennes mørke personlighet.

En ting var sikker om X-Men-filmene: Wolverine var den kuleste figuren, og han fikk sin egen film i X-Men Origins: Wolverine (2009), som viser hvordan han får adamantium-skjelettet sitt. Filmen ble generelt slaktet, men Wolverine var fortsatt kul. Men ikke nevn Deadpool.

Filmene trengte en kritikeropptur, og det fikk de med X-Men: First Class (2011). Filmen tar for seg X-Men sin spede barndom på 60-tallet, og hvordan Xavier og Magneto en gang var venner.

The Wolverine (2013) var delevis basert på Wolverine-serien til Chris Claremont og Frank Miller, og det var nok til å gi fansen vann i munnen. Resultatet nådde riktignok ikke helt opp til kildematerialet, men ga Wolverine er oppreising etter film og viste at Wolverine-filmer hadde noe for seg. Mens den forrige filmen var en forløper, foregikk denne filmen etter X-Men: The Last Stand.

Nå fantes det to X-Men-grupper, de eldre fra 1-3 og de unge fra First Class. Disse fikk møte hverandre i X-Men: Days of Future Past (2014). Wolverine blir sendt mentalt tilbake fra fremtiden til 1973 for å hindre Mystique å drepe Bolivar Trask, siden dette til slutt vil føre til mutantenes utryddelse.

X-Men: Days of Future Past

Og her slutter alle tidslinjer å gi mening, som filmskaperene selv er enige i. Hva som har skjedd og ikke skjedd er nå litt uklart. Som f.eks. hvordan Wade Wilson blir Deadpool. Han hadde en tilblivelse i den første Wolverine-filmen, og en helt annen i Deadpool (2016). Men samme skuespiller. Og siden Deadpool er Deadpool, refererer han til den første filmen i den andre. Men uansett…

X-Men: Apocalypse (2016) er en oppfølger til Days of Future Past, og handlingen er lagt til 1983. Mutanten Apocalypse våkner etter flere tusen år i dvale, rekrutterer fire mutanter som sin hær, og setter ut for å utslette menneskeheten for å lage en bedre verden. Og her er Singer tilbake bak rattet.

Men Fox har ikke bare hatt X-Men, de har også produsert filmer om Daredevil og Fantastic Four. Som det ikke har gått like bra med.

Daredevil (2003), med Ben Affleck i tittelrollen,  fikk unødvendig mye kritikk da den kom ut. Det som skulle blitt flere filmer, fikk bare en slags oppfølger i Elektra (2005). Kritikken mot den er litt mer berettiget. Rettighetene til Daredevil er nå tilbake hos Marvel, og har nå blitt serie på Netflix.

Fantastic Four (2005) og Fantastic Four: Rise of the Silver Surfer (2007) gjorde det bra økonomisk (dog ikke kritisk), men en planlagt tredje film så aldri dagens lys. Allerede i 2009 ble det annonsert at filmene skulle rebootes, en reboot som kom i form av Fantastic Four (2015). Den krasjet såpass at den neppe får en oppfølger.

Sony – Spider-Man og Ghost Rider

Jeg nevnte at Spider-Man kommer til å dukke opp i Captain America: Civil War, samt får sin egen film i Marvels filmunivers. Dette vil være den tredje versjonen av Spider-Man som dukker opp siden 2002, to av de ved Columbia/Sony. Spider-Man (2002) ga oss Tobey Maguire som veggkryperen i skrekk-maestro Sam Ramis regi, og var en klassisk tilblivelseshistorie. Fra onkel Ben blir drept til han må kjempe mot Green Goblin. Spider-Man 2 (2004) er absolutt den beste Spider-Man-filmen. Vi møter en Peter Parker som sliter med dobbeltrollen som superhelt og vanlig fyr, og i det fjerne truer Doctor Octopus. Så krasjet serien litt med Spider-Man 3 (2007), der mannen i tights må slåss mot både New Goblin, Sandman og Venom.

Spider-Man

Det var planlagt både Spider-Man 4 og 5, samt en egen Venom-film. Ramini trakk seg til slutt siden han ikke mente han kunne følge tidsskjemaet han ble gitt. Og med det døde serien ut, og det var på tide med en reboot.

The Amazing Spider-Man (2012) og The Amazing Spider-Man 2 (2014) ga oss Andrew Garfield som Peter Parker, og en mer moderne Spider-Man. Filmene fikk en blandet mottagelse, og særlig den andre ble kritisert for å ha for mye handling og for å legge opp til oppfølgere. Det ble planlagt to filmer til, samt en egen film om The Sinister Six og en om Black Cat. Men de ble etterhvert kansellert.

Sony har også hatt rettighetene til Ghost Rider, og de har lagd to filmer med Nicolas Cage i hovedrollene. Ghost Rider (2007) og Ghost Rider: Spirit of Vengeance (2012) har sine øyeblikk, men er kanskje mer for de spesielt interesserte.

Det var filmene til de tre store. Men det er noen filmer igjen.

Howard the Duck, Hulk, Blade og The Punisher

Universal Studios hadde Howard the Duck (1986), som gjerne blir beskrevet som den verste filmen som er lagd, og Hulk (2003). Sistnevnte ble regissert av Ang Lee, og er kanskje for mørk for en superheltfilm.

New Line Cinema ga oss tre filmer om Blade rundt årtusenskiftet. Det er kanskje litt rart å tenke på, men Blade (1998) var den første suksessfulle Marvel-filmen. Blade dukket først opp som en bifigur i Marvel sin Dracula-serie, og i filmen ligner han veldig på Wesley Snipes. Som har den fantastiske replikken «Some motherfuckers are always trying to ice skate uphill». Filmen fikk to oppfølgere i Blade II (2002) og Blade: Trinity (2004). Rettighetene er nå tilbake hos Marvel.

Blade (1998)

Til slutt må vi nevne The Punisher, som har dukket opp på film tre ganger i tre forskjellige skikkelser. The Punisher (1989) hadde Dolph Lundgren i hovedrollen, og er en klassisk voldsfilm fra 80-tallet. Aldri sluppet på kino i USA pga. pengeproblemer og og slaktet av kritikerene. The Punisher (2004) var basert på historiene The Punisher: Year One og Welcome back, Frank. Heller ikke Thomas Jane klarte å begeistre kritikerne. Det ble diskutert en oppfølger, men kreative krangler førte isteden til The Punisher: War Zone (2008), og Ray Stephenson i rollen som Frank Castle. The Punisher er nå en bifigur i Netflix-serien Daredevil.

Og der er vi nå. Siden Spider-Man dukker opp i Marvels filmunivers, er det nå snakk om bare to filmverdener: The Avengers og X-Men. En crossover hadde vært gøy, men tror neppe vi vil se det. Men vil tro at Fox har gitt opp Fantastic Four, slik at de etterhvert dukker opp sammen med The Avengers.

Marvel på TV

I tillegg til filmene er det flere TV-serier som foregår rundt Marvels filmunivers. Agent Carter er en avstikker fra den første filmen om Captain America, og følger Peggy Carter før S.H.I.E.L.D. blir opprettet. Foreløpig to sesonger. Agents of S.H.I.E.L.D. følger en gruppe S.H.I.E.L.D.-agenter før og etter HYDRA-avsløringene. Og på Netflix bygger man opp til supergruppen The Defenders, bestående av Daredevil, Jessica Jones, Luke Cage, og Iron Fist, med serier til hver av gruppens medlemmer.

Daredevil - sesong 2

Tegneserieutvalget i Mammutsalget 2016

Årets Mammutsalg er rett rundt hjørnet. Som vanlig inneholder katalogen mye rart, og det er mange gode tilbud innen mange sjangere du kan benytte deg av når salget begynner 15. februar. Men det er litt mere skralt hvis du kun ser etter tegneserier i salgskatalogen. I år inneholder Mammutsalget bare to tre tegneserieutgivelser.

Den første er Rocky facer demonene, utgitt på Pelikanen Forlag i 2013. Boken følger Martin Kellermans Rocky etter at det er slutt med Edith, og han må innse at han begynner å bli voksen, selv han. Boken inneholder også et forord av Karl Ove Knausgård, som også er medeier i forlaget. Boken kostet 368,- da den kom, og nå kan du få den til hyggelige 129,-. Her er presentasjonen av boken på Pelikanen sine hjemmesider.

Bok nummer to er Artemis Fowl – Operasjon Arktis. Dette er tegneserieversjonen av den andre boken i serien om Artemis Fowl, skrevet av Eoin Colfer. Artemis Fowl er en serie fantasiromaner der tittelfiguren er et ungt forbrytergeni som oppdager en magisk underverden. Colfer skrev åtte bøker om Fowl mellom 2001 og 2012. Fire av disse har foreløpig kommet i tegneserieversjon, og to av de på norsk. Operasjon Arktis ble utgitt av Cappelen Damm i 2010, er satt ned fra 259,- til 99,-.
Colfer har også skrevet manus til tegneserieutgaven sammen med Andrew Donkin, og tegningene er ved Giovanni Rigano. Det kommer forøvrig snart en filmatisering av Artemis Fowl, med Kenneth Branagh i registolen. Når snart er, er foreløpig ikke kjent.

Artemis Fowl - Operasjon Arktis

Artemis Fowl – Operasjon Arktis

Oppdatert 13/02: Den tredje tegneserieutgaven er også en tegneserieversjon av en bokserie for ungdom. Rekrutten er første bok i CHERUB-serien, skrevet av Robert Muchamore. CHERUB er en hemmelig avdeling i den britiske sikkerhetstjenesten som bruker ungdom under 17 år som spioner, og foreløpig er det kommet ut 16 bøker i serien. De tolv første bøkene følger agenten James Adams, og Rekrutten handler om hvordan han startet som CHERUB-agent. Manus til denne tegneserieversjonen er skrevet av Ian Edginton, og tegningene er ved John Aggs. Foreløpig er dette den eneste boken som har blitt tegnet.
Serien blir utgitt av Samlaget, og denne utgaven fra 2011 er satt ned fra 279,- til 79,-.

CHERUB - Rekrutten

CHERUB – Rekrutten

Selv har jeg ingen av de, så hvis jeg finner de på et Mammutbord i en bokhandel tar jeg de med.

Undertaker – ny westernserie i Fantomet

I det nyeste nummeret av Fantomet (01/2016) ble det trykket en ny bi-serie, den franske westernserien Undertaker. Serien er skrevet av Xavier Dorison (bl.a. Le Troisième Testament og W.E.S.T.) og tegnet av Ralph Meyer (Berceuse assassine og Ian), som tidligere har samarbeidet om serien Asgard, og historien som ble trykket er det første albumet i serien: Gulleteren (Le Mangeur d’or).

Historien følger Jonas Crow, en einstøing av en begravelsesagent, som blir kalt ut til Anoki City for å begrave den rike gruveeieren Joe Cusco. Men når han kommer frem, viser det seg at det er Cusco selv som har hyrt han inn, for sitt eget dødsfall som ennå ikke har funnet sted. Snart står Crow, med sin vingeskutte gribb Jed på sin side, midt i en kamp om en forsvunnet formue i gull. Og Crows bakgrunn, som han helst vil holde skjult, blir sakte trukket frem i lyset.

En av albumforsidene til Undertaker - Le Mangeur d'or

En av albumforsidene til Undertaker – Le Mangeur d’or

Jeg likte Undertaker. Den er mer Bluberry enn Lucky Luke, og legger seg på Deadwood-nivå på hvor hardt det var i en gruveby i det ville vesten. Cusco er en klassisk rik drittsekk med makt, og når han er borte er det flere som er klare til å fylle tomrommet han har etterlatt. Og sheriffen i byen tror ikke noe særlig på at begravelsesagenten som nettopp red inn i byen hans har rent lik i kisten.

Har egentlig bare to ting å klage på: Jeg skulle helst ha lest albumet i et litt større format. Meyers detaljer hadde absolutt hatt godt av det. Og jeg skulle helst lest neste album, La Danse des Vautours – Gribbenes dans, med en gang. Her kommer en spoiler: historien slutter med en cliffhanger, og de er jeg ikke så veldig stor fan av når jeg ikke vet om jeg får lest slutten.

Begge albumene kom på fransk i 2015 (januar og november), så jeg håper det ikke er lenge før Fantomet trykker neste historie.

Har du ikke kjøpt Fantomet ennå, har du en uke til på deg til å kjøpe bladet, neste nummer kommer 1. februar. Undertaker kan absolutt anbefales.

Og apropos Fantomet: Det er lenge siden jeg kjøpte Fantomet fast, dette nummeret ble plukket med basert på overskriften «Ny tøff westernserie», så jeg hadde ikke fått med meg at Defenders of the Earth hadde blitt en greie igjen. I dette nummeret finner du episode 2 og 3 (av 5) av Kings Watch, opprinnelig utgitt av Dynamite i 2013, der Fantomet slår seg sammen med Mandrake og Lyn Gordon for å kjempe mot Ming den nådeløse. Tror jeg må spore opp forrige nummer for å få med meg hele historien. Det eneste jeg husker fra Defenders of the Earth-tegnefilmserien fra midten av 80-tallet var at jeg synes det var dølt at Fantomet kunne skyte laser fra ringen sin. Håper denne serien er hakket over.

En sliten agent takker for seg

Så kom nyheten ingen ble særlig overrasket over: Agent X9, med første utgave tilbake i 1974, har kommet med sitt siste nummer noensinne.

De senere årene har bladet stort sett bestått av en Modesty Blaise-historie, og så opptrykk av gamle avisstriper som Corrigan og Rip Kirby. Sistnevnte striper i stadig dårligere kvalitet. Etter at de gikk over til papir som var glattere og hvitere, har en del av stripepresentasjonene vært nærmest uleselige.

De eneste nye historiene bladet trykket de siste årene var Munro, Largo Winch, og XIII (dette tar jeg på hukommelsen, så jeg ta feil). Og det er synd hvis disse ikke lenger har noen mulighet for norsk oversettelse. For egen del så har disse historiene vært de eneste interessante med Agent X9 de siste årene, selv om jeg trofast har kjøpt alle utgavene. Det begynner å bli begrenset hvor mange ganger man gidder å lese en Modesty Blaise-historie.

Det som står om nedleggelsen i den siste utgaven, er at seriene som har blitt trykket i Agent X9 skal komme ut i andre utgaver, både hefter, album, og bøker. Dette gjelder både nye og gamle serier, så vi krysser fingre og tær for noen godsaker. Første utgave av dette kommer 15. februar.

Men 495 utgaver er en god innsats for et blad, og det var kanskje på tide at det kaster inn håndkledet. Og vi takker for en hederlig innsats!

Uansett kommer jeg til å savne tittelen i bladhyllene.

Agent X9 nummer 8 - 2015. Den siste utgaven av bladet.

Agent X9 nummer 8 – 2015. Den siste utgaven av bladet.

Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Torsdag 19. november ble det arrangert tegneseriefest i Cappelen Damm sine lokaler i Akersgata i Oslo, i forbindelsen med utgivelsen av Tegneseriens historie av Øyvind Holen og Tore Strand Olsen. Og det var et stramt program de hadde satt opp, med besøk av både nye og gamle norske tegneseriehelter.

Først ut var Dag Kolstad og Erik Ildahl, intervjuet av Øyvind Holen. Ildahl erstattet Arild Midthun i intervjustolen, som måtte trekke seg i siste liten. Bakgrunnen bak intervjuet var den store rollen Norsk Mad og Pyton spilte i utviklingen av dagens for lengst etablerte serietegnere, på 80- og tidlig 90-tall. Kolstad fortalte hvordan han gikk fra ingeniør til tegneserieredaktør i Semic Nordisk Forlag, der han gjorde Norsk Mad til en suksess. Så førte et veldig behov for å tegne romper og testikler til at Kolstad var med på å starte Gevion Norsk Forlag, og ble redaktør for forlagets storselger Pyton. Han tok med seg Midthun, Jon Kaare Raake, Tommy Sydsæter, og Frode Øverli fra Norsk Mad, samt knyttet til seg Bjørn Ousland i bytte mot kontorplass, og Rolf Hånstad, som kom fra Konk.

Ildahl derimot, kom inn i tegneseriebransjen via Tegneserieakademiet og bladet Serie-Fokus. Senere skrev han både Fantomet for Semic under psedonymet Idi Kharelli, samt manus til egne serier som Herman Storm og Solruns saga. Sistnevnte er tegnet av Bjørn Ousland, som også var i salen.

Et poeng som Holen dro fram, var en studietur som Kolstad og kollegaer hadde til Reuben Awards i 1986, som resulterte i rettighetsavtaler til Tommy & Tiger’n, Larsons Gale Verden, og Erine. Alle disse fikk jo egne månedsblader, som igjen trykket norske stripeserier og var med på å starte den norske stripesuksessen som tok av etter at Pyton publiserte sin siste rumpe i 1996.

Da Kolstad forsvant ut dørene hos Semic, ble også albumserien Truls og Trine lagt på is. De tre albumene som ble utgitt 1983-85 på Semic, skrevet av Kolstad og Terje Nordberg og tegnet av Midthun, var populære. Men Kolstad ville ikke ha jobbe for to forlag, så serien ble avsluttet. Men nå er Truls og Trine tilbake, og kommer med nytt album i år. Historien ble skrevet i 2012, og nå har endelig Midthun hatt tid til å tegne den. Vi så noen sider fra Truls og Trine – Dragehornet. Og det ser ut til å bli et gøyalt gjensyn.

Dag Kolstad, Erik Ildahl, og Øyvind Holen på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Dag Kolstad, Erik Ildahl, og Øyvind Holen på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Etter gamlegutta hadde Kristian Hellesund et kort foredrag om jobben han nå gjør med å skrive en bok om norsk tegneseriehistorie, etter mal fra Swedish Comic History. Og som en del av det arbeidet, dro han frem noen glemte, norske serieskatter. Spesielt interessant var serien om Ola Kaanin, som er den første norsk «funny animal»-serien, tegnet av William Guttormsen for A-magasinet i 1927. Samt Hobby Hipp av Sissel Solem, som gikk i 12 år i Adresseavisen, og ble publisert i aviser i Norge, Sverige, Danmark, Storbritannia, Tyskland, og Finland. Men som nå er nesten helt glemt, mye siden originalmaterialet ble borte etter Solems død i 1982.

Hellesunds bokprosjekt virker veldig spennende, så det blir gøy å lese når det en gang kommer ut. Han sa det skulle komme ut på engelsk, men jeg håper det blir en norsk utgave også.

Kristian Hellesund på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Kristian Hellesund på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Så fulgte en samtale mellom Tegnehanne Sigbjørnsen og redaktør Tonje Tornes, der Sigbjørnsen viste litt hvordan hun hadde gått fra stripeformatet, som er tegnet i en helt annen stil enn du hun bruker i dag, til formatet hun er kjent for i dag. I tillegg ga hun oss en høytlesning fra innledningen i Tegnehanne-boken som nettopp har kommet ut.

Hanne Sigbjørnsen og Tonje Tornes på Tegneseriefest hos Cappelen Damm.

Hanne Sigbjørnsen og Tonje Tornes på Tegneseriefest hos Cappelen Damm. Eksempelstripen er fra Sigbjørnsens første serie, som handlet om historielæreren hennes.

Så hipphoppet Holen tilbake til scenen sammen med bokmakker Tore Strand Olsen for å snakke om Tegneseriens historie, og hvordan de hadde jobbet seg frem til ferdig bok. De ble aldri helt enige om hvor uenige de hadde vært underveis, men det som kom frem var at det var mye stoff som måtte barberes bort. Og under presentasjonen sa Holen noe veldig riktig: Ingenting gjør tegneserier så kjedelig som definisjoner. Og det har de prøvd å unngå, bortsett fra de få stedene det måtte med.

Jeg fikk boken dagen den kom ut, og det er en veldig gøyal bok. Det er som forfatterene nevnte litt mye listepreg, men det er en fantastisk introduksjon til hvor man kan begynne å lese serier.

Olsen kommer til å legge ut tegninger fra boken på tegneseriekurs.com som en slags adventskalender.

Tore Strand Olsen og Øyvind Holen på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Tore Strand Olsen og Øyvind Holen på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Og så ble det hele avsluttet med en liten paneldiskusjon mellom Holen, Olsen, Ingrid Brubaker fra Empirix, Erik Falk fra Jippi, og Iselin Evensen fra Egmont. De fikk bare 20 minutter, så det var ikke så mye de kom gjennom, men smått interresant for det. Brubaker stilte spørsmål om utenlandsk påvirkning på norske serier, og det var Holen og Falk som sto for de fleste poengene. Er de norske selvbiografiske seriene inspirert av internasjonal navlepilling? Konklusjonen på hele diskusjonen var vel at dagens norske stripestil var en blanding av europeisk strek og amerikansk undergrunnshumor.

Tore Strand Olsen, Iselin Evensen, Øyvind Holen, Erik Falk, og Ingrid Brubaker på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Tore Strand Olsen, Iselin Evensen, Øyvind Holen, Erik Falk, og Ingrid Brubaker på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Flott initiativ fra Cappelen Damm, og ikke en ren reklamejippo. Så jeg tuslet fornøyd ut når det var ferdig. Neste gang burde jeg sikkert hatt med noe som kunne blitt signert. Hvor ofte treffer du på Kolstad, Ildahl, og Ousland i samme rom?

Manga now – three generations

I høst har British Museum hatt en liten utstilling med tre Manga-tegnere fra hver sin generasjon, og eksempler fra deres arbeider. Artistene som ble utstilt var Chiba Tetsuya (født 1939), Hoshino Yukinobu (født 1954), og Nakamura Hikaru (født 1984). Utstillingen hadde sin siste dag 15. november, men jeg rakk så vidt å stikke snuten innenfor før de stengte utstillingen.

British Museum har samlet manga i 60 år, og kunstformen har en viktig plass dere japanske gallerier (eller Mitsubishi Corporation Japanese Galleries for å gi det dets fulle navn). Men det er først de siste årene de har begynt å samle på det som regnes som moderne manga, og de planlegger en større utstilling om manga og dets opprinnelse. Denne utstillingen var ikke stor, og befant seg i rom 3, et lite utstillingsrom med hyppige utstillingsbytter.

Tetsuya var representert med sin golf-manga Ashita tenki ni naare/Stay Fine fra 1990, der hovedpersonen Mukai Taiyō møter Jack Nicklaus på en golfbane i Skottland. Tetsuya har også skapt flere andre manga-serier med sportstema. For et utrent manga-øye som mitt er dette klassisk manga, med det jeg skjønner som typisk bildebruk med overdrevent tegnede reaksjoner. Men igjen, jeg har bladd i svært lite manga.

Sider fra Stay Fine, fra Manga Now - Three generations

To sider fra Stay Fine. Heldigvis var sidene utstyrt med numrering, slik at du slapp å lese deg vill.

Yukinobu er særlig kjent for den kriminalbekjempende antropologen Professor Munakata, og han har også tegnet en egen historie der Munakata løser et mysterium på British Museum, etter en utstilling han hadde der i 2009. I denne utstillingen var han representer med noen få sider fra Rainman fra 2015,  av det mer stemningsfulle slaget.

Hikaru fikk vise frem et kapittel fra Seinto oniisan/Saint Oniisan, en historie som handler om Jesus og Buddha og at de to deler en leilighet i Tokyo. Kapittelet het The lovable rascal in the red suit, og handler om Jesus sin reaksjon på at julenissen er mer populær enn han i jula, og han bestemmer seg for å skrifte om sin sjalusi i en katolsk kirke. Dette er en komedie, og ut fra dette kapittelet var det mer snakkende hoder enn action. Hvis jeg skulle lest en av de utstilte historiene, måtte det blitt denne, for dette virket veldig morsomt.

Panel fra Saint Onissan, fra Manga Now - Three Generations

Panel fra Saint Oniisan

Jeg kunne svært lite om manga da jeg gikk inn, og ikke så mye mer da jeg gikk ut, til det var dette en for liten utstilling. Men jeg nappet med meg Professor Munakata’s British Museum Adventure fra museumsbutikken og skal gi den en sjanse. Mitt siste forsøk på å lese manga var vel da Dragonball og Mesterdetektiven Conan kom på norsk i 2004, så det er på tide å prøve igjen.

Ikke noe galt med Månestråle, men…

Utgivelsesmessig har det lenge vært relativt trist for oss tegneserielesere som i hine hårde dager var vant til å kunne plukke med oss en og annen ny godbit fra bladhyllene på Narvesen eller i dagligvarebutikken. Nå kan det gå år og dag mellom hvert album (som nå stort sett bare er Asterix, Lucky Luke og Sprint). Seriebladene er, med unntak av Donald, Fantomet og Agent X9, stort sett humorblader med striper av forskjellig slag. Selv gamle bastioner som Fantomet og Agent X9 kommer ikke ut like ofte som før, og inneholder ikke like mange nye tilleggshistorier som de en gang gjorde. Og de ytterst få pocketbøkene man tilfeldigvis snubler over, er nå kun Billy-pocketer.

Ikke misforstå meg, jeg synes det kommer mye spennende ut i bokform, og mange spennende utgivelser av norske tegneserieskapere. Jeg har nettopp lagt fra meg både Futen og Frida Kahlos papegøye. Og de nye utgavene av Corto Maltese fra Minuskel ser veldig flotte ut. Men jeg savner flere oversatte europeiske serier, både i albumform og som en del av en bladutgivelse.

Det jeg synes best representerer dagens situasjon for tegneserieutgivelser i Norge, er at ukens store nyhet i bladhyllene var en bok med Månestråle-historier. Månestråle! Dette er en bok myntet mot de som fikk sin seksuelle oppvåkning i en bunke Sølvpilen-blader i sin ungdom, og de er det visst forbausende mange av. Og det kan virke som om det er de som er det viktigste publikummet for Egmont når det gjelder utgivelser som ikke er basert på humorstriper eller er rene barneblader. De som vokste opp da alle leste tegneserier, og som synes det er stas med et gjensyn med gamle helter. En gruppe jeg selv er medlem av.

Månestråle - Kiowaenes modigste squaw

Månestråle – Kiowaenes modigste squaw

Denne boken kommer i Egmont sin serie med softcover-bøker, som de siste årene har kommet med flere utgaver der gamle serier blir som nye. Det begynte med en Tempo-bok, og det har nå kommet bøker med Agent X9, Fantomet, og Billy. Den eneste utgaven som ikke er en ren nostalgi-bok for de som vokste opp på 70 og 80-tallet, er utgaven som tok for seg de første årene til Blondie. Som igjen heller ikke akkurat er blodferske striper. Jeg liker formatet på disse softcover-bøkene godt, selv om de forandret høyden på de etter noen utgivelser, som jeg ergrer meg over hver gang jeg ser i bokhylla der de står. Men jeg skulle ønske de hadde et litt sprekere innhold.

Softcoverbøker fra Egmont

Softcoverbøker fra Egmont

Jeg har store forhåpninger til hva Outland og Forlaget Zoom skal utgi når de kommer i gang til neste år. Jeg håper bare ikke at også blir en presentasjon av hva som ble utgitt av serier på Semic for 30 år siden.

Men nå kan jeg absolutt ingenting om å utgi hverken blader eller album. Og har liten erfaring med kostnadsanalyser. Men jeg synes det er rart at det ikke er noe marked for nye serier i Norge. Det kan være at nå som amerikanske utgivelser er så lett å få tak i, både på nett og i butikker som Outland, at det ikke er noe særlig marked for engelskspråkelige serier på norsk. Kan det være derfor The Walking Dead ble stoppet etter tre nummer, da den kom på norsk ti år etter at den først kom ut på originalspråket? Gjelder denne teorien også da for serier på fransk? Ville det være et større marked for en franskspråkelig tittel, eller er man avhengig av en kjent tittel eller hovedperson for å selge utgaver. Eller er tiden igjen moden for et nytt blad som presenterer forskjellige serier?

Hvem vet hva fremtiden bringer? Kanskje snur den nedadgående tegneseriekurven vi er inne i, og vi kan igjen finne utgaver av serier vi ikke har hørt om før. I mellomtiden leser jeg altså om Månestråle – Kiowaenes tøffeste squaw.

Forlaget Zoom og Outland skal samarbeide om å utgi tegneseriealbum i Norge

Den danske tegneserieutgiveren Forlaget Zoom annonserte onsdag forrige at de nå skal samarbeide med butikkjeden Outland om å utgi tegneseriealbum på norsk. I hovedsak vil det dreie seg om fransk-belgiske serier. Forlaget Zoom er et relativt ferskt forlag som startet opp i 2010, og siden 2014 har de også utgitt album i Sverige under navnet Mooz Förlag (see what they did there…). De første norske utgivelsene kommer i 2016.

Forlaget Zoom utgir i dag fransk-belgiske-album fra Dupuis. På hjemmesiden sin har de utgivelser av både serier som tidligere har blitt utgitt på norsk, og som ikke har det. Av gamle travere er det Sprint, Lille Sprint, Blåjakkene, Viggo, og Sammy. Titler som i alle fall jeg ikke kan kjenner igjen fra tidligere norske utgaver er Tif et Tondu (Tom & Thomas på dansk), Rubine, Les Nobrlis (Navlerne på dansk), og Choc (Chok på dansk).

Det her er jo en kjempenyhet! Det er kanskje ikke mange forskjellige titler, og det er ikke klart hvor mange utgivelser det kommer til å være snakk om, men jeg synes det er gledelig av vi får en ny tegneserieutgiver her til lands. Og hvis Blåjakkene kommer tilbake på norsk, blir jeg en lykkelig mann. Lykken er virkelig en varm kanon.

Hele kunngjøringen kan du lese under. Foreløpig er det ikke kommet ut noe om albumene bare skal distribueres via Outland sine butikker og nettbutikk (mest sannsynlig), eller om de skal betale seg inn i distribusjon i Narvesen eller dagligvarebutikker.

Forlaget Zoom og Outland annonserer avtale om samabeid for utgivelser av tegneseriealbum på norsk

Forlaget Zoom og Outland annonserer avtale om samabeid for utgivelser av tegneseriealbum på norsk