Stikkord: Lucky Luke

Det lovede land

Lucky Luke har passert 70, både i år og i norske albumutgaver. Det lovede land er faktisk den 117. historien om den gulskjortede cowboyen, siden han første gang red ut i en tegneserierute i 1946. Etter at Morris gikk bort i 2001, har Achdé tegnet albumene, og dette er hans syvende fulle Lucky Luke-album. Manuset står Jul (Julien Berjeaut) bak, og det er hans første.

Lucky Luke - Det lovede land

Lucky Luke – Det lovede land

I albumet sier Luke ja til å frakte familien til sin venn «Unlucky» Jack, også kjent som den uheldigste cowboyen vest for Pesos, fra St. Lois i Missouri til Chelm City i Montana. Familien er askenasiske jøder og har kommet fra Polen for å slå seg ned i USA. Og i løpet av turen og albumet, blir vår ensomme cowboy utsatt for den ene kulturkollisjonen etter den andre. Samtidig som de har to banditter i hælene, som tror at familien frakter verdisaker.

Kvaliteten på Lucky Luke-albumene var en periode en (litt vel) spennende berg og dal-bane. Men her er vi inne på rett spor. Et fornøyelig besøk i det ville vesten der alt er som det skal være. Historien minner om andre fisk ut av vannet-historier, som Storfyrsten.

Siden denne bloggen skriver mye tregere enn sin egen skygge, har albumet for lengst vinket farvel til bladhyllene, men kan bestilles hos f.eks serie.no, eller tronsmo.no.

Mannen som skjøt Lucky Luke

Endelig har Mannen som skjøt Lucky Luke (L’Homme qui tua Lucky Luke) kommet ut på norsk. Tegneseriealbumet ble utgitt på fransk 1. april 2016, og var en del av feiringen av 70-årsjubileet til Lucky Luke. Albumet er skrevet og tegnet av Matthieu Bonhomme, som et spesialalbum. Den vanlige serien tegnes fortsatt av Achdé. Som forøvrig kom med et nytt album i november i 2016, med tittelen La Terre promise (Det lovede land).

Mannen som skjøt Lucky Luke

Mannen som skjøt Lucky Luke

Tidsmessig befinner historien seg mellom Daisy Town (1983, norsk album nummer 43) og Langfinger (1983, norsk album nummer 45). I løpet av historien får vi vite hvorfor Lucky Luke kuttet ut sin vante sigarett. Etter Daisy Town ble sigaretten byttet ut med et halmstrå.

Ha ha! Jeg har drept en legende!

Historien begynner dramatisk nok. Første side av historien viser oss Lucky Luke liggende med fjeset ned i søla, mens noen roper i bakgrunnen at de har skutt han. Og så hopper vi tilbake noen dager. Til da Lucky Luke rir inn i et regntungt (og tobakkstomt) Froggy Town. Han kommer raskt på kant med Bone-brødrene som tydeligvis er loven i byen. Og går med på å etterforske et ran på diligencen, etter bønn fra borgerrådet i byen. Som skal være utført av en mystisk indianer. Men er det så enkelt? Og hvor mye makt har Bone-brødrene?

Lucky Luke ligger skutt på side en av Mannen som skjøt Lucky Luke

Lucky Luke ligger skutt på side en av Mannen som skjøt Lucky Luke

Lucky Luke får selskap av Doc Wednesday, sterkt inspirert av Doc Holliday. Og i løpet av historien kommer også Laura Legs, fra Storfyrsten (1973, norsk album 8), til byen for å gifte seg.

Lucky Luke og Doc Wednesday møter Laura Legs på vei til Froggy City

Lucky Luke og Doc Wednesday møter Laura Legs på vei til Froggy City

Den skjorta di er heslig! Gult er for feiginger!

I følge Wikipedia er Le terre promise historie nummer 117 om Lucky Luke. Og han er som sagt blitt 70 år. Og vi kan vel si at ikke alt som har kommet ut de siste tiårene av album har vært like bra. Så da er det veldig gøy at dette albumet er så godt. Det er ganske annerledes i form enn et typisk Lucky Luke-album. Mye mer realistisk, men ikke «realistisk-realistisk». Nok til at skurkene får en ikke-humoristisk grunn til å oppføre seg slik de gjør. Og nok til å skape litt spenning i historien, slik at man ikke er helt sikker på utfallet.

Mannen som skjøt Lucky Luke er ikke perfekt, og grunnhistorien er forsåvidt ikke så veldig original. Elementer av den er brukt i andre Lucky Luke-historier. Men jeg synes det viser at det fortsatt er liv laget for den 70-årige cowboyen. Det er noen referanser til andre historier, både innenfor Lucky Luke-universet og andre western-historier. Men på langt nær så mange man kunne frykte i et jubileums-album.

Og det gir meg lyst til å blåse støv av de gamle albumene. Og når en tegneserie gir meg lyst til å lese mer, regner jeg det som en god tegneserie.

Nei… for du er en stakkars, ensom cowboy…

Albumet har blitt belønnet med prisen for beste album under Prix Saint-Michel i 2016, samt publikumsprisen under tegneseriefestivalen i Angouleme.

Etter suksessen til dette albumet i hjemlandet, har det også kommet et spesialalbum om Jolly Jumper: Jolly Jumper ne répond plus. Venter ikke i like åndeløs spenning på det.

Morris from Bevere

På kirkegården i Froggy City finner vi graven til Morris fra Bevere. Morris sitt virkelige navn var Maurice de Bevere. Graven i bakgrunnen med teksten «Here lies Charly Hutter (navnet synes bedre på en annen tegning). Four slugs from a 44. No less. No more.» er en referanse til en grav som vises i filmen Tombstone (1993).

Kid Lucky 2011 – 2015

Alle fransk/belgiske tegneserier med respekt for seg selv må ha en serieavlegger med historier fra hovedpersonens barndom. Også Lucky Luke. I Kid Lucky 2011 – 2015 har Forlaget Zoom og Outland samlet de tre albumene Jeg vil bli cowboy (L’apprenti Cowboy, 2011), Farlig lasso (Lasso périlleux, 2013), og Totempælen (Statue Squaw, 2015), alle tegnet av Achdé. Achdé har tegnet Lucky Luke siden 2003, og tegner nå Lucky Luke og Kid Lucky annethvert år.

Kid Lucky 2011 - 2015

Kid Lucky 2011 – 2015

Dette albumet er merket med Historier med Kid Lucky etter Morris, og er ikke en fortsettelse av de to foregående Kid Lucky-albumene, Kid Lucky og Oklahoma Jim, fra henholdsvis 1995 og 1997. Disse ble skrevet av Jean Léturgie (som også skrev Lucky Luke og Rattata) og tegnet av Yann le Pennetier og Didier Conrad under pseudonymet Pearce. Denne serien strandet etter dårlig salg og uenighet mellom forlaget og skaperne. Yann/Conrad skapte senere serien Cotton Kid, som var tydelig inspirert av arbeidet de gjorde med Kid Lucky. I Norge kom det første albumet ut som Lucky Kid album 1 i 1995, mens Oklahoma Jim kom i 1999 som Lucky Luke album 65.

Alle tre albumene består i hovedsak av en-sidere der Lucky Kid og vennene hans kommer ut for humoristiske småhistorier. Det første albumet begynner med en seks siders historie om hvordan et spedbarn blir funnet som eneste overlevende etter et angrep på en nybyggervogn, og ender opp med å bli oppdratt av bareieren Martha. Han får navnet Luke etter St. Lukes dag, og får kallenavnet Lucky siden han alltid er så heldig. Album to begynner også med en seks siders historie, denne gang om hvordan en voksen Lucky Luke møter igjen barndomsbøllen Billy Bad. Så får vi bakhistorien om hvorfor Billy Bad vil hevne seg. Og det tredje albumet avsluttes med en historie på fem sider om en voksen Lucky Luke som drømmer om at han treffer julenissen som barn.

Alle enkeltsidene kommer med et Visste du det? under, mer eller mindre relatert til historien.

Disse historiene fungerer nok best i små doser, og er neppe ment for å konsumeres i en stor dose som de blir utgitt som. En god do-bok. Med ikke så veldig dype vitser.

Lucky Luke – Onklene Dalton

Lucky Luke er ute på nye eventyr i bladhyllene i disse dager. Onklene Dalton (Les tontons Dalton) er det 75. albumet i rekken av norske utgivelser. Som de foregående fem albumene, er historien tegnet av Achdé (døpt Herve Darmenton), denne gang etter et manus av Laurent Gerra (hans femte Lucky Luke-historie) og Jacques Pessis. Achdé tok over pennen etter Morris da han gikk bort i 2001.

Lucky Luke har travet rundt i det ville vesten siden 1949, da han først så dagens lys i historien Dick Diggers gull (La mine d’or Dick Digger) (utgitt i albumform i Norge først i album 49, Arizona). Til å  begynne med både skrev og tegnet Morris historiene, før han inngikk et produktivt partnerskap med manusforfatter René Goscinny som varte fra 1957 til Goscinnys død i 1977. Etter Goscinny samarbeidet Morris med flere manusforfattere om historiene, deriblant Bob de Groot (Clifton) og Jean Léturgie (Percevan). I tillegg har hunden Rattata fått en egen albumserie, og det har også kommet noen album om en ung Lucky Luke (Lucky Kid/Kid Lucky, kun ett album på norsk).

Lucky Luke - Onklene Dalton

Lucky Luke – Onklene Dalton

Men tilbake til Onklene Dalton. Det viser seg at Emmett Dalton, en av de opprinnelige Dalton-brødrene, har fått en sønn. Moren til barnet vil at våre Dalton-brødre skal oppdra ungen mens hun er i Europa, og Lucky Luke blir satt til å passe på at de oppfører seg mens de bor i en av Texas mest snobbete byer (selv sheriffen har tre stjerner…). Litt Dalton-bakgrunn: Dalton-brødrene Lucky Luke stadig setter i fengsel, Joe, William, Jack, og Averell, er fettere av de mer hardbarkede Bob, Grat, Bill, og Emmett Dalton, basert på de virkelige Dalton-brødrene, som Lucky Luke forøvrig møter i albumet De første brødrene Dalton (Hors-la-loi).

Det er interessant å se hvordan tegnestilen til Morris beveget seg fra en veldig myk og animert strek på 40-tallet, via en periode med hardere linjer og mer realistisk stil på 50-tallet. Fra 60-tallet landet han på den «moderne» stilen, som på slutten av hans tegnekarriere kunne være veldig stiv og stillestående. Achdé bygger videre på den moderne stilen til Morris, og jeg synes han kommer unna de fleste stivhetene, med unntak av en del av bipersonene, som er karikerte utgaver av kjente franskmenn. Særlig Raoul og Paulo Wolf, tegnet etter skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre, skiller seg ut fra resten av tegningene med uttrykksløse ansikter.

Skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre som Raoul og Paulo Wolf i Onklene Dalton

Skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre som Raoul og Paulo Wolf i Onklene Dalton

Skuespiller Francis Blanche som advokat Blanchini og skuespiller Robert Dalban som butleren Bobby i Onklene Dalton

Skuespiller Francis Blanche som advokat Blanchini og skuespiller Robert Dalban som butleren Bobby i Onklene Dalton

Skuespiller Paul Mercey som bartender, Dominic Strauss Kahn som hotellgjest, kjendiskokk Marc Meyrat som kokken til Ma Dalton, skuespillerene Venantini Venantino og Lino Ventura som fangevoktere

Skuespiller Paul Mercey som bartender, Dominic Strauss Kahn som hotellgjest, kjendiskokk Marc Meyrat som kokken til Ma Dalton, skuespillerene Venantini Venantino og Lino Ventura som fangevoktere

I tillegg til de faste hjelperene Jolly Jumper og Rattata, dukker også Ma Dalton opp i en gjesterolle, like sint som hun alltid er. Personlig har jeg aldri hatt særlig sansen for Rattata, Lucky Lukes egen Jar Jar Binks, og han er heldivis tonet ned i denne historien. Og Jolly Jumper kommer først til sin rett når det skjer litt action på slutten av albumet.

Det er alltid gøy med Lucky Luke. Dette albumet sniker seg inn i midten av kvalitetsskalaen til serien. Det er aldri noe stort kupp eller en overhengende fare å avverge, og Dalton-brødrene er ikke reelle motstandere i historien. Wolf-brødrene dukker opp alt for sent i historien som en lite forsøk på å skape litt action, og de har heller ikke mye til personlighet. Og nevøen i historien er bare irriterende. Men jeg synes historiene er på rett vei, mye er bra tegnet, og jeg er ikke så likegyldig til dette albumet som jeg har vært til de forrige. Og den har fått meg til å grave frem noen av de gamle albumene. Og det er jo bra i seg selv.

Godkjent

Dette innlegget har tidligere vært publisert på For en neve bloggposter…