Andy Capp er avisstripeserie som jeg egentlig ikke har noe særlig forhold til. De gangene jeg kan huske å ha sett serien på trykk i en avis, som er en stund siden, har den aldri helt truffet. Men dette er en serie som har blitt tegnet i 58 år, så noen kvaliteter må den jo ha. Og da det dukket opp en Andy Capp-pocket under forrige helgs loppemarkedrunde, ble den med hjem.
Andy Capp – På’n igjen
Andy Capp ble skapt av Reginald Smythe i 1957 for den britiske avisen The Daily Mirror og søsteravisen The Sunday Mirror. Først som enruters vitsetegninger, for senere å flytte over i stripeformat. Hovedpersonen Andy Capp, navngitt etter hvordan handicap kan høres ut Nord-England, er en arbeidsløs drukkenbolt som bor i Hartlepool i England. Han bruker stort sett dagene på å drikke opp lønna til kona Flo (Florrie), unngå å jobbe, og å se sport. I ettertid har de første tiårene med historier fått mye kritikk for at mange av vitsene kommer av at Andy Capp liker å banke opp Flo. Smythe har selv sagt at angrer på disse stripene, men at det slik man lo av på den tiden. Og etter som årene gikk, og likestillingen til slutt nådde Hartlepool, flyttet maktforholdet seg over til Flo. Hun fikk inn sitt første slag i 1971, og siden 80-tallet er det Andy som er redd for bank i forholdet. Ved siden av Andy og Flo har resten av rollebesetningen, som inneholder noen naboer, moren til Flo, pastoren, og bartenderen til Andy, vært den samme i mange tiår.
Smythe skrev og tegnet Andy Capp frem til sin død i 1998, og da ble stripen trykket i over 1700 aviser. Han var så produktiv at avisene hadde nok upubliserte striper til å holde det gående i to år til før de fikk noen til å ta over stafettpennen. Først ut var Roger Kettle og Roger Mahoney, og fra 2004 fikk de også sette navnene sine på stripene. Kettle måtte etterhvert gi seg, og fra 2011 er serien blitt skrevet av Lawrence Goldsmith og Sean Garnett, mens Mahoney fortsatt tegner.
I Norge blir den fortsatt trykket i mange lokalaviser. Dagbladet hadde han som fast stripe en god stund fra begynnelsen av 60-tallet. Mellom 1962 og 1969 ga Stabenfeldt ut seks pocketbøker med Andy Capp-striper. Romanforlaget ga han sitt eget blad, som kom ut med seks nummer i 1970-71. Og pocketboken jeg kom hjem med, var nummer seks av Nordisk Forlags serie på syv pocketbøker mellom 1970 og 1973. Andy Capp har også vært julehefte i 1985, 1999, og 2004.
Andy Capp blir av mange beskrevet som en serie som fanget tidsånden i Nord-England i perioden den ble skrevet. Som er en annen måte å si at serien kan være veldig utdatert. Og det må jeg være enig i. Men nå har jeg i alle fall en Andy Capp-samling på én.
