Etter å ha lest One Week In The Library, søkte jeg etter anmeldelser av den. Og de aller fleste jeg fant hadde en eller annen variant av at dette var en «annerledes» tegneserie. Og det kan jeg være enig i. Men hvor annerledes, og annerledes bra eller annerledes dårlig?
One Week In The Library
One Week In The Library er skrevet av W. Maxwell Prince, tegnet av John Amor, og tusjet av Kathryn Layno. Det er nye navn for meg. Prince og Amor har tidligere lagd Judas: The Last Days sammen, en serie jeg nå bestemt må skaffe meg. Både basert på denne serien, men også på beskrivelsen av den.
Historien i One Week In The Library følger Bibliotekaren i en uke av hans liv. Han bor og jobber alene i Biblioteket. Ikke et hvilket som helt bibliotek, men Biblioteket med stor B (…eller Library med stor L). Et sted alle verdens bøker og historier bor. Et sted han ikke kommer ut av.
I pray I have the time to read them all…
Boken er delt opp syv kapitler, ett kapittel for hver dag i en uke. Og hvert kapittel handler på en eller annen måte om hvordan ord, setninger, og historier blir levende. I det første kapitlet dukker Bibliotekaren ned i en bok og historie for å snakke med en far som har gravd ut sine egne øyne, siden det er for mange bøker og ord i verden. Og han orker ikke lese mer. I kapittel to flommer Biblioteket over av alle bøkene som har hav i seg, og Freddy Flotsom blir liggende igjen. En gutt lagd av tre, som vil være en virkelig gutt.
En rød tråd i historiene er historietolkning og hvordan historier kan presenters. Tegneserien inneholder også en liten novelle og et kapittel bruker inografikk for å fortelle om Biblioteket selv. Og gjemt i rutene er referanser til store og små verk. Du har tekoppen og lysestaken fra Skjønnheten og udyret som titter frem fra en hylle. Little Nemo in Slumberland flyr forbi. Moby Dick svømmer i oversvømmelsen av Biblioteket. Millenium Falcon flyr unna et hylleras. Og sikkert mange jeg ikke kjenner til. I tillegg til figurene som blir en del av historiene. Jeg satt igjen med en Sandman-vibb etter noen av kapitlene, med blanding av fantasi og virkelighet.
Historien blir veldig meta etterhvert, og jeg kan skjønne at noen ikke vil like den. Men for meg var den akkurat innenfor. Særlig det to siste dagene setter spørsmålstegn ved Bibliotekaren og historien i seg selv.
Jeg synes One Week In The Library er en god tegneserie og en god historie. Og streken til Amor er akkurat nok realistisk og humoristisk til å dekke både de realistiske delene av historien, og de som er ren fantasi.
Men stakkars Wilbur, ikke helt den slutten vi har sett før på hans historie.
