Sprint 1981 – 1983 er den andre boken i forlaget Zoom og Outlands sin første «bølge» med tegneserieutgivelser, og ble gitt ut sammen med Blåjakkene 1992 – 1994. Boken samler de tre albumene Virus! (Virus, 1982), Monolitten fra Kaalson Long (Aventure en Australie, 1983), og Hvem kan stoppe Cyanina? (Qui arrêtera Cyanure?, 1983). Ulik Blåjakkene-boken, har alle de tre albumene tidligere vært utgitt på norsk, henholdsvis som album 25 (1984), 26 (1985), 0g 27 (1985) i albumserien om Sprint.
Sprint 1981 – 1983
Det er verdt å merke seg at dette ikke er en fortsettelse på Sprint-bokserien som Egmont utga mellom 2008 og 2010, der bøkene inneholdt både historier og tilleggsstoff, en serie som Zoom forøvrig utgir i Danmark. Denne boken inneholder kun opptrykk av albumene, med en tre-siders tekst om hvordan Tome og Janry til slutt endte opp som med ansvaret for Sprint etter Fournier. Fournier, stakkar, får tydeligvis ikke sine historier mellom stive permer i Norge, heller ikke Nic & Cauvin. Egmont-serien forlot Sprint i 1963, fortsatt med Franquin bak pennen. Så for de historiene, er det fortsatt de gamle utgivelsene som gjelder.
Den gamle oversettelsen til Velle Espeland blir fortsatt brukt, men boken har blitt tekstet på nytt av Inger Woxhollt og er ikke lenger håndtekstet.
Tekstingen i Virus! er ikke lenger håndtekstet. Fra Sprint 1981 – 1983 til venstre, og albumutgaven til høyre.
Når jeg leste Virus!, syntes jeg streken virket litt grov. Etter å ha gravd frem Interpresse-utgaven fra 1984, så er det en synlig forskjell på de to opptrykkene. Vet ikke om det er papiret som gjør det, det er hvitere og glattere i bokutgaven. I alle fall forsvinner en del smådetaljer fra ruter der det er brukt mye mørke farger, som når Sprint undersøker M/S Isbre i begynnelsen av historien.
Forskjellen på Virus! fra Sprint 1981-1983 og albumutgaven.
I Virus! møter våre venner Sprint, Kvikk og Spip igjen John Helena, eller Steinbitten, som de tidligere har truffet i Havmysteriet og Hemmeligheten på havets bunn. Denne gang har han rømt fra en polarbase og er smittet av en mystisk sykdom. Sprint og Co må ta han med tilbake til ishavet for å kunne kurere han med en medisin Greven av Champignac har lagd, men noen skumle skurker er veldig opptatt av at de ikke skal komme seg dit i live.
Dette er Tome og Janrys første historie, og de blir sitert i forordet på at det er en historie på 30 sider som er strukket til 42 sider. Og jeg kan skjønne det. Det skjer mye i historien med mange figurer, og historien flyter til tider litt dårlig og ting blir ikke alltid like godt presentert. Men en god begynnelse.
Monolitten fra Kaalson Long tar oss med til Australia, der greven av Champignac havner i trøbbel under en arkeologisk utgraving i gruvebyen Albuh Mine i Australias mer grissgrendte strøk. Vi treffer også igjen reporteren Trineline, Kvikks konkurrent. I Albuh Mine får Sprint og Co snart en fiende i byens eneste handelsmann mens de etterforsker hva som har skjedd med greven.
I denne historien begynner det å lukte litt mer klassisk, og historien er mer strømlinjeformet enn forgjengeren. Ikke helt i mål ennå, og særlig den klimatiske slutten kommer litt brått på.
Hvem kan stoppe Cyanina? foregår i Champignac, dog uten greven siden han fortsatt er i Australia. Cyanina i historiens tittel er en robot i kvinneform, konstruert av byens pensjonerte stasjonsmester. Men hun blir ikke det selskapet han hadde håpet på, og vil heller skape kaos i byen ved å kontrollere elektriske apparater. Og hva kan skje når hun inntar den nye fabrikken som er bygd utenfor byen, som bare er bemannet av roboter?
Her er det action og slapstick fra begynnelse til slutt, og Tome og Janry har funnet formen. Jeg synes riktignok ikke helt de klarer å gjøre Cyanina til en god skurk, hun er bare psyko og det er liksom det. Men mye moro mens Sprint og Co jakter robot mens de selv blir jaktet på av byens borgervern med borgermesteren i spissen.
Janry var inspirert av filmplakaten til James Bond-filmen Kun for dine øyne da han tegnet forsiden til Hvem kan stoppe Cyanina?
En ting som slo meg etter å ha lest gjennom denne boken, er at jeg ikke husket hvor voldelig serien var. Jeg kan ha vært i et følsomt hjørne da jeg leste den, men de blir jo forsøkt drept i alle tre albumene. Og alle skurkene vifter på et eller annet tidspunkt med skytevåpen.
Det er synd det ikke er mer fyldige bøker, for oss som har det gamle. Men dette er til glede for nye lesere, som det heter. Gamle Sprint-album kan jo til tider være litt kronglete å få tak i.
