Stikkord: Jacques Pessis

Lucky Luke – Onklene Dalton

Lucky Luke er ute på nye eventyr i bladhyllene i disse dager. Onklene Dalton (Les tontons Dalton) er det 75. albumet i rekken av norske utgivelser. Som de foregående fem albumene, er historien tegnet av Achdé (døpt Herve Darmenton), denne gang etter et manus av Laurent Gerra (hans femte Lucky Luke-historie) og Jacques Pessis. Achdé tok over pennen etter Morris da han gikk bort i 2001.

Lucky Luke har travet rundt i det ville vesten siden 1949, da han først så dagens lys i historien Dick Diggers gull (La mine d’or Dick Digger) (utgitt i albumform i Norge først i album 49, Arizona). Til å  begynne med både skrev og tegnet Morris historiene, før han inngikk et produktivt partnerskap med manusforfatter René Goscinny som varte fra 1957 til Goscinnys død i 1977. Etter Goscinny samarbeidet Morris med flere manusforfattere om historiene, deriblant Bob de Groot (Clifton) og Jean Léturgie (Percevan). I tillegg har hunden Rattata fått en egen albumserie, og det har også kommet noen album om en ung Lucky Luke (Lucky Kid/Kid Lucky, kun ett album på norsk).

Lucky Luke - Onklene Dalton

Lucky Luke – Onklene Dalton

Men tilbake til Onklene Dalton. Det viser seg at Emmett Dalton, en av de opprinnelige Dalton-brødrene, har fått en sønn. Moren til barnet vil at våre Dalton-brødre skal oppdra ungen mens hun er i Europa, og Lucky Luke blir satt til å passe på at de oppfører seg mens de bor i en av Texas mest snobbete byer (selv sheriffen har tre stjerner…). Litt Dalton-bakgrunn: Dalton-brødrene Lucky Luke stadig setter i fengsel, Joe, William, Jack, og Averell, er fettere av de mer hardbarkede Bob, Grat, Bill, og Emmett Dalton, basert på de virkelige Dalton-brødrene, som Lucky Luke forøvrig møter i albumet De første brødrene Dalton (Hors-la-loi).

Det er interessant å se hvordan tegnestilen til Morris beveget seg fra en veldig myk og animert strek på 40-tallet, via en periode med hardere linjer og mer realistisk stil på 50-tallet. Fra 60-tallet landet han på den «moderne» stilen, som på slutten av hans tegnekarriere kunne være veldig stiv og stillestående. Achdé bygger videre på den moderne stilen til Morris, og jeg synes han kommer unna de fleste stivhetene, med unntak av en del av bipersonene, som er karikerte utgaver av kjente franskmenn. Særlig Raoul og Paulo Wolf, tegnet etter skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre, skiller seg ut fra resten av tegningene med uttrykksløse ansikter.

Skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre som Raoul og Paulo Wolf i Onklene Dalton

Skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre som Raoul og Paulo Wolf i Onklene Dalton

Skuespiller Francis Blanche som advokat Blanchini og skuespiller Robert Dalban som butleren Bobby i Onklene Dalton

Skuespiller Francis Blanche som advokat Blanchini og skuespiller Robert Dalban som butleren Bobby i Onklene Dalton

Skuespiller Paul Mercey som bartender, Dominic Strauss Kahn som hotellgjest, kjendiskokk Marc Meyrat som kokken til Ma Dalton, skuespillerene Venantini Venantino og Lino Ventura som fangevoktere

Skuespiller Paul Mercey som bartender, Dominic Strauss Kahn som hotellgjest, kjendiskokk Marc Meyrat som kokken til Ma Dalton, skuespillerene Venantini Venantino og Lino Ventura som fangevoktere

I tillegg til de faste hjelperene Jolly Jumper og Rattata, dukker også Ma Dalton opp i en gjesterolle, like sint som hun alltid er. Personlig har jeg aldri hatt særlig sansen for Rattata, Lucky Lukes egen Jar Jar Binks, og han er heldivis tonet ned i denne historien. Og Jolly Jumper kommer først til sin rett når det skjer litt action på slutten av albumet.

Det er alltid gøy med Lucky Luke. Dette albumet sniker seg inn i midten av kvalitetsskalaen til serien. Det er aldri noe stort kupp eller en overhengende fare å avverge, og Dalton-brødrene er ikke reelle motstandere i historien. Wolf-brødrene dukker opp alt for sent i historien som en lite forsøk på å skape litt action, og de har heller ikke mye til personlighet. Og nevøen i historien er bare irriterende. Men jeg synes historiene er på rett vei, mye er bra tegnet, og jeg er ikke så likegyldig til dette albumet som jeg har vært til de forrige. Og den har fått meg til å grave frem noen av de gamle albumene. Og det er jo bra i seg selv.

Godkjent

Dette innlegget har tidligere vært publisert på For en neve bloggposter…