Stikkord: Blåjakkene

Blåjakkene 2003 – 2005

I sin tredje bok om Blåjakkene tar Forlaget Zoom og Outland et uforklarlig hopp fra 1997, der den forrige boken stoppet, til 2003. Og hopper dermed over seks Blåjakkene historier, samt en historie som kom mellom de publisert i denne boken. Blåjakkene 2003 – 2005 gir oss historiene En blåjakkes siste hvile (Requiem pour un Bleu, 2003), Nancy Harts bande (Les Nancy Hart, 2004), og Bryllup på Fort Bow (Mariage à Fort Bow, 2005). I de franske albumutgavene er dette henholdsvis album 46, 47, og 49.

Blåjakkene 2003 – 2005

Blåjakkene 2003 – 2005

De historiene som har blitt forbigått, er (med ca. oversettelse i parantes) Les Hommes de paille (Stråmennene) (1998), Les Bleus en cavale (Blåjakkene på rømmen) (1998), Qui veut la peau du général? (Hvem vil drepe generalen?) (1999), Des Bleus et du blues (Blåjakkene og bluesen) (2000), L’Oreille de Lincoln (Lincolns øre) (2001), Émeutes à New York (Opprør i New York) (2002), og Arabesque (2005).

Sersjant Chesterfield våkner opp etter å blitt skadet i et slag i En blåjakkes siste hvile, og får beskjed om at Blutch er død. Men hvordan døde han? Etter hvert som han spør og graver, blir historien om Blutch sine heltedåder mer og mer fantastisk. Blåjakkeversjonen av Christopher Nolans Memento, med andre ord. Igjen en historie som viser det litt skjøre vennskapet mellom hovedpersonene.

Nancy Harts bande er en gruppe kvinner som har tatt kontrollen over byen LaGrange. Våre venner i uniform tror de skal få det enkelt når de skal gjennom byen, men både de og fordommene deres får en god runde juling. Historien er basert på en virkelig milits som tok navnet sitt etter Nancy Hart, en heltinne fra Den amerikanske uavhengighetskrigen.

I Bryllup på Fort Bow kommer Blåjakkene tilbake til sine røtter i Fort Bow, der oberts Appletown fortsatt er øverste sjef. Og Chesterfield er like forelsket i hans datter. Chesterfield og Blutch må hindre at ryktet om at det er funnet gull i området fører til en invasjon av lykkejegere. De får hjelp av indianerhøvdingen Grå Ulv til jobben, men skjønner ikke helt hva han venter i retur.

Synes de to siste historiene er litt gammeldagse når de beskriver forholdet mennene i historiene har til henholdsvis kvinner og indianere. Det skal jo være et poeng at «slik var ting», men det blir allikevel beskrevet litt for todimensjonalt etter min smak. Men ser du bort fra det, er særlig Nancy Harts bande en morsom historie der hovedpersonene er langt utenfor sin komfortsone.

Er litt bekymret om hoppet i årene betyr at de overhoppede historiene ikke kommer ut, eller om de hopper litt frem og tilbake som de ser ut til å gjøre med sine Sprint-utgaver.

Blåjakkene 1995 – 1997

I Blåjakkene 1995 – 1997 snubler sersjant Chesterfield og korporal Blutch seg videre gjennom tre nye eventyr fra Den amerikanske borgerkrigen. Boken inneholder historiene Duell i Den engelske kanal (Duel dans la Manche, 1995), De bortgjemte (Les Planqués, 1996), og Puppet blues (Puppet blues, 1997). Det er henholdsvis album 37, 38, og 39 hvis vi følger de franske utgivelsene, og er Forlaget Zoom og Outlands andre bok i serien, der den første var Blåjakkene 1992 – 1994.

Blåjakkene 1995 – 1997

Blåjakkene 1995 – 1997

I Duell i Den engelske kanal blir våre helter ofret som syndebukker for en noe korttenkt militærmanøver, og ender opp som motvillig mannskap på marineskipet USS Kearsarge, som etter et opphold i Amsterdam skal de sette etter konføderasjonsskipet CSS Alabama. Historien er basert på den virkeliget slaget om Cherbourg i 1864. Dette er første, og foreløpig eneste, gang handlingen i Blåjakkene er lagt utenfor USA. Personlig synes jeg dette er bokens svakeste historie, der Chesterfield og Blutch ikke er en del av selve hovedhandlingen, men krangler og furter seg gjennom bakgrunnen. Selve slaget er over på ikke så alt for mange ruter.

Édouard Manet - Le Combat du Kearsarge et de l'Alabama (1865), Philadelphia Museum of Art

Édouard Manet – Le Combat du Kearsarge et de l’Alabama (1865), Philadelphia Museum of Art

De bortgjemte er en tropp med frivillige soldater som nyter godt en rekke friheter som en vanlig tropp ikke har, skjenket de av president Lincoln. Siden alle andre takker nei, blir sersjant Chesterfield utnevnt til ny, midlertidig troppsjef, og bestemmer seg for å stramme opp troppen. Som ikke blir like lette som forventet. Det motsatte hadde blitt en dårlig historie. Samtidig må de avverge et fiendtlig angrep fra sørstatene som best de kan. Det er ofte i disse historiene at dynamikken mellom Chesterfield og Blutch kommer best frem, da de begge må tvinges til å være menneskelige. Og historien har en veldig koselig avslutning, før de drar tilbake til den virkelige krigen.

Krigspropaganda er temaet i Puppet Blues, som viser at selv din inkompetente sjef har en sjef som gjør ting verre. Fotografiene som kommer fra fronten er alt for depressive, der de viser alvor, død og fordervelse. Utsendt fotograf Sutton får etter hvert veldig frie tøyler til å lage de mest dramatiske bildene, som går ut over alle i troppen. Blåjakkene har vært utsatt for fotografer tidligere i Blått i svart/hvitt (Des Bleus en noir et blanc, 1977), da de hjalp den virkelige fotografen Mathew Brady. Et navn som dukker opp et par ganger i historien. Er det ikke deilig å ha noen å hate, som Raga i sin tid spurte. Og Sutten blir etterhvert en ganske god skurk som alle kan vende seg mot. En god, klassisk Blåjakkene-historie om hvor absurd krigen kan være.

Ny, solid bok om Blåjakkene. Skulle fortsatt ønske de hadde kommet som enkeltalbum, tror muligens historiene hadde hatt godt av å bli mest med litt tid i mellom. Eller så er det bare meg.

 

Blåjakkene 1992 – 1994

Igjen er lykken en varm kanon, for nå er Blåjakkene tilbake i Norge. Sist Blåjakkene så en norsk butikkhylle var i 1994 med albumet Blå ballader. Nå har det danske forlaget Zoom tatt opp hansken igjen sammen med butikkjeden Outland, og utgitt den første i en serie med bøker som samler uutgitte Blåjakkene-album. Blåjakkene 1992-1994 samler albumene Barndomsår (Vertes annés, 1992), Kaptein Nepel (Captain Nepel, 1993), og Quantrill (Quantrill, 1994).

Blåjakkene 1992-1994

Blåjakkene 1992-1994

Barndomsår er det 34. Blåjakkene-albumet totalt, mens Blå ballader var det 28. i rekken. Som vil si at hvis bokserien bare går fremover med utgivelsene, vil albumene En avant l’amnésique! (1989), La Rose de Bantry (1989), Drummer boy (1990), Les Bleus en folie (1991), og Grumbler et fils (1992) ikke komme på norsk. Tidligere har heller ikke Les cavaliers du ciel (1976) eller Des Bleus et des tuniques (1976) (flere korte historier) kommet i en norsk utgave. Caliber trykket historier fra La grande patrouille (1976) i 1996, men rakk ikke alle før de ble nedlagt. Og Buffalo trykket del 1 av 3 av For en neve dollar og noen vekslepenger (Et pour 1500 Dollars en plus, 1972) i sitt siste nummer i 1982. Med forbehold at de ikke har gått som en bi-serie i et blad jeg ikke har fått med meg.

Jeg likte Blåjakkene svært godt da det var aktive utgivelser, og jeg ble veldig begeistret da Zoom annonserte sitt samarbeide med Outland om utgivelser av tegneserier, og at Blåjakkene ville være en av de seriene de ville trykke opp. Aller helst ville jeg sett historiene som hvert sitt album, og ikke samlet i en hardback, men det kun en personlig preferanse på hvordan jeg liker å lese.

Hvis du ikke er kjent med Blåjakkene, handler serien om to soldater fra Nordstatene under Den amerikanske borgerkrigen (1861-1865). Sersjant Cornelius Chesterfield følger ordre fra punkt til prikke, mens korporal Blutch gjør sitt ytterste for å slippe unna hæren. Albumene følger disse to på eventyr under krigen, der de kjemper like mye mot fiendtlige soldater, som fanatiske offiserer i egen hær. Selv om tonen alltid er humoristisk, tar den også for seg de tragiske sidene ved krigen.

I Barndomsår forsøker Blutch igjen å desertere, med Chesterfield jagende hakk i hæl. Sersjanten fanger sin korporal, og mens de overnatter i en liten by på vei tilbake til leieren, treffer sersjanten tilfeldigvis på en gammel kjenning av Blutch som kan fortelle om den triste oppveksten til Blutch, som han ofte selv bidro til.
Når en serie har gått lenge nok, er det gjerne naturlig å titte bakover for å finne nye vrier på historiene. Så for oss som har et forhold til Blåjakkene, er dette en grei historie som prøver å forklare Blutch litt (selv om jeg ikke syns den helt får det til). Kommer du derimot til denne boken med blanke Blåjakkene-ark, er dette neppe historien som vil gjøre deg til en fast leser.

Kaptein Nepel er mannen som skal ta over ansvaret midlertidig for Fort Bow, der våre helter har skapt mye ugagn før, siden oberst Appletown er syk. Sersjanten og Blutch følger han til fortet, og observerer at han i løpet av kort til ødelegger det gode forholdet Appletown har fått med områdets indianerstamme. Og så må våre to helter prøve å rydde opp i kaoset.
I denne historien finner vi igjen et annet godt, gammelt fransk-belgisk tegneserieknep, nemlig å la seg inspirere av en nålevende person, og lage en figur basert på denne personen. Nepel er Le Pen baklengs, og er selvfølgelig for et helhvitt fort der han kaster ut indianere, en kinesisk vaskerieier, og den svarte kokken.
Skaperne har fått frem bedre poeng om raseskillet på denne tiden tidligere, særlig i Black Face (1982, norsk album nr. 11, 1987), og hovedfokuset flyttes snart til en god, gammel indianerhistorie.

Og til slutt blir sersjanten send undercover for å spore opp gjemmestedet og planene til William Quantrill og hans geriljahær. Sersjanten, utgitt for å være likplyndrer, må hjelpe Jesse James, en av Quantrills menn, å rømme. Han blir aller nådigst tatt inn i varmen av Quantrill, og må forsiktig mate Blutch, som følger etter, med planene til gjengen.
Quantrill var en historisk person, og historien begynner med hans blodige angrep på Lawrence, Kansas i 1863. Av bokens historier, synes jeg denne er mest «klassisk» Blåjakkene. De aller fleste vitsene går på Chesterfields bekostning, samtidig som historien har en farlig ramme med Quantrill som en relativt løs kanon.

Absolutt gøy å lese nye (for meg) Blåjakkene-historier. Ikke alt er gull, noe gråstein, men nok til at jeg ser frem til neste utgivelse som muligens kommer i juni.