I Blåjakkene 1995 – 1997 snubler sersjant Chesterfield og korporal Blutch seg videre gjennom tre nye eventyr fra Den amerikanske borgerkrigen. Boken inneholder historiene Duell i Den engelske kanal (Duel dans la Manche, 1995), De bortgjemte (Les Planqués, 1996), og Puppet blues (Puppet blues, 1997). Det er henholdsvis album 37, 38, og 39 hvis vi følger de franske utgivelsene, og er Forlaget Zoom og Outlands andre bok i serien, der den første var Blåjakkene 1992 – 1994.
Blåjakkene 1995 – 1997
I Duell i Den engelske kanal blir våre helter ofret som syndebukker for en noe korttenkt militærmanøver, og ender opp som motvillig mannskap på marineskipet USS Kearsarge, som etter et opphold i Amsterdam skal de sette etter konføderasjonsskipet CSS Alabama. Historien er basert på den virkeliget slaget om Cherbourg i 1864. Dette er første, og foreløpig eneste, gang handlingen i Blåjakkene er lagt utenfor USA. Personlig synes jeg dette er bokens svakeste historie, der Chesterfield og Blutch ikke er en del av selve hovedhandlingen, men krangler og furter seg gjennom bakgrunnen. Selve slaget er over på ikke så alt for mange ruter.
Édouard Manet – Le Combat du Kearsarge et de l’Alabama (1865), Philadelphia Museum of Art
De bortgjemte er en tropp med frivillige soldater som nyter godt en rekke friheter som en vanlig tropp ikke har, skjenket de av president Lincoln. Siden alle andre takker nei, blir sersjant Chesterfield utnevnt til ny, midlertidig troppsjef, og bestemmer seg for å stramme opp troppen. Som ikke blir like lette som forventet. Det motsatte hadde blitt en dårlig historie. Samtidig må de avverge et fiendtlig angrep fra sørstatene som best de kan. Det er ofte i disse historiene at dynamikken mellom Chesterfield og Blutch kommer best frem, da de begge må tvinges til å være menneskelige. Og historien har en veldig koselig avslutning, før de drar tilbake til den virkelige krigen.
Krigspropaganda er temaet i Puppet Blues, som viser at selv din inkompetente sjef har en sjef som gjør ting verre. Fotografiene som kommer fra fronten er alt for depressive, der de viser alvor, død og fordervelse. Utsendt fotograf Sutton får etter hvert veldig frie tøyler til å lage de mest dramatiske bildene, som går ut over alle i troppen. Blåjakkene har vært utsatt for fotografer tidligere i Blått i svart/hvitt (Des Bleus en noir et blanc, 1977), da de hjalp den virkelige fotografen Mathew Brady. Et navn som dukker opp et par ganger i historien. Er det ikke deilig å ha noen å hate, som Raga i sin tid spurte. Og Sutten blir etterhvert en ganske god skurk som alle kan vende seg mot. En god, klassisk Blåjakkene-historie om hvor absurd krigen kan være.
Ny, solid bok om Blåjakkene. Skulle fortsatt ønske de hadde kommet som enkeltalbum, tror muligens historiene hadde hatt godt av å bli mest med litt tid i mellom. Eller så er det bare meg.
