Loppemarkedsfunn: Andy Capp – På’n igjen

Publisert 11. september 2015 i Eldre norske utgivelser

Andy Capp er avisstripeserie som jeg egentlig ikke har noe særlig forhold til. De gangene jeg kan huske å ha sett serien på trykk i en avis, som er en stund siden, har den aldri helt truffet. Men dette er en serie som har blitt tegnet i 58 år, så noen kvaliteter må den jo ha. Og da det dukket opp en Andy Capp-pocket under forrige helgs loppemarkedrunde, ble den med hjem.

Andy Capp - På'n igjen

Andy Capp – På’n igjen

Andy Capp ble skapt av Reginald Smythe i 1957 for den britiske avisen The Daily Mirror og søsteravisen The Sunday Mirror. Først som enruters vitsetegninger, for senere å flytte over i stripeformat. Hovedpersonen Andy Capp, navngitt etter hvordan handicap kan høres ut Nord-England, er en arbeidsløs drukkenbolt som bor i Hartlepool i England. Han bruker stort sett dagene på å drikke opp lønna til kona Flo (Florrie), unngå å jobbe, og å se sport. I ettertid har de første tiårene med historier fått mye kritikk for at mange av vitsene kommer av at Andy Capp liker å banke opp Flo. Smythe har selv sagt at angrer på disse stripene, men at det slik man lo av på den tiden. Og etter som årene gikk, og likestillingen til slutt nådde Hartlepool, flyttet maktforholdet seg over til Flo. Hun fikk inn sitt første slag i 1971, og siden 80-tallet er det Andy som er redd for bank i forholdet. Ved siden av Andy og Flo har resten av rollebesetningen, som inneholder noen naboer, moren til Flo, pastoren, og bartenderen til Andy, vært den samme i mange tiår.

Smythe skrev og tegnet Andy Capp frem til sin død i 1998, og da ble stripen trykket i over 1700 aviser. Han var så produktiv at avisene hadde nok upubliserte striper til å holde det gående i to år til før de fikk noen til å ta over stafettpennen. Først ut var Roger Kettle og Roger Mahoney, og fra 2004 fikk de også sette navnene sine på stripene. Kettle måtte etterhvert gi seg, og fra 2011 er serien blitt skrevet av Lawrence Goldsmith og Sean Garnett, mens Mahoney fortsatt tegner.

I Norge blir den fortsatt trykket i mange lokalaviser. Dagbladet hadde han som fast stripe en god stund fra begynnelsen av 60-tallet. Mellom 1962 og 1969 ga Stabenfeldt ut seks pocketbøker med Andy Capp-striper. Romanforlaget ga han sitt eget blad, som kom ut med seks nummer i 1970-71. Og pocketboken jeg kom hjem med, var nummer seks av Nordisk Forlags serie på syv pocketbøker mellom 1970 og 1973. Andy Capp har også vært julehefte i 1985, 1999, og 2004.

Andy Capp blir av mange beskrevet som en serie som fanget tidsånden i Nord-England i perioden den ble skrevet. Som er en annen måte å si at serien kan være veldig utdatert. Og det må jeg være enig i. Men nå har jeg i alle fall en Andy Capp-samling på én.

Pondus – 500 favoritter

Publisert 9. september 2015 i Nye norske utgivelser

Frode Øverlis Pondus har rukket å bli 20 år. Og på de 20 årene har serien blitt Norges desidert mest suksessfulle tegneserie, med eget blad siden 2000, og en liten jungel av album-, bok- og julehefteutgivelser. Når Pondus nå runder de gyldne 20, gjør Egmont det Pondus-favorittene AC/DC aldri har gjort, nemlig å utgi en «best of». Pondus – 500 favoritter, eller Pondus jubileumsbok som den også blir reklamert som, er en murstein av en bok med det de mener er de 500 beste stripene mellom 1995 og 2015.

Pondus - 500 favoritter

Pondus – 500 favoritter

Så fra Pondus konkluderer med at det tar tid å bygge opp en kropp som hans, og frem til Jokke blir til ubåt på siste side, kan man altså få med seg 20 års historie om en mann med familie og venner. Selvfølgelig, dette er jo stripeserie, så Pondus kommer ikke ut 20 år eldre. Men hovedpersonene utvikler seg forbausende mye for sjangeren mellom de to permene. Spesielt er det gøy å se hvordan Jokke begynte som en arbeidsløs slask med hang til litt alternativt utseende damer, og endte opp som en (relativt) ansvarsfull samboer og småbarnspappa. Historien om hvordan han og Camilla går fra hverandre, for så å finne tilbake til hverandre er fortsatt noe av den beste som er tegnet på norsk om forhold.

Og mens hovedpersonene beveger seg fremover, er bifigurene som dukker opp de samme. Men det er gøy at det til tider dukker opp nye figurer, og det er noe som gjør Pondus til en dynamisk serie.

Det finnes jo allerede to forskjellige bokserier som følger Pondus kronologisk. Så boken er for de som bare vil høre singlene. Og kan kanskje fungere som et «gateway drug» til Pondus.

For egen del var det morsomt å se utviklingen av universet, og ikke minst hvordan tegnestilen og ikke minst humoren til Frode Øverli har forandret seg. Alt mens man humrer over striper, og innser hvor forbausende konsistent kvalitetet er.

Pondus – 500 favoritter koster 499,- og kan bestilles på univers.no og ellers i alle oppegående bokhandlere.

Forlaget Zoom og Outland skal samarbeide om å utgi tegneseriealbum i Norge

Publisert 7. september 2015 i Blogg

Den danske tegneserieutgiveren Forlaget Zoom annonserte onsdag forrige at de nå skal samarbeide med butikkjeden Outland om å utgi tegneseriealbum på norsk. I hovedsak vil det dreie seg om fransk-belgiske serier. Forlaget Zoom er et relativt ferskt forlag som startet opp i 2010, og siden 2014 har de også utgitt album i Sverige under navnet Mooz Förlag (see what they did there…). De første norske utgivelsene kommer i 2016.

Forlaget Zoom utgir i dag fransk-belgiske-album fra Dupuis. På hjemmesiden sin har de utgivelser av både serier som tidligere har blitt utgitt på norsk, og som ikke har det. Av gamle travere er det Sprint, Lille Sprint, Blåjakkene, Viggo, og Sammy. Titler som i alle fall jeg ikke kan kjenner igjen fra tidligere norske utgaver er Tif et Tondu (Tom & Thomas på dansk), Rubine, Les Nobrlis (Navlerne på dansk), og Choc (Chok på dansk).

Det her er jo en kjempenyhet! Det er kanskje ikke mange forskjellige titler, og det er ikke klart hvor mange utgivelser det kommer til å være snakk om, men jeg synes det er gledelig av vi får en ny tegneserieutgiver her til lands. Og hvis Blåjakkene kommer tilbake på norsk, blir jeg en lykkelig mann. Lykken er virkelig en varm kanon.

Hele kunngjøringen kan du lese under. Foreløpig er det ikke kommet ut noe om albumene bare skal distribueres via Outland sine butikker og nettbutikk (mest sannsynlig), eller om de skal betale seg inn i distribusjon i Narvesen eller dagligvarebutikker.

Forlaget Zoom og Outland annonserer avtale om samabeid for utgivelser av tegneseriealbum på norsk

Forlaget Zoom og Outland annonserer avtale om samabeid for utgivelser av tegneseriealbum på norsk

Lunch – Ikke jobb mens jeg forstyrrer

Publisert 5. september 2015 i Nye norske utgivelser

Lunch 2 - Ikke jobb mens jeg forstyrrer

Børge Lund og Egmont er ute med den andre boken der Lunch blir presentert i kronologisk rekkefølge, Ikke jobb mens jeg forstyrrer. Den første boken i serien, Sykt travelt, måtte trykkes opp i et nytt opplag etter at førsteopplaget på 16.000 forsvant. Og det er ikke noen grunn til å tro at denne utgaven skulle selge noe mindre.

Lunch 2 – Ikke jobb mens jeg forstyrrer

Lunch 2 – Ikke jobb mens jeg forstyrrer

Jeg er en stor fan av Lunch, og i løpet av boken utvikler både figurene og tegningene seg frem til  den kvaliteten du nå er vant på stripene. Det som Lunch har klart så glimrende, er å ta kontorjobbing på kornet, og å skape figurer alle har vært borti. Vi kjenner alle en Kjell, og vi har alle jobbet for Bache. Så liker du Lunch, eller liker noen som burde like Lunch, så er boken en innertier.

Ulik de «gamle» kronologibøkene (tror vel strengt tatt dette ikke er et ord…), kommer boken i et delikat og lite format som ikke måler mer enn ca. 22×22 cm. Ulempen med det formatet er selvfølgelig at du ikke får plass til like mange striper. Og når man også har valgt å bruke en hel side på noen enkeltstriper, og boken er på under 200 sider, blir totalantallet striper noe lavt til 349,-.

Boken inneholder både striper og lengre sekvenser, og alt er i strålende farger.

Ikke jobb mens jeg forstyrrer kan bestilles på univers.no og ellers i alle fornuftige bokhandlere.

Lucky Luke – Onklene Dalton

Publisert 3. september 2015 i Nye norske utgivelser

Lucky Luke er ute på nye eventyr i bladhyllene i disse dager. Onklene Dalton (Les tontons Dalton) er det 75. albumet i rekken av norske utgivelser. Som de foregående fem albumene, er historien tegnet av Achdé (døpt Herve Darmenton), denne gang etter et manus av Laurent Gerra (hans femte Lucky Luke-historie) og Jacques Pessis. Achdé tok over pennen etter Morris da han gikk bort i 2001.

Lucky Luke har travet rundt i det ville vesten siden 1949, da han først så dagens lys i historien Dick Diggers gull (La mine d’or Dick Digger) (utgitt i albumform i Norge først i album 49, Arizona). Til å  begynne med både skrev og tegnet Morris historiene, før han inngikk et produktivt partnerskap med manusforfatter René Goscinny som varte fra 1957 til Goscinnys død i 1977. Etter Goscinny samarbeidet Morris med flere manusforfattere om historiene, deriblant Bob de Groot (Clifton) og Jean Léturgie (Percevan). I tillegg har hunden Rattata fått en egen albumserie, og det har også kommet noen album om en ung Lucky Luke (Lucky Kid/Kid Lucky, kun ett album på norsk).

Lucky Luke - Onklene Dalton

Lucky Luke – Onklene Dalton

Men tilbake til Onklene Dalton. Det viser seg at Emmett Dalton, en av de opprinnelige Dalton-brødrene, har fått en sønn. Moren til barnet vil at våre Dalton-brødre skal oppdra ungen mens hun er i Europa, og Lucky Luke blir satt til å passe på at de oppfører seg mens de bor i en av Texas mest snobbete byer (selv sheriffen har tre stjerner…). Litt Dalton-bakgrunn: Dalton-brødrene Lucky Luke stadig setter i fengsel, Joe, William, Jack, og Averell, er fettere av de mer hardbarkede Bob, Grat, Bill, og Emmett Dalton, basert på de virkelige Dalton-brødrene, som Lucky Luke forøvrig møter i albumet De første brødrene Dalton (Hors-la-loi).

Det er interessant å se hvordan tegnestilen til Morris beveget seg fra en veldig myk og animert strek på 40-tallet, via en periode med hardere linjer og mer realistisk stil på 50-tallet. Fra 60-tallet landet han på den «moderne» stilen, som på slutten av hans tegnekarriere kunne være veldig stiv og stillestående. Achdé bygger videre på den moderne stilen til Morris, og jeg synes han kommer unna de fleste stivhetene, med unntak av en del av bipersonene, som er karikerte utgaver av kjente franskmenn. Særlig Raoul og Paulo Wolf, tegnet etter skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre, skiller seg ut fra resten av tegningene med uttrykksløse ansikter.

Skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre som Raoul og Paulo Wolf i Onklene Dalton

Skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre som Raoul og Paulo Wolf i Onklene Dalton

Skuespiller Francis Blanche som advokat Blanchini og skuespiller Robert Dalban som butleren Bobby i Onklene Dalton

Skuespiller Francis Blanche som advokat Blanchini og skuespiller Robert Dalban som butleren Bobby i Onklene Dalton

Skuespiller Paul Mercey som bartender, Dominic Strauss Kahn som hotellgjest, kjendiskokk Marc Meyrat som kokken til Ma Dalton, skuespillerene Venantini Venantino og Lino Ventura som fangevoktere

Skuespiller Paul Mercey som bartender, Dominic Strauss Kahn som hotellgjest, kjendiskokk Marc Meyrat som kokken til Ma Dalton, skuespillerene Venantini Venantino og Lino Ventura som fangevoktere

I tillegg til de faste hjelperene Jolly Jumper og Rattata, dukker også Ma Dalton opp i en gjesterolle, like sint som hun alltid er. Personlig har jeg aldri hatt særlig sansen for Rattata, Lucky Lukes egen Jar Jar Binks, og han er heldivis tonet ned i denne historien. Og Jolly Jumper kommer først til sin rett når det skjer litt action på slutten av albumet.

Det er alltid gøy med Lucky Luke. Dette albumet sniker seg inn i midten av kvalitetsskalaen til serien. Det er aldri noe stort kupp eller en overhengende fare å avverge, og Dalton-brødrene er ikke reelle motstandere i historien. Wolf-brødrene dukker opp alt for sent i historien som en lite forsøk på å skape litt action, og de har heller ikke mye til personlighet. Og nevøen i historien er bare irriterende. Men jeg synes historiene er på rett vei, mye er bra tegnet, og jeg er ikke så likegyldig til dette albumet som jeg har vært til de forrige. Og den har fått meg til å grave frem noen av de gamle albumene. Og det er jo bra i seg selv.

Godkjent

Dette innlegget har tidligere vært publisert på For en neve bloggposter…