En sliten agent takker for seg

Publisert 22. november 2015 i Blogg

Så kom nyheten ingen ble særlig overrasket over: Agent X9, med første utgave tilbake i 1974, har kommet med sitt siste nummer noensinne.

De senere årene har bladet stort sett bestått av en Modesty Blaise-historie, og så opptrykk av gamle avisstriper som Corrigan og Rip Kirby. Sistnevnte striper i stadig dårligere kvalitet. Etter at de gikk over til papir som var glattere og hvitere, har en del av stripepresentasjonene vært nærmest uleselige.

De eneste nye historiene bladet trykket de siste årene var Munro, Largo Winch, og XIII (dette tar jeg på hukommelsen, så jeg ta feil). Og det er synd hvis disse ikke lenger har noen mulighet for norsk oversettelse. For egen del så har disse historiene vært de eneste interessante med Agent X9 de siste årene, selv om jeg trofast har kjøpt alle utgavene. Det begynner å bli begrenset hvor mange ganger man gidder å lese en Modesty Blaise-historie.

Det som står om nedleggelsen i den siste utgaven, er at seriene som har blitt trykket i Agent X9 skal komme ut i andre utgaver, både hefter, album, og bøker. Dette gjelder både nye og gamle serier, så vi krysser fingre og tær for noen godsaker. Første utgave av dette kommer 15. februar.

Men 495 utgaver er en god innsats for et blad, og det var kanskje på tide at det kaster inn håndkledet. Og vi takker for en hederlig innsats!

Uansett kommer jeg til å savne tittelen i bladhyllene.

Agent X9 nummer 8 - 2015. Den siste utgaven av bladet.

Agent X9 nummer 8 – 2015. Den siste utgaven av bladet.

Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Publisert 22. november 2015 i Blogg

Torsdag 19. november ble det arrangert tegneseriefest i Cappelen Damm sine lokaler i Akersgata i Oslo, i forbindelsen med utgivelsen av Tegneseriens historie av Øyvind Holen og Tore Strand Olsen. Og det var et stramt program de hadde satt opp, med besøk av både nye og gamle norske tegneseriehelter.

Først ut var Dag Kolstad og Erik Ildahl, intervjuet av Øyvind Holen. Ildahl erstattet Arild Midthun i intervjustolen, som måtte trekke seg i siste liten. Bakgrunnen bak intervjuet var den store rollen Norsk Mad og Pyton spilte i utviklingen av dagens for lengst etablerte serietegnere, på 80- og tidlig 90-tall. Kolstad fortalte hvordan han gikk fra ingeniør til tegneserieredaktør i Semic Nordisk Forlag, der han gjorde Norsk Mad til en suksess. Så førte et veldig behov for å tegne romper og testikler til at Kolstad var med på å starte Gevion Norsk Forlag, og ble redaktør for forlagets storselger Pyton. Han tok med seg Midthun, Jon Kaare Raake, Tommy Sydsæter, og Frode Øverli fra Norsk Mad, samt knyttet til seg Bjørn Ousland i bytte mot kontorplass, og Rolf Hånstad, som kom fra Konk.

Ildahl derimot, kom inn i tegneseriebransjen via Tegneserieakademiet og bladet Serie-Fokus. Senere skrev han både Fantomet for Semic under psedonymet Idi Kharelli, samt manus til egne serier som Herman Storm og Solruns saga. Sistnevnte er tegnet av Bjørn Ousland, som også var i salen.

Et poeng som Holen dro fram, var en studietur som Kolstad og kollegaer hadde til Reuben Awards i 1986, som resulterte i rettighetsavtaler til Tommy & Tiger’n, Larsons Gale Verden, og Erine. Alle disse fikk jo egne månedsblader, som igjen trykket norske stripeserier og var med på å starte den norske stripesuksessen som tok av etter at Pyton publiserte sin siste rumpe i 1996.

Da Kolstad forsvant ut dørene hos Semic, ble også albumserien Truls og Trine lagt på is. De tre albumene som ble utgitt 1983-85 på Semic, skrevet av Kolstad og Terje Nordberg og tegnet av Midthun, var populære. Men Kolstad ville ikke ha jobbe for to forlag, så serien ble avsluttet. Men nå er Truls og Trine tilbake, og kommer med nytt album i år. Historien ble skrevet i 2012, og nå har endelig Midthun hatt tid til å tegne den. Vi så noen sider fra Truls og Trine – Dragehornet. Og det ser ut til å bli et gøyalt gjensyn.

Dag Kolstad, Erik Ildahl, og Øyvind Holen på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Dag Kolstad, Erik Ildahl, og Øyvind Holen på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Etter gamlegutta hadde Kristian Hellesund et kort foredrag om jobben han nå gjør med å skrive en bok om norsk tegneseriehistorie, etter mal fra Swedish Comic History. Og som en del av det arbeidet, dro han frem noen glemte, norske serieskatter. Spesielt interessant var serien om Ola Kaanin, som er den første norsk «funny animal»-serien, tegnet av William Guttormsen for A-magasinet i 1927. Samt Hobby Hipp av Sissel Solem, som gikk i 12 år i Adresseavisen, og ble publisert i aviser i Norge, Sverige, Danmark, Storbritannia, Tyskland, og Finland. Men som nå er nesten helt glemt, mye siden originalmaterialet ble borte etter Solems død i 1982.

Hellesunds bokprosjekt virker veldig spennende, så det blir gøy å lese når det en gang kommer ut. Han sa det skulle komme ut på engelsk, men jeg håper det blir en norsk utgave også.

Kristian Hellesund på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Kristian Hellesund på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Så fulgte en samtale mellom Tegnehanne Sigbjørnsen og redaktør Tonje Tornes, der Sigbjørnsen viste litt hvordan hun hadde gått fra stripeformatet, som er tegnet i en helt annen stil enn du hun bruker i dag, til formatet hun er kjent for i dag. I tillegg ga hun oss en høytlesning fra innledningen i Tegnehanne-boken som nettopp har kommet ut.

Hanne Sigbjørnsen og Tonje Tornes på Tegneseriefest hos Cappelen Damm.

Hanne Sigbjørnsen og Tonje Tornes på Tegneseriefest hos Cappelen Damm. Eksempelstripen er fra Sigbjørnsens første serie, som handlet om historielæreren hennes.

Så hipphoppet Holen tilbake til scenen sammen med bokmakker Tore Strand Olsen for å snakke om Tegneseriens historie, og hvordan de hadde jobbet seg frem til ferdig bok. De ble aldri helt enige om hvor uenige de hadde vært underveis, men det som kom frem var at det var mye stoff som måtte barberes bort. Og under presentasjonen sa Holen noe veldig riktig: Ingenting gjør tegneserier så kjedelig som definisjoner. Og det har de prøvd å unngå, bortsett fra de få stedene det måtte med.

Jeg fikk boken dagen den kom ut, og det er en veldig gøyal bok. Det er som forfatterene nevnte litt mye listepreg, men det er en fantastisk introduksjon til hvor man kan begynne å lese serier.

Olsen kommer til å legge ut tegninger fra boken på tegneseriekurs.com som en slags adventskalender.

Tore Strand Olsen og Øyvind Holen på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Tore Strand Olsen og Øyvind Holen på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Og så ble det hele avsluttet med en liten paneldiskusjon mellom Holen, Olsen, Ingrid Brubaker fra Empirix, Erik Falk fra Jippi, og Iselin Evensen fra Egmont. De fikk bare 20 minutter, så det var ikke så mye de kom gjennom, men smått interresant for det. Brubaker stilte spørsmål om utenlandsk påvirkning på norske serier, og det var Holen og Falk som sto for de fleste poengene. Er de norske selvbiografiske seriene inspirert av internasjonal navlepilling? Konklusjonen på hele diskusjonen var vel at dagens norske stripestil var en blanding av europeisk strek og amerikansk undergrunnshumor.

Tore Strand Olsen, Iselin Evensen, Øyvind Holen, Erik Falk, og Ingrid Brubaker på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Tore Strand Olsen, Iselin Evensen, Øyvind Holen, Erik Falk, og Ingrid Brubaker på Tegneseriefest hos Cappelen Damm

Flott initiativ fra Cappelen Damm, og ikke en ren reklamejippo. Så jeg tuslet fornøyd ut når det var ferdig. Neste gang burde jeg sikkert hatt med noe som kunne blitt signert. Hvor ofte treffer du på Kolstad, Ildahl, og Ousland i samme rom?

Manga now – three generations

Publisert 22. november 2015 i Blogg

I høst har British Museum hatt en liten utstilling med tre Manga-tegnere fra hver sin generasjon, og eksempler fra deres arbeider. Artistene som ble utstilt var Chiba Tetsuya (født 1939), Hoshino Yukinobu (født 1954), og Nakamura Hikaru (født 1984). Utstillingen hadde sin siste dag 15. november, men jeg rakk så vidt å stikke snuten innenfor før de stengte utstillingen.

British Museum har samlet manga i 60 år, og kunstformen har en viktig plass dere japanske gallerier (eller Mitsubishi Corporation Japanese Galleries for å gi det dets fulle navn). Men det er først de siste årene de har begynt å samle på det som regnes som moderne manga, og de planlegger en større utstilling om manga og dets opprinnelse. Denne utstillingen var ikke stor, og befant seg i rom 3, et lite utstillingsrom med hyppige utstillingsbytter.

Tetsuya var representert med sin golf-manga Ashita tenki ni naare/Stay Fine fra 1990, der hovedpersonen Mukai Taiyō møter Jack Nicklaus på en golfbane i Skottland. Tetsuya har også skapt flere andre manga-serier med sportstema. For et utrent manga-øye som mitt er dette klassisk manga, med det jeg skjønner som typisk bildebruk med overdrevent tegnede reaksjoner. Men igjen, jeg har bladd i svært lite manga.

Sider fra Stay Fine, fra Manga Now - Three generations

To sider fra Stay Fine. Heldigvis var sidene utstyrt med numrering, slik at du slapp å lese deg vill.

Yukinobu er særlig kjent for den kriminalbekjempende antropologen Professor Munakata, og han har også tegnet en egen historie der Munakata løser et mysterium på British Museum, etter en utstilling han hadde der i 2009. I denne utstillingen var han representer med noen få sider fra Rainman fra 2015,  av det mer stemningsfulle slaget.

Hikaru fikk vise frem et kapittel fra Seinto oniisan/Saint Oniisan, en historie som handler om Jesus og Buddha og at de to deler en leilighet i Tokyo. Kapittelet het The lovable rascal in the red suit, og handler om Jesus sin reaksjon på at julenissen er mer populær enn han i jula, og han bestemmer seg for å skrifte om sin sjalusi i en katolsk kirke. Dette er en komedie, og ut fra dette kapittelet var det mer snakkende hoder enn action. Hvis jeg skulle lest en av de utstilte historiene, måtte det blitt denne, for dette virket veldig morsomt.

Panel fra Saint Onissan, fra Manga Now - Three Generations

Panel fra Saint Oniisan

Jeg kunne svært lite om manga da jeg gikk inn, og ikke så mye mer da jeg gikk ut, til det var dette en for liten utstilling. Men jeg nappet med meg Professor Munakata’s British Museum Adventure fra museumsbutikken og skal gi den en sjanse. Mitt siste forsøk på å lese manga var vel da Dragonball og Mesterdetektiven Conan kom på norsk i 2004, så det er på tide å prøve igjen.

Mad Max: Fury Road

Publisert 20. oktober 2015 i Utenlandske utgivelser

Favorittfilmen min så langt i år er Mad Max: Fury Road. Filmen var et visuelt fyrverkeri av en actionfilm, og med en kritikerscore på 97% på Rotten Tomatoes er jeg ikke alene som å synes akkurat det. Dette er den fjerde filmen om Max Rockatansky, og den forrige kom så langt tilbake som i 1985. George Miller, skaperen og regissøren av alle filmene, har jobbet lenge med dette kapittelet (i mellomtiden har han regissert flere andre filmer, bl.a Heldiggrisen Babe i byen og Happy Feet-filmene, filmer satt langt fra den apokalyptiske verdenen vi kjenner fra Mad Max-filmene). Filmen ble nesten produsert rundt år 2000, fortsatt med Mel Gibson i hovedrollen, men den versjonen fislet stille ut i det store intet.

Den ekstra lange pausen gjorde at Miller og hans team har hatt muligheten til å jobbe veldig lenge og grundig med detaljene om figurer og miljø. Og der ligger noe av styrken til filmen. Du blir presentert med svært lite bakgrunnsinformasjon om Max og hans fiender, men alt i filmen er gjennomtenkt. Hvis du absolutt må vite noe om The Doof Warrior, kan du lese deg til at han er blind og at masken han bærer er ansiktet til moren sin. Men du trenger ikke vite det for å få fullt utbytte av filmen.

Mad Max: Fury Road

Mad Max: Fury Road

Sammen med Nico Lathouris og Mark Sexton har Miller lagd manus til noen tegnede utgaver av noen av bakgrunnshistoriene. Og de er nå samlet i en hendig samleutgave, med samme tittel som filmen. Her får du vite hvordan Nux ble en War Boy, hvordan Immortan Joe ble en gud i The Citadels, hvorfor Imperator Furiosa bestemte seg for å rømme med Immortan Joes bruder, hva Max hallusinerte om i filmen, og til slutt, hvordan The War Rig ble satt sammen.

Alle historiene har rammen at de blir fortalt av en Wordburger, en levende historiebok med tatoveringer av alle historiene han kan, til en gruppe barn i The Citadels etter handlingen i filmen.

Historiene har litt varierende kvalitet og grad av vellykkethet. Som i filmen, er det Imperator Furiosa som er den beste figuren og som har den beste historien, der hun blir satt som vakt for Immortan Joes fem bruder, og hvordan de kommer gjennom hennes harde ytre. Uten at vi egentlig lærer så mye mer om henne av den grunn. Historien om Max ser han kjempe mot en gruppe Buzzards, først i en Thunderdome, så i et redningsoppdrag der en liten jente er målet. Historien står ikke i stil med hvordan filmen viser at det har gått inn på han, men er et greit actioneventyr. Historiene om Nux og Immortan Joe er kortere, og ikke så godt fortalt.

Så litt meh, og den gir deg absolutt ikke noen ny dimensjon å forstå filmen i. Men mer Mad Max er jo aldri en dårlig ting. Den ville nok bare fått en «mediocre» fra Immortan Joe, og neppe blitt å finne i biblioteket i Vallhall. Jeg setter meg uansett ned og ser filmen en gang til. Witness!

Futen av Øystein Runde og Knut André Solberg

Publisert 19. oktober 2015 i Nye norske utgivelser

En gang for lenge siden lærte jeg at hvis man skal fremlegge et argument skriftlig, skal man først komme med argumenter både for og mot, før man konkluderer med henvisninger til teksten man skrev først. Det kommer jeg ikke til å gjøre når det er snakk om Futen, historien om Mikael Braut. Fut nummer seksten i en moderne eventyrverden, kokt sammen med tekst fra Øystein Runde og tegninger fra Knut André Solberg. For jeg konkluderer med en gang: dette er en fantastisk utgivelse!

Kvar ville vi vært uten velferdssamfunet?

Futen har tidligere hatt (i alle fall) én albumutgave, og har også vært på trykk i bladet M. Jeg har ikke lest albumet (men er nå på utkikk etter en brukt utgave) og husker ikke figuren fra M, så jeg åpnet boken med relativt fordomsfritt sinn (…eller helt fordomsfritt var det ikke, siden jeg synes bildet av Mikael Braut på det rosemalte omslaget ser skummelt ut som en av mine kollegaer…). Og det var ikke lenge før jeg var sugd inn i denne versjonen av eventyr-Norge.

Eg er futen! Eg er her for å forskrifteregulere båten din.

Mikael Braut jobber som fut i Christiania futekontor, og tror fullt og helt på jobben sin som innkrever for staten. Han har et forhold til en hulder, hans nærmeste kollega er kjempeørnen Johannes, fut nummer søtten, og sjefen hans på futekontoret er Nøkken. Historien er delt inn i enkelthistorier som først ikke ser ut til å ha noen sammenheng, før det hele begynner å snøre seg sammen, plott-messig. I løpet av de tre første kapitlene rekker vi å hilse på Dovregubben, kjempehoder fra Påskeøya, Pesta, Draugen, og Leviathan. Og det er bare begynnelsen.

Futen av Øystein Runde og Knut André Solberg

Futen av Øystein Runde og Knut André Solberg

Det som først gjorde at Futen klatret raskt oppover mitt fjell av tegneseriefavoritter, var de fantastiske tegningene til Knut André Solberg. Alle tegningene er tegnet i det jeg vil kalle (som ikke vet bedre) blyanttegninger. Alt er i gråtoner, med unntak av noen fargede sider mellom kapitlene, og det er en veldig fin bruk av skraveringer for å få frem både action og følelser. Jeg liker særlig hvordan Huldra sitt indre liv kommer frem gjennom komposisjon og skyggebruk flere steder i boken.

Ruter fra Futen-historien Valhall, Texas

Ruter fra Futen-historien Valhall, Texas. Futen skal kreve skatt av Odin, Tor, og Loke.

Historien av Runde er fantastisk fantasifull. En slags League of Extraordinary Gentlemen eller Anno Dracula møter Asbjørnsen og Mo og Snorre. Historien foregår i nåtid. Harald er konge, men alt som fantes i eventyrene er sant. Og muligens barne TV, for To gode naboer dukker opp som arbeidere for sjefen for Futekontoret. Men til tross for figurer og historie som mangler realistiske ben å stå på, mister Runde aldri tråden og klarer å snøre inn alt til en troverdig (muligens feil ord å bruke her…) historie. Men historien er ikke bare full av troll og fanter, den lar også hovedfigurene slåss med indre demoner underveis. Selv Futen, som i begynnelsen kun er ute etter å tjene Futekontoret, endrer seg og vokser mellom de to permene.

Sammen gjør fantastiske tegninger og en fantasifull historie dette til en av de beste utgivelsene jeg har lest på en stund, og i alle fall årets favoritt hos meg.

Velvet volume 1 – Before the living end

Publisert 5. oktober 2015 i Utenlandske utgivelser

Hvis du har lest en anmeldelse av Velvet før, har du garantert hørt standardbeskrivelsen av serien: Hva hvis Miss Moneypenny var hemmelig agent? Om den ikke stemmer helt, gir den deg en god pekepinn på hvor vi skal. Serien er satt til 1973, og begynner med at agent Jefferson Keller, agent X-14 i den internasjonale spionorganisasjonen ARC-7, blir drept etter oppdrag i Paris. Det blir fort mistanke om at han er forrådt av noen som kjente oppdraget, men av hvem? På ARC-7-kontoret får sjefens sekretær, Velvet Templeton, sine mistanker og følger et spor som fører henne til en gammel dekkleilighet som inneholder et nytt lik og en gruppe ivrige ARC-7-agenter som vil arrestere henne. Men de vet ikke at frøken Templeton var agent før hun ble kontorrotte, og så er jakten i gang. Velvet på jakt etter Kellers morder, med et lag topptrente, men mørbankede, agenter i hælene.

Velvet volume 1 - Before the living end

Velvet volume 1 – Before the living end

Dette er en klassisk spenningshistorieoppskrift, der vår helt må løse mysteriet på egenhånd før han selv blir satt inn. Harrison Fords Jaget, men med spioner. Den unike vrien Velvet har, er selvfølgelig at helten som må børste støv av gamle judo-kast, er en kvinne i 40-årene. Som jo selvfølgelig ikke burde være en stor greie, men som dessverre er det.

Uten å avsløre for mye av handlingen, følger Velvet en av Kellers gamle saker for å finne spor etter morderen. Som betyr gjensyn med både gamle venner og fiender, og fortiden til Velvet og Keller blir sakte avslørt med tilbakeblikk. Hvem er venn og hvem er fiende, og hvem var venn eller fiende. Tråder blir nøstet og hemmeligheter avslørt.

Jeg kjøpte denne serien for en stund siden, men den har ligget ulest og bortglemt i hylla. Før jeg så at det svenske Agent X9-bladet begynte å trykke serien som en bi-serie, og jeg kom på at jeg hadde serien liggende. Og da tok det ikke mange sidene før jeg var hektet, og slukte utgaven. Flyten i historien er veldig god, og det veksler godt mellom mellom action og mer rolige sekvenser, som gjerne består av flashbacks til tidligere oppdrag eller svunne tider. Og selv om en og annen spionklisje dukker opp, rister historien nok i sjangeren til at det fortsatt er spennende.

Jeg var ikke helt overbevist om hva jeg synes om Epting sine tegninger til å begynne med. Jeg syntes først at actionen var veldig godt fremstilt, men at enkelte andre scener kunne virke veldig oppstilt. Men jeg landet til slutt på at jeg likte det, og at måten sidene var komponert på, ga historien et filmaktig preg. Så alt i alt, to tomler opp både til forfatter og tegner.

Before the living end samler de første fem numrene av Velvet, og historien blir ikke avsluttet her. Hittil har det kommet ut 11 nummer av serien, og nummer 12 – 14 kommer ut nå i oktober/november. Nummer seks til ti har blitt samlet i The secret lives of dead men (2015). Jeg vet ikke hvor lenge serien er planlagt å vare.

Ikke noe galt med Månestråle, men…

Publisert 4. oktober 2015 i Blogg

Utgivelsesmessig har det lenge vært relativt trist for oss tegneserielesere som i hine hårde dager var vant til å kunne plukke med oss en og annen ny godbit fra bladhyllene på Narvesen eller i dagligvarebutikken. Nå kan det gå år og dag mellom hvert album (som nå stort sett bare er Asterix, Lucky Luke og Sprint). Seriebladene er, med unntak av Donald, Fantomet og Agent X9, stort sett humorblader med striper av forskjellig slag. Selv gamle bastioner som Fantomet og Agent X9 kommer ikke ut like ofte som før, og inneholder ikke like mange nye tilleggshistorier som de en gang gjorde. Og de ytterst få pocketbøkene man tilfeldigvis snubler over, er nå kun Billy-pocketer.

Ikke misforstå meg, jeg synes det kommer mye spennende ut i bokform, og mange spennende utgivelser av norske tegneserieskapere. Jeg har nettopp lagt fra meg både Futen og Frida Kahlos papegøye. Og de nye utgavene av Corto Maltese fra Minuskel ser veldig flotte ut. Men jeg savner flere oversatte europeiske serier, både i albumform og som en del av en bladutgivelse.

Det jeg synes best representerer dagens situasjon for tegneserieutgivelser i Norge, er at ukens store nyhet i bladhyllene var en bok med Månestråle-historier. Månestråle! Dette er en bok myntet mot de som fikk sin seksuelle oppvåkning i en bunke Sølvpilen-blader i sin ungdom, og de er det visst forbausende mange av. Og det kan virke som om det er de som er det viktigste publikummet for Egmont når det gjelder utgivelser som ikke er basert på humorstriper eller er rene barneblader. De som vokste opp da alle leste tegneserier, og som synes det er stas med et gjensyn med gamle helter. En gruppe jeg selv er medlem av.

Månestråle - Kiowaenes modigste squaw

Månestråle – Kiowaenes modigste squaw

Denne boken kommer i Egmont sin serie med softcover-bøker, som de siste årene har kommet med flere utgaver der gamle serier blir som nye. Det begynte med en Tempo-bok, og det har nå kommet bøker med Agent X9, Fantomet, og Billy. Den eneste utgaven som ikke er en ren nostalgi-bok for de som vokste opp på 70 og 80-tallet, er utgaven som tok for seg de første årene til Blondie. Som igjen heller ikke akkurat er blodferske striper. Jeg liker formatet på disse softcover-bøkene godt, selv om de forandret høyden på de etter noen utgivelser, som jeg ergrer meg over hver gang jeg ser i bokhylla der de står. Men jeg skulle ønske de hadde et litt sprekere innhold.

Softcoverbøker fra Egmont

Softcoverbøker fra Egmont

Jeg har store forhåpninger til hva Outland og Forlaget Zoom skal utgi når de kommer i gang til neste år. Jeg håper bare ikke at også blir en presentasjon av hva som ble utgitt av serier på Semic for 30 år siden.

Men nå kan jeg absolutt ingenting om å utgi hverken blader eller album. Og har liten erfaring med kostnadsanalyser. Men jeg synes det er rart at det ikke er noe marked for nye serier i Norge. Det kan være at nå som amerikanske utgivelser er så lett å få tak i, både på nett og i butikker som Outland, at det ikke er noe særlig marked for engelskspråkelige serier på norsk. Kan det være derfor The Walking Dead ble stoppet etter tre nummer, da den kom på norsk ti år etter at den først kom ut på originalspråket? Gjelder denne teorien også da for serier på fransk? Ville det være et større marked for en franskspråkelig tittel, eller er man avhengig av en kjent tittel eller hovedperson for å selge utgaver. Eller er tiden igjen moden for et nytt blad som presenterer forskjellige serier?

Hvem vet hva fremtiden bringer? Kanskje snur den nedadgående tegneseriekurven vi er inne i, og vi kan igjen finne utgaver av serier vi ikke har hørt om før. I mellomtiden leser jeg altså om Månestråle – Kiowaenes tøffeste squaw.

The Oatmeal – 5 veldig gode grunner til å banke opp en delfin

Publisert 24. september 2015 i Nye norske utgivelser

The Oatmeal er en av suksesshistoriene innen tegneserier på nett. Den er tegnet av amerikaneren Matthew Inman, og han startet serien i 2009. Allerede i 2010 hadde theoatmeal.com rundt fire millioner månedlige besøkende, og i 2012 tjente Inman visstnok $500.000 på serien, det meste kom inn via produktsalg. I 2014 ble han tildelt en Eisner Award for beste nettserie, samme år som han også var nominert til beste tegneserienovelle i samme prisutdeling, for historien When your house is burning down, you should brush your teeth. Og tidligere i år, ble Exploding Kittens, kortspillet Inman har lagd sammen med Elan Lee og Shane Small, det Kickstarter-prosjektet med flest bakmenn noensinne og med investeringer på tilsammen $8,7 millioner.  Inman har både klart å bygge seg et publikum, samt å finne en forretningsmodell som fungerer, noe som ikke alltid er like lett innen nettserier.

Samtidig har The Oatmeal høstet mye kritikk og skapt seg noen uvenner på veien. I 2012 publiserte Buzzfeed en artikkel av Jack Stuef der han kritiserte Inman for en stripe der et av poengene var en voldtekstsvits. Han anklaget samtidig Inman for å bruke sine kunnskaper om søkemotoroptimalisering til å lage en serie som traff flest mulige lesere med et innhold basert på minste felles humormultiplum. Inman kom med et motsvar der han påpekte flere faktafeil i Buzzfeed-saken. Men noen uker senere kom også Gawker med en sak der de kom med mange av de samme poengene om innholdet i serien. I tillegg er det mange andre serietegnere som har vært kritiske til serien, særlig PvP-tegner Scott Kurtz har hatt mange utspill mot Inman og serien hans. Mye av kritikken ligger i definisjonen av The Oatmeal som en tegneserie, når så mye av serien er tekst og ikke bilde.

The Oatmeal - 5 veldig gode grunner til å banke opp en delfin

The Oatmeal – 5 veldig gode grunner til å banke opp en delfin

Uansett kritikk så har nå Inman nådd nok en milepæl i seriekarrieren sin, nemlig å få serien publisert på norsk. 5 veldig gode grunner til å banke opp en delfin er en norsk versjon av hans 5 very good reasons to punch a dolphin in the mouth fra 2011. Dette er tidlig The Oatmeal, som vil si at hvis nettopp har begynt å lese The Oatmeal på nett, så vil du se en innholdsmessig forskjell. For som andre serier som har gått en stund, har også The Oatmeal utviklet seg, og den er ikke alltid bare vits, vits, vits lenger. Som den er i denne boken.

Og man kan skjønne kritikken mot The Oatmeal til en viss grad basert på denne utgivelsen. Boken består for det meste av lister i forskjellige former: Hvordan tisse som en mester, 5 grunner til å få rabies istedenfor unger osv. Og det er sjelden tegningene er poengene, de er mer med som illustrasjoner til teksten. Jeg må innrømme at jeg ikke ble noen fan av boken, jeg synes ikke serien passet noe særlig i bokform. Jeg skjønner populariteten til lister på nettet (10 grunner til å elske lister. Du vil ikke tro nummer 5…), men en hel bok med de blir litt i overkant. Så jeg tror nok boken passer bra som en dobok, en bok du kan bla litt i når det ikke er noe annet innenfor armrekkevidde, og som du ikke leser ferdig på et besøk.

Som sagt så er det mye tekst, og kudos til oversetter Iselin Røsjø Evensen som har gjort en god jobb med oversettelsen, og i noen tilfeller, gjendiktningen av innholdet.

Ikke et kjøp du må gjøre. Men ler du av lister generelt, eller The Oatmeal spesielt, så tusle og kjøp.

Radio Gaga – Ånder i eteren

Publisert 14. september 2015 i Nye norske utgivelser

Flis, eller Øyvind Sagåsen som han egentlig heter, og Radio Gaga er tilbake med sitt syvende album, Ånder i eteren. Albumet består av avisstriper og noen helsiders vitsetegninger dedikert Brita. Det er noen lengre sekvenser, og tittelen kommer av historien albumet begynner med, der Brita har sett Jimi Hendrix etter å ha forbyttet frokostblanding med piller og bestemmer seg for at hun er et medium.

Radio Gaga - Ånder i eteren

Radio Gaga – Ånder i eteren

Radio Gaga har holdt det gående siden 2001, og jeg må innrømme at jeg er litt overrasket over at den fortsatt går. Jeg husker at jeg ikke var så veldig imponert da den først begynte, men nå synes jeg den er den beste gjesteserien i Pondus etter Lunch. Sagåsen er en god tegner, og han har en veldig enkel men «animert» stil. Og han er god på å bruke visuelle punchlines, fremfor bare tekst. For meg ble spesielt sekvensen der Siri selger Tobben sine gamle konserttskjorter en ny favoritt.

Mens Pondus har sin pub, har Tobben sin radiostasjon. Og alle de ansatte i radiostasjonen er med, selv om vi ikke ser så mye til Preben som vi pleier. Rita får som vanlig mye plass, med sine nye hobbyer og livsvalg, til stor mistro blant de andre. Men det er Tobben som er hovedperson, med småunger hjemme og gærninger på jobb.

Tråden gjennom albumet er ikke så veldig rød, og har man fulgt Radio Gaga, har man nok lest de fleste stripene. Og det er ikke alle stripene som sitter like godt. Men jevnt over er det mye humring for 65 kroner.

Trees volume 1 – In shadow

Publisert 13. september 2015 i Utenlandske utgivelser

Man kan finne mye artig i anbefalthyllen til Outland i Oslo. For et par besøk siden plukket jeg med meg første samleutgave av Trees, kalt In shadow, tegnet av Warren Ellis og tegnet av Jason Howard. Og nå har jeg også fått lest den, og er klar for å anbefale den videre.

Trees volume 1 - In shadow

Trees volume 1 – In shadow

Warren Ellis har hatt serier på trykk siden 1990, og har blitt et kjent som en historieforteller som ikke unngår kontroversielle temaer. Han har jobbet både for Marvel og DC/Vertigo, i tillegg til å ha skapt egne serier og figurer. Deriblant Transmetropolitan, om gonzojournalisten Spider Jerusalem, som på norsk var å finne som en del av Inferno-serien til Bladkompaniet mellom 1997 og 2001. Han har også skrevet manus til den nye James Bond-serien til Dynamite, som kommer senere i år.

Jason Howard er et litt mer ukjent navn for meg. Han jobbet med Ellis på nettserien Scatterlands før Trees, som han fikk mye skryt for. I tillegg har han tegnet The Astounding Wolf-Man (2007 – 2010) og Super Dinosaur (2011 – 2015), begge skrevet av Robert Kirkman.

Konseptet bak Trees er at jorden får besøk av utenomjordiske, i form av høye sylinderformede enheter som landet rundt i verden og slo rot, som trær, og siden gjorde de ingenting. Historien begynner ti år etter at de kom, og de har nå blitt en del av livene til de som bor rundt de. De eneste gangene det har vært noe liv i trærne, er når de har sluppet ut giftig avfall, som i de første sidene går kraftig ut over Rio de Janeiro.

De åtte numrene av serien som her er samlet, og som er historiens første kapittel, følger personer verden over og deres liv som er påvirket av trærne i en eller annen grad. Vince er en ung forretningsmann som vil bli ordfører over et New York som er svært rammet av trær, og Manhattan har blitt en kanalby som resultat. Den unge kinesiske kunstnerspiren Tian Chenglei har fått tillatelse til å flytte til Shu, en by som har blitt avsperret etter at et tre landet der, og som nå er blitt et slags statlig eksperiment over hvordan byen kan utvikle seg uten særlig statlig styring. På Spitsbergen blir forskeren Marsh mer og mer opptatt av trærne da han oppdager at de avgir blomster. Eligia er  sammen med lederen for en lokal Siciliansk facistgruppe av praktiske hensyn, og som blir fascinert av en gammel mann hun ikke klarer å overmanne i et spontant overfall. Og i Somalia intervjuer journalisten Malik Boniche den somaliske presidenten Caleb Rahim, som ser på treet som har landet mellom Somalia og utbryterrepublikken Puntland som et strategisk våpen.

Historien bygger seg opp sakte, og første del brukes kun til å presentere rollegalleriet. Men så dukker man ned i historiene, noen dypere enn andre. Jeg synes ikke historien på Spitsbergen fungerte helt optimalt, men den er viktig for utviklingen av den videre historien. Historien om Tian derimot, fungerer veldig bra og Tian gjennomgår også mye for en enkel bondegutt i storbyen. Eligia sin historie tok en litt uventet vending på slutten, og jeg ser frem til hvordan den utvikler seg videre. Felles for alle historiene er at det henger noe dystert over de alle, og at man venter på den uunngåelige smellen som vil komme i en eller annen form. Noen av historiene får sin naturlige slutt i denne utgaven, så jeg er spent om hva som skjer med de trådene.

Jeg likte tegnestilen til Jason Howard veldig godt. Han bruker linjer effektivt og det er mye skravering i rutene som er med på å gi bildene både dynamikk og miljø. Han har fått noe kritikk for hvordan ansikter som ikke er i front i bildet, får veldig få, og noen ganger, ingen detaljer. Men jeg synes dette er et fint virkemiddel som skaper perspektiv og liv i rutene.

Alt i alt en god første del av en historie. Jeg ser frem til del to og tre (hvis det er slik planene fortsatt er). Håper de klarer å holde fokus på personene som er med, og ikke drar inn alt for mange nye tråder for å ekspandere universet. Og det blir selvfølgelig interresant å se hva planen til trærne er, hvis det er noen.

Trees – In shadow kan kjøpes hos Outland.