Grandville av Bryan Talbot

Publisert 6. mars 2016 i Utenlandske utgivelser

Hvis du er på utkikk etter en tegneserie i skillepunktet mellom Det suser i sivet og John Wick, så er Grandville tegneserien for deg. Inspirasjonskildene Talbot oppgir til boken, er de franske illustratørene Jean Ignace Isidore Gérard, som jobber under pseudonymet J. J. Grandville, og Albert Robina, samt Arthur Conan Doyle, Rupert Bjørn, og Quentin Tarantino.

Grandville av Bryan Talbot

Grandville av Bryan Talbot

Grandville er en stempunk-thriller som foregår i Storbritannia og Frankrike 200 år etter at Storbritannia tapte Napoleonskrigen. Som resten av Europa ble Storbritannia invadert av franske styrker, og kongefamilien ble henrettet. 23 år før denne historien løsrev endelig Storbritannia seg etter en kampanje med sivil ulydighet og bombing fra anarkister, og dannet Den Britiske Sosialistiske Republikk, som blir beskrevet som et lite og uviktig land, koblet til det Franske Imperiet med en jernbanebro over Den engelske kanal. Selv om dette årsmessig foregår i 2014, er samfunnet fortsatt som det var på vår begynnelse av 1900-tallet, med en liten damppunk-tvist.

Og så burde det muligens nevnes at det er dyr, og ikke mennesker, som hersker over verden.

Historien begynner med mordet på den britiske diplomaten Leigh-Otter, som etter en dramatisk flukt fra Grandville (som Paris nå heter), blir drept i sitt eget hjem. Det lokale politiet, som snakker den lokale dialekten engelsk, tror det er selvmord, men Detective Inspector LeBrock fra Scotland Yard ser straks at selvmordet er iscenesatt. Sammen med sin kollega Ratzi, drar han til Grandville for å finne ut hvorfor noen ville drepe Leigh-Otter. Og der kommer de over et komplett som favner mer enn bare ett diplomatmord.

Grandville er en litt merkelig leseropplevelse. Måten ansiktene til dyrefigurene er tegnet på, er som hentet ut av en barnebok. Det jeg først tenkte på når jeg så LeBrock, var Grevling fra Flukten fra Dyreskogen. Når LeBrock og Ratzi først blir introdusert, tenkte jeg også at det kom til å bli snakk om en historie med voldelige skurker som kjemper mot en Sherlock Holmes-lignende helt som bare bruker vold når det er høyst nødvendig. Men det viser seg at den jernpumpende LeBrock er den mest voldelige av de alle, og det blir brukt mye rød tusj til fargeleggingen, for å beskrive det litt dannet.

Side 26 og 27 fra Grandville, der LeBrock får sitt første møte med sine motstandere

Side 26 og 27 fra Grandville, der LeBrock får sitt første møte med sine motstandere

Plottet i historien blir sakte låst opp etterhvert som LeBrock banker seg gjennom Paris. For den litt drevne fan av spenningsbøker og -filmer er det kanskje ikke den mest overraskende konklusjonen til historien, men jeg velger å se på dette som en eneste stor hyllest til sjangeren.

Noen feilsteg finnes her og der, jeg mener blant annet at LeBrock kunne vært mye mer nyansert, men alt i alt en veldig god og spennende historie som lukker alle bokser historien åpner underveis. Og rent visuelt er den veldig god og stilen som er valgt er veldig godt gjennomført. Jeg kommer nok til å skaffe meg de andre bøkene i serien også.

Talbot har kommet med foreløpig tre oppfølgere til Grandville. I 2010 kom Grandville Mon Amour, der LeBrock jakter på en seriemorder. I 2012 kom Grandville Bête Noire, er lukket rom-mysterium i det franske kunstmiljøet. Grandville Nöel kom i 2014, og handler om en fosvunnen pike og en hemmelig kult. I 2017 kommer den femte boken, Grandville Force Majeure.

Reklamepostkort for Grandville Force Majeure

Reklamepostkort for Grandville Force Majeure

Lunch – Brød og sirkus

Publisert 27. februar 2016 i Nye norske utgivelser

I synergiens tegn har Lunch-maestro Børge Lund blitt godvenner med COOP, og sammen har de lansert Lunch-brødet i COOP sine butikker. Brødet blir markedsført som et «ekstra grovt speltbrød». Selv har jeg ikke smakt det ennå, siden de ikke har det på min lokale COOP Marked. Men nå har Rimi-butikken ved jobben, som forsyner meg med en daglig frokost-Skyr, blitt COOP Prix, så jeg får vel ta en titt i brødhyllene der. Så det er mulig jeg en dag spiser det til lunsj, som sikkert fører til en dyptpløyende, kulinarisk bloggpost som gir hver og en vann i munnen. Eller ikke…

Lunch - Brød og sirkus

Lunch – Brød og sirkus

I forbindelse med brødlanseringen, har de utgitt tegneserieheftet Brød og sirkus. Brød og sirkus inneholder et utvalg av Lunch-striper og en samling oppskrifter der brød er enten en ingrediens eller et tilbehør. Oppskriftene er hentet fra klikk.no, og har her blitt utstyrt med navnet til en Lunch-figur. Slik at du har oppskrifter som Kjells kjøttboller i verdensklasse, Nicos spinatsalat med chilikrutonger osv.

Egentlig ikke så mye å si om selve innholdet. Jeg ville trodd at de bare ville trykke Lunch-striper som foregikk i kantina, men den gang ei.

Det som er litt spesielt, er at Brød og sirkus er gratis, og at mange COOP-butikker nærmest flommer over av bladet. Allikevel var det en relativt stor etterspørsel etter bladet på Facebook-gruppen Tegneserier – kjøp, salg og bytte over et par dager forrige uke, og det var bud opp til 70,- for et eksemplar. Brød og sirkus-bonanzaet døde fort, særlig etter at det ble klart hvor mange blader som var i omløp, og noen tilbød seg også å sende blader for bare portoen hvis noen trengte. Noen giveaways er blitt god butikk, men denne utgivelsen vil neppe sikre noen en tidlig pensjonisttilværelse i et land med høy palmetetthet. Men det er kanskje greit å ikke vente alt for lange hvis man har lyst på et eksemplar.

M – Mperiet slår tilbake

Publisert 27. februar 2016 i Nye norske utgivelser

Hvis du syntes at Egmont prøvde å ri litt vel mye på Star Wars-bølgen med sin utgivelse av den originale serien, tør jeg ikke tenke på hva du synes om den nye M-utgaven til Bladkompaniet, Mperiet slår tilbake.

M - Mperiet slår tilbake

M – Mperiet slår tilbake

Albumet har headeren «Mads Eriksens tegninger og striper om Star Wars – samlet for første gang». Og det vil si en samling striper som har en, og i noen tilfeller en veldig vag, forbindelse med Star Wars. Som i alle fall høres litt gøyalt ut.

Stripene presenteres med samme omtanke som en jawa gir en R2-enhet. De blir ikke presentert kronologisk, og det er heller ingen tematisk inndeling på stripene. I tillegg har de faktisk ikke klart å fylle albumets 40 sider med Star Wars-striper, så 10 av sidene inneholder striper om andre ting. Tittelen på albumet er forøvrig nappet fra M-bok nummer 2, og forsiden er fra det første M-bladet.

Jeg føler at jeg nå må si at jeg er veldig glad i M, og hadde den som favorittstripeserie da den kom ut fast. Det kan være at jeg derfor er så skuffet over denne utgivelsen, siden jeg synes M hadde fortjent så meget bedre. Dette er ikke en «best of M», mer enn «greit nok of M».

I det minste har Mperiet slår tilbake en av mine favorittstriper. Nemlig denne:

Hoisanne, kjære! Her selger dem en ekte kopi av blaster'n til Han Solo for kun 99,50! Kroner eller dollar? ...oppvasker? Deal. I love you! ...I know.

M – oppvasker mot blaster

Blåjakkene 1992 – 1994

Publisert 23. februar 2016 i Nye norske utgivelser

Igjen er lykken en varm kanon, for nå er Blåjakkene tilbake i Norge. Sist Blåjakkene så en norsk butikkhylle var i 1994 med albumet Blå ballader. Nå har det danske forlaget Zoom tatt opp hansken igjen sammen med butikkjeden Outland, og utgitt den første i en serie med bøker som samler uutgitte Blåjakkene-album. Blåjakkene 1992-1994 samler albumene Barndomsår (Vertes annés, 1992), Kaptein Nepel (Captain Nepel, 1993), og Quantrill (Quantrill, 1994).

Blåjakkene 1992-1994

Blåjakkene 1992-1994

Barndomsår er det 34. Blåjakkene-albumet totalt, mens Blå ballader var det 28. i rekken. Som vil si at hvis bokserien bare går fremover med utgivelsene, vil albumene En avant l’amnésique! (1989), La Rose de Bantry (1989), Drummer boy (1990), Les Bleus en folie (1991), og Grumbler et fils (1992) ikke komme på norsk. Tidligere har heller ikke Les cavaliers du ciel (1976) eller Des Bleus et des tuniques (1976) (flere korte historier) kommet i en norsk utgave. Caliber trykket historier fra La grande patrouille (1976) i 1996, men rakk ikke alle før de ble nedlagt. Og Buffalo trykket del 1 av 3 av For en neve dollar og noen vekslepenger (Et pour 1500 Dollars en plus, 1972) i sitt siste nummer i 1982. Med forbehold at de ikke har gått som en bi-serie i et blad jeg ikke har fått med meg.

Jeg likte Blåjakkene svært godt da det var aktive utgivelser, og jeg ble veldig begeistret da Zoom annonserte sitt samarbeide med Outland om utgivelser av tegneserier, og at Blåjakkene ville være en av de seriene de ville trykke opp. Aller helst ville jeg sett historiene som hvert sitt album, og ikke samlet i en hardback, men det kun en personlig preferanse på hvordan jeg liker å lese.

Hvis du ikke er kjent med Blåjakkene, handler serien om to soldater fra Nordstatene under Den amerikanske borgerkrigen (1861-1865). Sersjant Cornelius Chesterfield følger ordre fra punkt til prikke, mens korporal Blutch gjør sitt ytterste for å slippe unna hæren. Albumene følger disse to på eventyr under krigen, der de kjemper like mye mot fiendtlige soldater, som fanatiske offiserer i egen hær. Selv om tonen alltid er humoristisk, tar den også for seg de tragiske sidene ved krigen.

I Barndomsår forsøker Blutch igjen å desertere, med Chesterfield jagende hakk i hæl. Sersjanten fanger sin korporal, og mens de overnatter i en liten by på vei tilbake til leieren, treffer sersjanten tilfeldigvis på en gammel kjenning av Blutch som kan fortelle om den triste oppveksten til Blutch, som han ofte selv bidro til.
Når en serie har gått lenge nok, er det gjerne naturlig å titte bakover for å finne nye vrier på historiene. Så for oss som har et forhold til Blåjakkene, er dette en grei historie som prøver å forklare Blutch litt (selv om jeg ikke syns den helt får det til). Kommer du derimot til denne boken med blanke Blåjakkene-ark, er dette neppe historien som vil gjøre deg til en fast leser.

Kaptein Nepel er mannen som skal ta over ansvaret midlertidig for Fort Bow, der våre helter har skapt mye ugagn før, siden oberst Appletown er syk. Sersjanten og Blutch følger han til fortet, og observerer at han i løpet av kort til ødelegger det gode forholdet Appletown har fått med områdets indianerstamme. Og så må våre to helter prøve å rydde opp i kaoset.
I denne historien finner vi igjen et annet godt, gammelt fransk-belgisk tegneserieknep, nemlig å la seg inspirere av en nålevende person, og lage en figur basert på denne personen. Nepel er Le Pen baklengs, og er selvfølgelig for et helhvitt fort der han kaster ut indianere, en kinesisk vaskerieier, og den svarte kokken.
Skaperne har fått frem bedre poeng om raseskillet på denne tiden tidligere, særlig i Black Face (1982, norsk album nr. 11, 1987), og hovedfokuset flyttes snart til en god, gammel indianerhistorie.

Og til slutt blir sersjanten send undercover for å spore opp gjemmestedet og planene til William Quantrill og hans geriljahær. Sersjanten, utgitt for å være likplyndrer, må hjelpe Jesse James, en av Quantrills menn, å rømme. Han blir aller nådigst tatt inn i varmen av Quantrill, og må forsiktig mate Blutch, som følger etter, med planene til gjengen.
Quantrill var en historisk person, og historien begynner med hans blodige angrep på Lawrence, Kansas i 1863. Av bokens historier, synes jeg denne er mest «klassisk» Blåjakkene. De aller fleste vitsene går på Chesterfields bekostning, samtidig som historien har en farlig ramme med Quantrill som en relativt løs kanon.

Absolutt gøy å lese nye (for meg) Blåjakkene-historier. Ikke alt er gull, noe gråstein, men nok til at jeg ser frem til neste utgivelse som muligens kommer i juni.

 

…men Agent X9 var ikke død!

Publisert 14. februar 2016 i Nye norske utgivelser

Ryktet om Agent X9s død ser ut til å være sterkt overdrevet. Tegneseriebladet Agent X9 la som kjent inn trykksverten i fjor, etter å holdt det gående siden 1974. I siste nummer ble det skrevet at bladets historier ville komme tilbake i andre former, og nå er første eksemplar av dette på plass, første bok av Agent X9 Gull.

Agent X9 Gull - Bok 1

Agent X9 Gull – Bok 1

Boken inneholder fire historier med de gamle Agent X9-heltene Modesty Blaise, Rip Kirby, Jeff Hawke, og X-9 selv, Agent Corrigan. Da de skrev at Agent X9 ville komme ut i et annet format, regnet jeg med at de ville ta formatet Egmont allerede har på Tempo-bøkene sine. Men de har lagd et nytt format som passer mye bedre til avisstripeformatet alle seriene blir presentert i. Boken er 27,7 cm bred, og 21,6 cm høy, og selv om den bøller til tegneseriehylla der jeg hadde tenkt å putte boken i, må jeg innrømme at formen passer til innholdet. Det er mye bedre å lese historiene når de blir presentert med to eller tre striper på en bred side, mot å lese de i det gamle seriebladet.

I tillegg til selve historiene, får hver seriefigur en liten tekstpresentasjon før stripene begynner.

Historiene i boken er Modesty Blaise – Haremsoppgjøret (Willie the Djinn, 1970), Rip Kirby – Fellende bevis (Johnny, Get You Gat, 1956), Agent Corrigan – Utpressing (The Brimstone Caper, 1980), og Jeff Hawke – Spillmesteren (The Gamesman, 1962). Bortsett fra Jeff Hawke-historien, er de andre tidligere publisert i Agent X9-bladet. Valg av Modesty Blaise-historie virker litt pussig på meg, siden historien også har blitt trykket i Modesty Blaise-albumserien og Klassikerserien. For meg hadde det vært logisk å trykke en historie som ikke hadde blitt rykket i ett av disse formatene.

Så vil du lese gamle historier i et nytt, godt format, er denne boken absolutt verdt å ta med seg.

Bok nummer to i serien kommer 6. juni i år.

Tegneserieutvalget i Mammutsalget 2016

Publisert 1. februar 2016 i Blogg

Årets Mammutsalg er rett rundt hjørnet. Som vanlig inneholder katalogen mye rart, og det er mange gode tilbud innen mange sjangere du kan benytte deg av når salget begynner 15. februar. Men det er litt mere skralt hvis du kun ser etter tegneserier i salgskatalogen. I år inneholder Mammutsalget bare to tre tegneserieutgivelser.

Den første er Rocky facer demonene, utgitt på Pelikanen Forlag i 2013. Boken følger Martin Kellermans Rocky etter at det er slutt med Edith, og han må innse at han begynner å bli voksen, selv han. Boken inneholder også et forord av Karl Ove Knausgård, som også er medeier i forlaget. Boken kostet 368,- da den kom, og nå kan du få den til hyggelige 129,-. Her er presentasjonen av boken på Pelikanen sine hjemmesider.

Bok nummer to er Artemis Fowl – Operasjon Arktis. Dette er tegneserieversjonen av den andre boken i serien om Artemis Fowl, skrevet av Eoin Colfer. Artemis Fowl er en serie fantasiromaner der tittelfiguren er et ungt forbrytergeni som oppdager en magisk underverden. Colfer skrev åtte bøker om Fowl mellom 2001 og 2012. Fire av disse har foreløpig kommet i tegneserieversjon, og to av de på norsk. Operasjon Arktis ble utgitt av Cappelen Damm i 2010, er satt ned fra 259,- til 99,-.
Colfer har også skrevet manus til tegneserieutgaven sammen med Andrew Donkin, og tegningene er ved Giovanni Rigano. Det kommer forøvrig snart en filmatisering av Artemis Fowl, med Kenneth Branagh i registolen. Når snart er, er foreløpig ikke kjent.

Artemis Fowl - Operasjon Arktis

Artemis Fowl – Operasjon Arktis

Oppdatert 13/02: Den tredje tegneserieutgaven er også en tegneserieversjon av en bokserie for ungdom. Rekrutten er første bok i CHERUB-serien, skrevet av Robert Muchamore. CHERUB er en hemmelig avdeling i den britiske sikkerhetstjenesten som bruker ungdom under 17 år som spioner, og foreløpig er det kommet ut 16 bøker i serien. De tolv første bøkene følger agenten James Adams, og Rekrutten handler om hvordan han startet som CHERUB-agent. Manus til denne tegneserieversjonen er skrevet av Ian Edginton, og tegningene er ved John Aggs. Foreløpig er dette den eneste boken som har blitt tegnet.
Serien blir utgitt av Samlaget, og denne utgaven fra 2011 er satt ned fra 279,- til 79,-.

CHERUB - Rekrutten

CHERUB – Rekrutten

Selv har jeg ingen av de, så hvis jeg finner de på et Mammutbord i en bokhandel tar jeg de med.

Undertaker – ny westernserie i Fantomet

Publisert 24. januar 2016 i Blogg

I det nyeste nummeret av Fantomet (01/2016) ble det trykket en ny bi-serie, den franske westernserien Undertaker. Serien er skrevet av Xavier Dorison (bl.a. Le Troisième Testament og W.E.S.T.) og tegnet av Ralph Meyer (Berceuse assassine og Ian), som tidligere har samarbeidet om serien Asgard, og historien som ble trykket er det første albumet i serien: Gulleteren (Le Mangeur d’or).

Historien følger Jonas Crow, en einstøing av en begravelsesagent, som blir kalt ut til Anoki City for å begrave den rike gruveeieren Joe Cusco. Men når han kommer frem, viser det seg at det er Cusco selv som har hyrt han inn, for sitt eget dødsfall som ennå ikke har funnet sted. Snart står Crow, med sin vingeskutte gribb Jed på sin side, midt i en kamp om en forsvunnet formue i gull. Og Crows bakgrunn, som han helst vil holde skjult, blir sakte trukket frem i lyset.

En av albumforsidene til Undertaker - Le Mangeur d'or

En av albumforsidene til Undertaker – Le Mangeur d’or

Jeg likte Undertaker. Den er mer Bluberry enn Lucky Luke, og legger seg på Deadwood-nivå på hvor hardt det var i en gruveby i det ville vesten. Cusco er en klassisk rik drittsekk med makt, og når han er borte er det flere som er klare til å fylle tomrommet han har etterlatt. Og sheriffen i byen tror ikke noe særlig på at begravelsesagenten som nettopp red inn i byen hans har rent lik i kisten.

Har egentlig bare to ting å klage på: Jeg skulle helst ha lest albumet i et litt større format. Meyers detaljer hadde absolutt hatt godt av det. Og jeg skulle helst lest neste album, La Danse des Vautours – Gribbenes dans, med en gang. Her kommer en spoiler: historien slutter med en cliffhanger, og de er jeg ikke så veldig stor fan av når jeg ikke vet om jeg får lest slutten.

Begge albumene kom på fransk i 2015 (januar og november), så jeg håper det ikke er lenge før Fantomet trykker neste historie.

Har du ikke kjøpt Fantomet ennå, har du en uke til på deg til å kjøpe bladet, neste nummer kommer 1. februar. Undertaker kan absolutt anbefales.

Og apropos Fantomet: Det er lenge siden jeg kjøpte Fantomet fast, dette nummeret ble plukket med basert på overskriften «Ny tøff westernserie», så jeg hadde ikke fått med meg at Defenders of the Earth hadde blitt en greie igjen. I dette nummeret finner du episode 2 og 3 (av 5) av Kings Watch, opprinnelig utgitt av Dynamite i 2013, der Fantomet slår seg sammen med Mandrake og Lyn Gordon for å kjempe mot Ming den nådeløse. Tror jeg må spore opp forrige nummer for å få med meg hele historien. Det eneste jeg husker fra Defenders of the Earth-tegnefilmserien fra midten av 80-tallet var at jeg synes det var dølt at Fantomet kunne skyte laser fra ringen sin. Håper denne serien er hakket over.

Star Wars – Skywalker slår til

Publisert 19. januar 2016 i Nye norske utgivelser

Det går en liten indiefilm på kino om dagen. Kanskje satt opp i en liten sal her i Oslo, vet ikke om den blir vist i resten av landet engang. Star Wars: The Force Awakens heter den visst. Har visst fått relativt bra kritikker, men jeg vet ikke om noen går og ser den. Men det folk går av huse for, er tegneserien Skywalker slår til, som bruker noen av figurene fra indiefilmen for å fortelle en historie i en galakse langt, langt borte. Det kan være at jeg har fått noen av detaljene her feil…

Etter at Lucasfilm Story Group bestemte at alle tegneserier utgitt av Marvel og Dark Horse frem til 2014 ikke lenger skulle regnes som historier i den offisielle tidslinjen (en tidslinje du kan lese her) til Star Wars-universet, begynte Marvel Comics (som eies av Marvel Entertainment, som eies av The Walt Disney Company, som eier Lucasfilm, som produserer Star Wars-filmene) å utgi en ny bunke Star Wars-serieblader, som alle regnes som en del av den nye tidslinjen. Disse seriene består av både miniserier på et begrenset antall utgaver, og flere titler som det ikke er satt noen sluttdato på. En av de sistnevnte titlene er Skywalker Strikes, og de seks første numrene av denne serien har nå kommet på norsk som Skywalker slår til, i den nye Star Wars-serien til Egmont.

Star Wars - Skywalker slår til

Star Wars – Skywalker slår til

Historiene i Skywalker slår til finner sted mellom filmene Et nytt håp og Imperiet slår tilbake. Luke Skywalker er fortsatt ikke fullgod jedi, men prøver å finne sin rolle blant opprørsgruppen ledet av Prinsesse Leia. En gruppe som nå forsøker å ødelegge Imperiets våpenfabrikk på Cymoon 1. Samtidig prøver Darth Vader å finne opprørspiloten som var skyld i Dødsstjernens tilintetgjørelse. Og når Darth Vader ankommer planeten, vil Skywalker ta livet av mannen som drepte faren hans.

Boken inneholder gode, gamle figurer, og noen nye overraskelser dukker opp. Det er en moderne serie tegnet i samme stil som superheltseriene til Marvel. Forskjellen fra de gamle Marvel-utgivelsene, som Egmont har hatt en nyutgivelse av, er stor. Jeg synes de får til Darth Vader som en ond drittsekk veldig bra, ellers er historien en grei actionhistorie som ikke går mye utover det universet vi kjenner fra filmene.

Neste utgivelse vil inneholde historier fra serien Darth Vader, som foregår samtidig med denne. «Problemet» med å skille titlene i hver sin utgivelse, er at på typisk Marvel-vis så fletter handlingene seg sammen. Så mens Darth Vader takker Jabba the Hut for hjelpen med dusørjegere i denne utgivelsen, vil han hyre de i neste. Men sånn er det med Marvel-samleutgaver. Jeg liker også hvordan de skriver i teksten bak i boken at de 3-4 neste bøkene skal følge disse historiene. Så forhåpentligvis får vi en langtlevende serie. Og med tanke på at det er kommer nye filmer hvert år frem til 2020 (2016: Rogue One, 2017: Episode åtte, 2018: Han Solo-film, 2019: Episode ni, 2020: Bobba Fett-film) er sikkert interessen for Star Wars-relaterte produkter på topp et godt stykke frem i tid. Så kan vi glemme episode 1-3 med god samvittighet.

Selv om noen av oss fikk kjøpt bladet på Narvesen allerede i romjulen, kommer Skywalker slår til i butikkhyllene 1. februar.

Star Wars – Den originale serien

Publisert 18. januar 2016 i Nye norske utgivelser

Star Wars og tegneserier har alltid gått sammen som Darth Vader og astmamedisin. Marvel ble tilbydd Star Wars-rettighetene allerede i 1975, men Stan Lee var skeptisk til selve filmen. Det var Roy Thomas, en av Marvels redaktører og forfattere, som måtte overtale Lee til å si ja. For Marvel var dette gambling. Tegneserier basert på filmer solgte historisk ikke særlig bra, i tillegg ville de to første numrene (nummer 1 – 6 var tegneserieversjonen av filmen) bli utgitt før filmen hadde premiere. Og ennå viktigere var at Marvel på denne tiden opplevde generell salgsnedgang og hadde økonomiske problemer, så gambling med titler var noe man ikke så seg råd til. Men tegneserie ble det, og det kan de være fornøyd med. Star Wars-tegneserien ble en gedigen suksess, og sammen med Kiss-tegneserien (ja, tegneserien om bandet Kiss…), reddet den Marvel det året.

Marvels første Star Wars-utgivelse fra 1977

Marvels første Star Wars-utgivelse fra 1977

Marvel utga Star Wars-serier mellom 1977 og 1987. Dette inkluderte både tegnede versjoner av filmene, og egne historier. Etter at Marvel ga seg, tok Dark Horse over i 1991 og publiserte originalhistorier frem til 2014. Dette inkluderte populære miniserier som Dark Empire og Knight of the Old Republic. I 2015 kom Star Wars tilbake til Marvel. Lucasfilm ble kjøpt av The Walt Disney Company, som igjen eier Marvel Entertainment, som igjen eier Marvel Comics. Så da var en naturlig flytting.

I Norge utga SEMIC/Nordisk Forlag AS ut en rekke med seks album, tre av de basert på filmene, mellom 1978 og 1983. På slutten av 1983 begynte de å utgi tegneserien i bladform som kom annenhver måned til og med 1986, og så tolv nummer i 1987 før det var slutt. I 1996 ble bladet startet opp på nytt igjen med filmadapsjonene, før Dark Empire kom som Mørkets Imperium, etterfulgt av Shadows of the Empire. Bladet kom med seks nummer i 1996, og seks nummer i 1997. Filmversjonene av Den skjulte trussel, Klonene angriper, og Sithene tar hevn kom i henholdsvis 1999, 2002 og 2005. I 2005 kom det også ut en utgave av Star Wars Republic. Tegnefilmserien The Clone Wars kom i 50 utgaver mellom i 2009 og 2014, og året etter startet Star Wars Rebels Magazine opp, basert på den animerte serien med samme navn. I 2012 kom det to nummer av The Old Republic på norsk, og det var det.

Det har alltid vært en diskusjon om hva av tegneserier, bøker og spill som har vært en del av det offisielle Star Wars-universet. Etter at Lucasfilm ble kjøpt av The Walt Disney Company, ble Lucasfilm Story Group opprettet. Denne gruppen skulle overse alle Star Wars relaterte historieprodukter. Og i 2014 bestemte de at alle historier utgitt før 25. april 2014 (dagen de annonserte dette), ikke skulle være en del av den offisielle Star Wars tidslinjen. Unntakene var de seks filmene, Klonekrigen (animasjonsfilmen og animasjonsserien), og Star Wars Rebels.

Som betyr at Star Wars – Den originale serien, som Egmont nå har utgitt, ikke lenger er en del av Star Wars-tidslinjen. Boken inneholder de fire første numrene av det norske Star Wars-bladet fra 1983/1984, og historiene foregår mellom filmene Imperiet slår tilbake og Jedi-ridderen vender tilbake.

Star Wars - Den originale serien

Star Wars – Den originale serien

De norske bladene inneholdt ikke alltid historiene i den rekkefølgen Marvel utga de i USA. Det første nummeret innehold historien Dødsmisjon Tarkin – Ondskapens øye (Ressurection of Evil) og Dødsmisjon Tarkin – Ingen vei tilbake (To Take The Tarkin) fra Star Wars #51 og #52. Nummer to inneholder Uhyret fra Arkin (Plif!) fra #55 og Den siste jedi (The Last Jedi) fra #49. Nummer tre inneholdt Kampen om Skyenes By – Den gale kyborgen (Coffin in the Clouds) fra #56 og Kampen om Skyenes By – Flammer over Bespin (Hello, Bespin, Good-bye!) fra #57. Og nummer fire inneholdt historiene Fortapt i rommet – Mot solas indre (Sundown!) fra #58 og Fortapt i rommet – Bazarre (Bazarre) fra #59. Alle de amerikanske numrene kom mellom 1981 og 1982.

Dette er kopier av blader fra 80-tallet, og noen steder synes dette med fargeutglidninger og spor av stifter på forsidekantene. Men det kan man velge å ta som litt av sjarmen med boken. Alt fra bladet er med, inklusive reklamer for Star Wars-leker og julehefter, og C-3PO’s stjernesider. I tillegg er det er par sider der John Berge forteller litt om bladutgivelsene på 80-tallet.

Skal ikke si så mye om historiene annet at jeg kan skjønne at jeg likte de da jeg var liten. Mye som skjer, men bærer preg av samlebånd. Men et morsomt gjensyn. Er generelt ikke så veldig begeistret for alt serieopptrykket til Egmont, men siden de også har utgitt nye Star Wars-serier, skal jeg ikke sutre for mye denne gangen.

Boken kan kjøpes på univers.no eller andre bokhandlere i en galakse langt, langt unna.

Første nummer av det norske Star Wars-bladet

Første nummer av det norske Star Wars-bladet

Filmish av Edward Ross

Publisert 17. januar 2016 i Utenlandske utgivelser

Den skotske tegneserieskaperen Edward Ross har laget en teoribok i tegneserieform om film, kalt Filmish. Ross ble en filmnerd i ung alder, studerte film på universitetet, og har nå dyttet det han kan inn i en morsom og referanserik bok om film og filmens virkemidler.

Filmish av Edward Ross

Filmish av Edward Ross

Boken er delt opp opp syv temaer, som alle tar for seg hvordan vi ser på film, og hvordan film kan tolkes. Hvert kapittel er bygd opp rundt samme lest: Edward Ross, som sitt tegnede alter-ego, presenterer kapittelets teorier, både andres og egne, med eksempler fra kjente (og noen obskure) filmer. Ross har en veldig enkel strek, men det er aldri noen tvil om hvilke filmer det er snakk om. Og hvis du er usikker på hvilken film han har tegnet, de fleste får bare en rute på seg, har hvert kapittel en oversikt over alle referansene i hver rute. Det blir også referert til en god knippe filmteoretikere, og heldigvis kommer hvert kapittel i Filmish med en egen bibliografi.

Dette er en introduksjonsbok til filmteori, og hvis du allerede kan din teori, er jeg litt usikker på om du vil lære mye nytt her. Men det er kanskje heller ikke meningen til Ross. Fordelen med denne boken, fremfor en tekstbok, er at hovedfokus i Filmish er eksemplene, ikke de dyptpløyende teoriene. Men vil du dykke dypere, gir Ross deg veien videre. Så boken er kanskje best som et startspor, eller for oss som liker å vite litt om alt.

Det jeg fortsatt ikke har bestemt meg for om jeg liker eller ikke, er Ross sin bruk av de samme tegningene flere ganger i boken. Poenget er nok at hvert kapittel i Filmish avsluttes med en liten oppsummering, og da blir noen eksempler trukket frem på nytt. Og noen filmer vil selvfølgelig bli nevnt mer enn en gang. Men med å gjenbruke de samme tegningene, synes jeg han ikke bruker tegneseriemediet for det det er verdt. Greit å vise de samme filmene, men hva med variasjoner av scenene eller filmene? På denne måten blir det som en tegneserieversjon av en dokumentarfilm som bare har rettigheter til noen klipp, eller en dokumentarversjon av en fotonovelle.

Men dette er bare en liten ting å klage på, alt i alt liker jeg boken veldig godt. Og det var den perfekte julegave til en kombinert tegneserie- og filmnerd.

Filmish har sin egen nettside, med mer info om boken og noen filmressurser. Edward Ross er også på Twitter.