Tegneserieutvalget i Mammutsalget 2017

Publisert 20. februar 2017 i Blogg

Nytt år, nytt Mammutsalg. I år foregår salget mellom 6. og 18. mars, og hele katalogen kan leses her. Som i fjor er det i år tre tegneserier (hvis jeg har funnet alle) å lete frem. Si gjerne fra hvis jeg har oversett noen.

Amuletten 1: Steinvokteren

Amuletten 1: Steinvokteren

Steinvokteren og Steinvokterens forbannelse er de to første bøkene i Amulett-serien, skrevet og tegnet av Kazu Kibuishi. Serien følger tolvåringen Emily Hayes, som etter å ha flyttet til oldefarens gamle hus sammen med moren og sin yngre bror, finner en amulett som gjør henne til Steinvokteren i det magiske landet Alledia. Kibuishi har foreløpig skrevet syv Amulett-bøker, og alle har kommet på norsk på Fontini Forlag. Planen hans er tilsammen ni bøker. Fontini markedsfører bøkene som lettleste, og for barn mellom 8 og 13 år. Steinvokteren og Steinvokterens forbannelse koster med 29,- og 99,-, satt ned fra henholdsvis 149,- og 249,-.

Amuletten 2: Steinvokterens forbannelse

Amuletten 2: Steinvokterens forbannelse

Vi finner også Jason i årets Mammutsalg, med Frida Kahlos papegøye fra 2015. Boken inneholder 11 historier, og holder god, stemningsfull Jason-kvalitet. Boken er innom temaer som mord, gigant-kameleoner, og konspirasjoner. For egen del synes jeg spesielt historien Ingenting, om demens, er spesielt god. Boken kom på Magikon Forlag i 2015, og er satt ned fra 298,- til 149,-. Les Empirix sin anmeldelse av boken.

Jason – Frida Kahlos papegøye

Jason – Frida Kahlos papegøye

Så hvis jeg er i nærheten av et Mammutsalg, napper jeg med meg Amulett-bøkene siden Frida Kahlos papegøye allerede står i bokhylla bak meg.

Kid Lucky 2011 – 2015

Publisert 23. oktober 2016 i Nye norske utgivelser

Alle fransk/belgiske tegneserier med respekt for seg selv må ha en serieavlegger med historier fra hovedpersonens barndom. Også Lucky Luke. I Kid Lucky 2011 – 2015 har Forlaget Zoom og Outland samlet de tre albumene Jeg vil bli cowboy (L’apprenti Cowboy, 2011), Farlig lasso (Lasso périlleux, 2013), og Totempælen (Statue Squaw, 2015), alle tegnet av Achdé. Achdé har tegnet Lucky Luke siden 2003, og tegner nå Lucky Luke og Kid Lucky annethvert år.

Kid Lucky 2011 - 2015

Kid Lucky 2011 – 2015

Dette albumet er merket med Historier med Kid Lucky etter Morris, og er ikke en fortsettelse av de to foregående Kid Lucky-albumene, Kid Lucky og Oklahoma Jim, fra henholdsvis 1995 og 1997. Disse ble skrevet av Jean Léturgie (som også skrev Lucky Luke og Rattata) og tegnet av Yann le Pennetier og Didier Conrad under pseudonymet Pearce. Denne serien strandet etter dårlig salg og uenighet mellom forlaget og skaperne. Yann/Conrad skapte senere serien Cotton Kid, som var tydelig inspirert av arbeidet de gjorde med Kid Lucky. I Norge kom det første albumet ut som Lucky Kid album 1 i 1995, mens Oklahoma Jim kom i 1999 som Lucky Luke album 65.

Alle tre albumene består i hovedsak av en-sidere der Lucky Kid og vennene hans kommer ut for humoristiske småhistorier. Det første albumet begynner med en seks siders historie om hvordan et spedbarn blir funnet som eneste overlevende etter et angrep på en nybyggervogn, og ender opp med å bli oppdratt av bareieren Martha. Han får navnet Luke etter St. Lukes dag, og får kallenavnet Lucky siden han alltid er så heldig. Album to begynner også med en seks siders historie, denne gang om hvordan en voksen Lucky Luke møter igjen barndomsbøllen Billy Bad. Så får vi bakhistorien om hvorfor Billy Bad vil hevne seg. Og det tredje albumet avsluttes med en historie på fem sider om en voksen Lucky Luke som drømmer om at han treffer julenissen som barn.

Alle enkeltsidene kommer med et Visste du det? under, mer eller mindre relatert til historien.

Disse historiene fungerer nok best i små doser, og er neppe ment for å konsumeres i en stor dose som de blir utgitt som. En god do-bok. Med ikke så veldig dype vitser.

Blåjakkene 2003 – 2005

Publisert 23. oktober 2016 i Nye norske utgivelser

I sin tredje bok om Blåjakkene tar Forlaget Zoom og Outland et uforklarlig hopp fra 1997, der den forrige boken stoppet, til 2003. Og hopper dermed over seks Blåjakkene historier, samt en historie som kom mellom de publisert i denne boken. Blåjakkene 2003 – 2005 gir oss historiene En blåjakkes siste hvile (Requiem pour un Bleu, 2003), Nancy Harts bande (Les Nancy Hart, 2004), og Bryllup på Fort Bow (Mariage à Fort Bow, 2005). I de franske albumutgavene er dette henholdsvis album 46, 47, og 49.

Blåjakkene 2003 – 2005

Blåjakkene 2003 – 2005

De historiene som har blitt forbigått, er (med ca. oversettelse i parantes) Les Hommes de paille (Stråmennene) (1998), Les Bleus en cavale (Blåjakkene på rømmen) (1998), Qui veut la peau du général? (Hvem vil drepe generalen?) (1999), Des Bleus et du blues (Blåjakkene og bluesen) (2000), L’Oreille de Lincoln (Lincolns øre) (2001), Émeutes à New York (Opprør i New York) (2002), og Arabesque (2005).

Sersjant Chesterfield våkner opp etter å blitt skadet i et slag i En blåjakkes siste hvile, og får beskjed om at Blutch er død. Men hvordan døde han? Etter hvert som han spør og graver, blir historien om Blutch sine heltedåder mer og mer fantastisk. Blåjakkeversjonen av Christopher Nolans Memento, med andre ord. Igjen en historie som viser det litt skjøre vennskapet mellom hovedpersonene.

Nancy Harts bande er en gruppe kvinner som har tatt kontrollen over byen LaGrange. Våre venner i uniform tror de skal få det enkelt når de skal gjennom byen, men både de og fordommene deres får en god runde juling. Historien er basert på en virkelig milits som tok navnet sitt etter Nancy Hart, en heltinne fra Den amerikanske uavhengighetskrigen.

I Bryllup på Fort Bow kommer Blåjakkene tilbake til sine røtter i Fort Bow, der oberts Appletown fortsatt er øverste sjef. Og Chesterfield er like forelsket i hans datter. Chesterfield og Blutch må hindre at ryktet om at det er funnet gull i området fører til en invasjon av lykkejegere. De får hjelp av indianerhøvdingen Grå Ulv til jobben, men skjønner ikke helt hva han venter i retur.

Synes de to siste historiene er litt gammeldagse når de beskriver forholdet mennene i historiene har til henholdsvis kvinner og indianere. Det skal jo være et poeng at «slik var ting», men det blir allikevel beskrevet litt for todimensjonalt etter min smak. Men ser du bort fra det, er særlig Nancy Harts bande en morsom historie der hovedpersonene er langt utenfor sin komfortsone.

Er litt bekymret om hoppet i årene betyr at de overhoppede historiene ikke kommer ut, eller om de hopper litt frem og tilbake som de ser ut til å gjøre med sine Sprint-utgaver.

Blåjakkene 1995 – 1997

Publisert 23. oktober 2016 i Nye norske utgivelser

I Blåjakkene 1995 – 1997 snubler sersjant Chesterfield og korporal Blutch seg videre gjennom tre nye eventyr fra Den amerikanske borgerkrigen. Boken inneholder historiene Duell i Den engelske kanal (Duel dans la Manche, 1995), De bortgjemte (Les Planqués, 1996), og Puppet blues (Puppet blues, 1997). Det er henholdsvis album 37, 38, og 39 hvis vi følger de franske utgivelsene, og er Forlaget Zoom og Outlands andre bok i serien, der den første var Blåjakkene 1992 – 1994.

Blåjakkene 1995 – 1997

Blåjakkene 1995 – 1997

I Duell i Den engelske kanal blir våre helter ofret som syndebukker for en noe korttenkt militærmanøver, og ender opp som motvillig mannskap på marineskipet USS Kearsarge, som etter et opphold i Amsterdam skal de sette etter konføderasjonsskipet CSS Alabama. Historien er basert på den virkeliget slaget om Cherbourg i 1864. Dette er første, og foreløpig eneste, gang handlingen i Blåjakkene er lagt utenfor USA. Personlig synes jeg dette er bokens svakeste historie, der Chesterfield og Blutch ikke er en del av selve hovedhandlingen, men krangler og furter seg gjennom bakgrunnen. Selve slaget er over på ikke så alt for mange ruter.

Édouard Manet - Le Combat du Kearsarge et de l'Alabama (1865), Philadelphia Museum of Art

Édouard Manet – Le Combat du Kearsarge et de l’Alabama (1865), Philadelphia Museum of Art

De bortgjemte er en tropp med frivillige soldater som nyter godt en rekke friheter som en vanlig tropp ikke har, skjenket de av president Lincoln. Siden alle andre takker nei, blir sersjant Chesterfield utnevnt til ny, midlertidig troppsjef, og bestemmer seg for å stramme opp troppen. Som ikke blir like lette som forventet. Det motsatte hadde blitt en dårlig historie. Samtidig må de avverge et fiendtlig angrep fra sørstatene som best de kan. Det er ofte i disse historiene at dynamikken mellom Chesterfield og Blutch kommer best frem, da de begge må tvinges til å være menneskelige. Og historien har en veldig koselig avslutning, før de drar tilbake til den virkelige krigen.

Krigspropaganda er temaet i Puppet Blues, som viser at selv din inkompetente sjef har en sjef som gjør ting verre. Fotografiene som kommer fra fronten er alt for depressive, der de viser alvor, død og fordervelse. Utsendt fotograf Sutton får etter hvert veldig frie tøyler til å lage de mest dramatiske bildene, som går ut over alle i troppen. Blåjakkene har vært utsatt for fotografer tidligere i Blått i svart/hvitt (Des Bleus en noir et blanc, 1977), da de hjalp den virkelige fotografen Mathew Brady. Et navn som dukker opp et par ganger i historien. Er det ikke deilig å ha noen å hate, som Raga i sin tid spurte. Og Sutten blir etterhvert en ganske god skurk som alle kan vende seg mot. En god, klassisk Blåjakkene-historie om hvor absurd krigen kan være.

Ny, solid bok om Blåjakkene. Skulle fortsatt ønske de hadde kommet som enkeltalbum, tror muligens historiene hadde hatt godt av å bli mest med litt tid i mellom. Eller så er det bare meg.

 

Glem høstutstillingen – det er Lunch-utstilling hos Grafill

Publisert 2. oktober 2016 i Blogg

Børge Lund har nettopp kommet med Lunch-bok nummer tre: Godt forslag, men nei. Og sammen med bokutgivelsen stiller han også ut striper og skisser på Galleri Grafill R21 frem til 16. oktober, i en utstilling med samme navn. Utstillingen er en blanding av salgsutstilling av striper og silketrykk, samt et innblikk i hvordan Lund jobber seg frem fra skisse til blad.

Lunch-utstilling på Galleri Grafill R21

Lunch-utstilling på Galleri Grafill R21

Trykkene som er til salgs er nummererte trykk av en god blanding av både nye og gamle striper og enkelttegninger, og dekker veldig mange historier og temaer. Så hvis du er på utkikk etter noe å pynte kontor- eller stueveggen med, finner du garantert noe du liker. Prisene går fra 500,- for enkelttrgninger i letterpress, til 15.000 for et 6,5 meter bredt trykk av historien der Kjell glemmer adgangskortet sitt. De fleste ligger på 1.500-3.000,-.

Lunch fra ide til blad

Lunch fra ide til blad

I tillegg til det du kan kjøpe, er det også stilt ut en del skisser som viser hvordan Børge Lund jobber seg frem til en stripe. Det er eksempler på varianter av layout på noen striper, som kan sees sammen med sluttresultatet. Det er også et lite filmrom i lokalet, der det vises en kort film som viser Lund tegne en stripe fra ide, via skisse, til ferdig stripe. Du kan også beundre hans innsendte Fantomet-stripe som kom på trykk i Fantomet-klubben i 1989.

Nico har fått en egen byste

Nico har fått en egen byste

I tillegg til Lunch, er også finalistene i årets stripekonkurranse i Dagbladet utstilt med tre striper hver.

Utstillingen har selvfølgelig en liten butikkdel der du kan kjøpe Lunch-effekter og bøker, og del andre norske utgivelser. I forbindelse med utstillingen er trykket opp et eget lite tegneseriehefte, kalt Nico-spesial, i 600 eksemplarer. Dette får du gratis hvis tegner et abonnement på Lunch-bladet, eller hvis du gir personen i disken en hundrelapp.

Nico Spesial

Nico Spesial

Utstillingen åpnet 21. september og holder åpent frem til 16. oktober. Åpningstidene er 09-17 mandag til fredag, med unntak av torsdag, da den er åpen til 19. Lørdag og søndag er den åpen 10-16. Galleri Grafill R21 holder hus i Rosenkrantz gate 21 i Oslo, rett ved Rådhuset. Gratis inngang.

Et besøk anbefales absolutt hvis du er i området.

Marvels filmunivers – hva skjer ‘a?

Publisert 24. april 2016 i Blogg

Nå er det ikke mange dager til Captain America skal krangle med Iron Man i Captain America: Civil War, en film Empire beskriver som «the best Marvel Studios movie yet» i sin anmeldelse (fem av fem stjerner). Filmen er inspirert av tegneserien Civil War fra 2008, skrevet av Mark Millar og tegnet av Steve McNiven. Men mens tegneserieversjonen lot omtrent alt som kunne veggkrype og gå velge side i konflikten mellom Cap’ og Stark, er det bare The Avengers med nye venner som dukker opp denne filmen. Filmen er også første film ut i tredje kapittel i Marvels filmunivers (Marvel Cinematic Univers, MCU).

Captain America: Civil War (2016)

Så hvorfor dukker bare en brøkdel av superheltene til Marvel opp, hvor befinner vi oss i den overhengende historien, og hvem skal vi heie på?
Jeg skal i alle fall gjøre et forsøk på å svare på de to første spørsmålene her.

Helt i fra tidenes litt up på dagen, da Marvel var inne i en av sine tidlige storhetstider, var særlig Stan Lee utrolig ivrig for å slå gjennom i Hollywood med Marvel sine figurer, for det var der han mente pengene lå. Som førte til at filmrettighetene til de forskjellige figurene/grupperingene ble spredd blant mange produsenter. Som ingen så på som noe stort problem, før det var snakk om å la noen figurer dukke opp i andre sine filmer, som det er vanlig å gjøre i tegneseriebladene.

Frem til nå har det vært tre store studioer, og noen små, som har lagd Marvel-filmer: Marvel selv (tidligere sammen med Paramount og Universal), Fox, og Sony/Columbia Pictures. Og alle har hatt sine helter som har operert i sin begrensede boble.

La oss først se på filmene til Marvel Studios:

Marvel Studios – The Avengers

Da Marvel selv skulle begynne å produsere egne filmer, de innså at de ville tjene mer penger på dette enn å lisensiere bort rettighetene, hadde de ikke så mye kult å velge mellom. Det virker rart nå, men Iron Man og Captain America var ikke så veldig sexy lenger på dette tidspunktet, man følte gjerne at tiden hadde løpt fra figurene. Men man tager hva man haver…

Marvel Studios og filmsjef Kevin Feige begynte tidlig å tenke på filmene som en del av noe større. De delte etterhvert inn filmene i kapitler, «phases», og dyttet alltid inn referanser til fremtidige filmer i filmene. Marvel-filmene ble også etterhvert kjent for scenene som dukket opp etter rulleteksten, som førte til at det faktum at det ikke var en slik scene i The Avengers: Age of Ultron ble en liten nyhetssak. Disse scenene blir gjerne delt i to: Den som kommer rett etter den animerte rulleteksten forteller gjerne om hva som skjer i neste film. Og den som kommer etter den «vanlige» rulleteksten er gjerne et humoristisk innslag.

Det første kapittelet i Marvels filmunivers handlet i stor grad om å få samle The Avengers, men også om å introdusere «the infinity stones», som den onde titanen Thanos er ute etter til sin «infinity gauntlet», eller evighetshanske, som han skal bruke for å utslette verden. Det er tilsammen seks stener, og foreløpig har fire dukket opp i Marvels filmunivers.

Marvels filmunivers – første kapittel

Iron Man (2008) var første film ut i Marvels filmunivers, og ble det det store comebacket for Robert Downey jr, etter en turbulent tid med mye gøyalt i nesa. Filmen ble regissert av Jon Favreau, som tidligere hadde regissert komedien Elf (2003) og fantasifilmen Zathura (2005). Filmen introduserte verden for Tony Stark, og hans ferd fra playboy til jernmann. Vi fikk også vårt første glimt av S.H.I.E.L.D, ved agent Coulson og Nicy Fury i en scene etter rulleteksten, der han vil snakke om «the Avengers Initiative». Filmen fikk veldig gode kritikker, og spilte inn $585 millioner på verdensbasis.
Introduserer: Iron Man, Nick Fury, Agent Coulson, Pepper Potts, Happy Hogan, James Rhodes, J.A.R.V.I.S
Slemminger: Obadiah Stane, The Ten Rings

Iron Man (2008)

The Incredible Hulk (2008) er ikke en oppfølger til Ang Lees Hulk (2003), men en reboot, selv om det ikke er en historie om hvordan Hulk ble Hulk. Da Universal, som satt på Hulk-rettighetene, ikke lagde en oppfølger til Lee-filmen, kom rettighetene tilbake til Marvel. Edvard Norton gjør sin eneste opptreden som Bruce Banner, på flukt fra den amerikanske hæren. Først i Brasil, så på hjemlig jord. En hær som skaper The Abomination for å stoppe han.
Filmen spilte inn $263 millioner, og Marvel sa at de var fornøyd med dette. Det var snakk om en oppfølger, men de planene ble etterhvert droppet. Så vi vil neppe få se Tim Blake Nelson som The Leader, som denne filmen la opp til. Og Norton kastet inn det grønne håndkleet/ble fristilt fra kontrakten sin etterhvert som tiden gikk.
Introduserer: Hulk, Betty Ross, «Thunderbolt» Ross, Leonard Samson, Samuel Stearns
Slemming: Abomination

Iron Man 2 (2010) ble annonsert raskt etter at Iron Man viste seg å være en suksess. Bortsett fra Terence Howard, returnerte både regissør og skuespillere. Howard ble erstattet av Don Cheadle som Rhodes, som blir War Machine i filmen. Filmen spilte inn $623 millioner, men fikk ikke så bra kritikker som forgjengeren. Mange mente at humoren fra den første var erstattet med fler eksplosjoner. I filmen får S.H.I.E.L.D en større rolle enn før, og filmen bygger mot en The Avengers-film.
Introduserer: Black Widow, War Machine
Slemminger: Justin Hammer, Ivan Vanko/Whiplash

Thor (2011) ble også, kanskje noe overraskende, en hit og spilte inn $449 millioner. Filmen gikk gjennom en rekke manus og regissører før Kenneth Branagh ble hyrt inn til å sitte i regissørstolen. I rollene som Thor og Loki ble relativt ukjente Chris Hemswoth og Tom Hiddleston satt inn, mens veteranene Anthony Hopkins og Rene Russo spilte henholdvis Odin og Frigga. Særlig Hiddleston som Loki ble raskt en fanfavoritt.
Introduserer: Thor, Jane Foster, Odin, Frigga, Erik Selvig, Volstagg, Heimdall, Hogun, Fandral, Sif, Hawkeye
Slemminger: Loki, Laufey
Infinity stone: Space stone (etter rulleteksten, i tessarakten)

Captain America: The First Avenger (2011) skulle presentere det siste medlemmet av The Avengers. Rollen gikk til Chris Evans, som tidligere hadde spilt Fakkelen i to filmer om De fantastiske fire. Handlingen i filmen ble satt til andre verdenskrig, og følger Steve Rodgers fra spjælingen som ikke kom inn i hæren, til helten som redder USA fra det onde HYDRA. Før han møter en kald grav på Nordpolen, der han ligger til kjøling i 70 år.
The Rocketeer-regissør Joe Johnston gjorde filmen til en klassisk eventyraction, og dette er en av mine favoritt Marvel-filmer. Filmen gjorde det bra, men ikke så bra som sine forgjengere. Men nå var alle medlemmene av The Avengers på plass.
Introduserer: Captain America, Peggy Carter, «Bucky» Barnes, Howard Stark, «Dum Dum» Dugan and the Howling Commandos, Oberst Chester Phillips, Abraham Erskine
Slemminger: Red Skull, Arnim Zola
Infinity stone: Space stone (i tessarakten)

The Avengers (2012) avsluttet det første kapittelet i Marvels filmunivers. Joss Whedon fikk ansvar for regi og historie (sammen med Zak Penn), og samlet The Avengers for første gang, i kamp mot Loki som vil gjøre menneskeheten til sine slaver. Filmen spilte inn over $1.5 milliarder på verdensbasis, så jeg vil tro Marvel var relativt fornøyd med at de begynte å produsere egne filmer.
Whedon klarte å skape en balanse i gruppen, som gjorde at alle fikk sin plass. Det hjalp selvfølgelig på at Whedon er veldig god på dialog som er med på å gjøre at filmen aldri tar seg selv for høytidelig.
Filmen viser Thanos for første gang etter rulleteksten, der han annonserer at siden Loki feilet, fikk han gjøre ting selv.
Introduserer: Maria Hill
Slemminger: Loki, Thanos
Infinity Stones: Space stone (i tessarakten), Mind stone (i Lokis septer)

The Avengers (2012)

The Avengers var nå samlet med egen pengepresse, og det var på tide med et nytt kapittel.

Marvels filmunivers – andre kapittel

Iron Man 3 (2013) ga oss en jernmann med post-traumatisk stress og en lyst til å legge hjelmen på hyllen. Filmen var en gjenforening mellom Downey jr. og manusforfatter/regissør Shane Black, som hadde vært med å starte comebacket hans med krim-komedie-thrilleren Kiss Kiss Bang Bang (2005), som forøvrig anbefales på det sterkeste. I filmen står vår mann ovenfor The Mandarin, som får en litt annen bakgrunn enn det han hadde opprinnelig i tegneserien. Filmen bruker også elementer fra Extremis-historien fra tegneserien, skrevet av Warren Ellis.
Marvel kunne sette nye $1,25 milliarder på kontoen, men filmen ble litt kritisert for mye Tony Stark i forhold til Iron Man, og at filmen ble avsluttet med en halvtimes slåsskamp.
Slemminger: Aldrich Killian, The Mandarin

Thor: The Dark World (2013) lot Thor inngå et någet skjørt samarbeid med Loki for å redde Jane Foster og verden generelt mot Malekith og hans mørke alver.
Filmen tjente bare inn halvparten av Iron Man 3, men fortsatt mer enn den forrige filmen om tordenguden.
Introduserer: The Collector
Slemminger: Malekith
Infinity Stone: Reality stone (i Aether)

Captain America: The Winter Soldier (2014) var et lite sjangerhopp for kapteinen, fra actioneventyr til konspirasjonsthriller (selvfølgelig med masse action). Filmen ble slutten for S.H.I.E.L.D., etter av det blir avslørt at HYDRA ikke er bort, men har infiltrert S.H.I.E.L.D.
Filmen er regissert av brødrene Anthony og Joe Russo, som var mest kjent som TV-regissører på Arrested Development og Community. Marvel likte det de så, og de fikk ansvaret for neste Captain America-film, samt de to neste The Avengers-filmene.
Introduserer: Falcon, Sharon Carter/Agent 13
Slemminger: Winter Soldier, Brock Rumlov, Alexander Pierce

Guardians of the Galaxy (2014) var en overraskelse, og viste at du ikke trengte etablerte helter for å bli en suksess, så lenge filmen faktisk var god. Riktignok ble The Guardians introdusert allerede i 1969, men det var ikke før i 2008 at Marvel rebootet serien med dagens besetning.
Filmen er et romeventyr, som godt kan sees uten sammenheng til de andre filmene i Marvels filmunivers, og følger Peter Quills eventyr fra han stjeler en mystisk kule som inneholder en evighetssten, til han må reddet planeten Xandar og resten av universet sammen med de andre medlemmene i The Guardians of the Galaxy.
$773 milioner ble raskt til en oppfølger, og man regner med at de også vil dukke opp i den The Avengers: Infinty War (2018).
Introduserer: Peter Quill/Star-Lord, Gamora, Drax, Groot, Rocket Raccoon
Slemminger: Ronan the Accuser, Yonda Udonta, Nebula
Infinity Stone: Power stone

Avengers: Age of Ultron (2015) samlet medlemmene i The Avengers og Joss Whedon på nytt. Her lager de sin egen fiende i Ultron, etter at Tony Stark blir manipulert til å bruke Lokis septer i et forsvarsprogram for verden. Men programmet blir levende, og bestemmer seg for å utslette The Avengers.
Quicksilver og Scarlet Witch blir regnet som å tilhøre både The Avengers-universet og X-Men-universet. Som gjør at Quicksilver dukket opp i både denne filmen og i X-Men: Days of Future Past året før, med to forskjellige bakgrunnshistorier og skuespillere.
På slutten av filmen har vi en ny versjon av The Avengers bestående av Captain America, Black Widow, Falcon, Iron Patrion, Vision, og Scarlet Witch.
Introduserer: Scarlet Witch, Quicksilver, Vision
Slemminger: Ultron
Infinity Stone: Mind stone (Lokis septer, senere i panna på Vision)

The Avengers: Age of Ultron (2015)

Ant-Man (2015) er en noe lettere film enn sine forgjengere. Vi møter Scott Lang som blir hyrt av Hank Pym til å overta som Ant-Man for å stoppe Darren Cross sitt Yellowjacket-prosjekt.
Filmen hadde en litt trøblete produksjonsperiode ved at Edgar Wright dessverre trakk seg som regissør i mai 2014 etter å ha jobbet på filmen siden 2012, grunnet uenigheter om visjonene for filmen. Han ble erstattet av Peyton Reed kort tid etter.
Falcon gjør en kort opptreden i filmen, og etter rulleteksten vises et klipp fra Captain America: Civil War der Falcon forteller Captain America at kjenner en fyr som kan hjelpe.
Introduserer: Scott Lang/Ant-Man, Hank Pym, Hope van Dyne
Slemminger: Yellowjacket

Marvels filmunivers – tredje kapittel

Så medlemmene i The Avengers er delevis byttet ut, så hvor går ferden videre i kapittel tre? Vi får både gjensyn med gamle helter, og får introdusert noen nye. Marvel begynner også etterhvert å utgi tre filmer i året, mot dagens to.

Det var lenge snakk om en film med The Inhumans, som jeg vet svert lite om, men den filmen har blitt utsatt på ubestemt tid.

Captain America: Civil War (2016) gir oss et gjensyn med «Thunderbolt» Ross fra The Incredible Hulk. Han leder et initiativ som vil kontrollere superhelter etter alle ødeleggelsene i de forrige filmene. Captain America vil beskytter Bucky Barns etter hva han har gjort som Winter Soldier, og dette fører til åpen strid med Tony Stark, som støtter reguleringen.
Gøyalt nok dukker Spider-Man opp i denne filmen, i et samarbeid mellom Marvel og Sony, som sitter på filmrettigheten til veggkrypern.
Introduserer: Black Panther, Spider-Man
Slemming: Helmut Zemo

Doctor Strange (2016) introduserer oss for Stephen Strange, Sorcerer Supreme, i det som ser ut som Marvels mest trippete film så langt.
Introduserer: Doctor Strange, Ancient One
Slemming: Karl Mordo

Ellers ser resten av filmplanene slik ut:

Guardian of the Galaxy 2 (2017)
Spider-Man: Homecoming (2017)
Thor: Ragnarok (2017)
Black Panther (2018)
Avengers: Infinity War Part I (2018)
Ant-Man and the Wasp (2018)
Captain Marvel (2019)
Avengers: Infinity War Part II (2019)

Men hva med X-Men: Apocalypse, som kommer senere i år? Hvor kommer den inn?

Fox – X-Men, Daredevil og Fantastic Four

Filmrettighetene til X-Men eies av Fox, og de har produsert filmen i serien siden 2000. X-Men (2000) viste at man kunne lage bra og suksessfulle filmer basert på superheltgrupperinger. Filmen ble regissert av Bryan Singer, og introduserte oss for Xavier, Wolverine, Cyclops, Storm, og Jane Grey i kampen mot Magneto og hans onde mutanter. Oppfølgeren X2 (2003), som gjerne blir trukket frem på lister over de beste superheltfilmene, introduserer William Stryker og hans kamp mot mutantene. Vi får også glimt av Wolverines glemte fortid, og filmen bygger opp til historien om Dark Phoenix. Singer hoppet av X-Men: The Last Stand (2006) for å regissere Superman Returns (2006), og ble erstattet av Brett Retner, som litt ufortjent har fått skylden for alt som var galt med filmen. En mutant-kur blir oppfunnet, samtidig som Jane Grey kommer tilbake fra de døde som Phoenix, hennes mørke personlighet.

En ting var sikker om X-Men-filmene: Wolverine var den kuleste figuren, og han fikk sin egen film i X-Men Origins: Wolverine (2009), som viser hvordan han får adamantium-skjelettet sitt. Filmen ble generelt slaktet, men Wolverine var fortsatt kul. Men ikke nevn Deadpool.

Filmene trengte en kritikeropptur, og det fikk de med X-Men: First Class (2011). Filmen tar for seg X-Men sin spede barndom på 60-tallet, og hvordan Xavier og Magneto en gang var venner.

The Wolverine (2013) var delevis basert på Wolverine-serien til Chris Claremont og Frank Miller, og det var nok til å gi fansen vann i munnen. Resultatet nådde riktignok ikke helt opp til kildematerialet, men ga Wolverine er oppreising etter film og viste at Wolverine-filmer hadde noe for seg. Mens den forrige filmen var en forløper, foregikk denne filmen etter X-Men: The Last Stand.

Nå fantes det to X-Men-grupper, de eldre fra 1-3 og de unge fra First Class. Disse fikk møte hverandre i X-Men: Days of Future Past (2014). Wolverine blir sendt mentalt tilbake fra fremtiden til 1973 for å hindre Mystique å drepe Bolivar Trask, siden dette til slutt vil føre til mutantenes utryddelse.

X-Men: Days of Future Past

Og her slutter alle tidslinjer å gi mening, som filmskaperene selv er enige i. Hva som har skjedd og ikke skjedd er nå litt uklart. Som f.eks. hvordan Wade Wilson blir Deadpool. Han hadde en tilblivelse i den første Wolverine-filmen, og en helt annen i Deadpool (2016). Men samme skuespiller. Og siden Deadpool er Deadpool, refererer han til den første filmen i den andre. Men uansett…

X-Men: Apocalypse (2016) er en oppfølger til Days of Future Past, og handlingen er lagt til 1983. Mutanten Apocalypse våkner etter flere tusen år i dvale, rekrutterer fire mutanter som sin hær, og setter ut for å utslette menneskeheten for å lage en bedre verden. Og her er Singer tilbake bak rattet.

Men Fox har ikke bare hatt X-Men, de har også produsert filmer om Daredevil og Fantastic Four. Som det ikke har gått like bra med.

Daredevil (2003), med Ben Affleck i tittelrollen,  fikk unødvendig mye kritikk da den kom ut. Det som skulle blitt flere filmer, fikk bare en slags oppfølger i Elektra (2005). Kritikken mot den er litt mer berettiget. Rettighetene til Daredevil er nå tilbake hos Marvel, og har nå blitt serie på Netflix.

Fantastic Four (2005) og Fantastic Four: Rise of the Silver Surfer (2007) gjorde det bra økonomisk (dog ikke kritisk), men en planlagt tredje film så aldri dagens lys. Allerede i 2009 ble det annonsert at filmene skulle rebootes, en reboot som kom i form av Fantastic Four (2015). Den krasjet såpass at den neppe får en oppfølger.

Sony – Spider-Man og Ghost Rider

Jeg nevnte at Spider-Man kommer til å dukke opp i Captain America: Civil War, samt får sin egen film i Marvels filmunivers. Dette vil være den tredje versjonen av Spider-Man som dukker opp siden 2002, to av de ved Columbia/Sony. Spider-Man (2002) ga oss Tobey Maguire som veggkryperen i skrekk-maestro Sam Ramis regi, og var en klassisk tilblivelseshistorie. Fra onkel Ben blir drept til han må kjempe mot Green Goblin. Spider-Man 2 (2004) er absolutt den beste Spider-Man-filmen. Vi møter en Peter Parker som sliter med dobbeltrollen som superhelt og vanlig fyr, og i det fjerne truer Doctor Octopus. Så krasjet serien litt med Spider-Man 3 (2007), der mannen i tights må slåss mot både New Goblin, Sandman og Venom.

Spider-Man

Det var planlagt både Spider-Man 4 og 5, samt en egen Venom-film. Ramini trakk seg til slutt siden han ikke mente han kunne følge tidsskjemaet han ble gitt. Og med det døde serien ut, og det var på tide med en reboot.

The Amazing Spider-Man (2012) og The Amazing Spider-Man 2 (2014) ga oss Andrew Garfield som Peter Parker, og en mer moderne Spider-Man. Filmene fikk en blandet mottagelse, og særlig den andre ble kritisert for å ha for mye handling og for å legge opp til oppfølgere. Det ble planlagt to filmer til, samt en egen film om The Sinister Six og en om Black Cat. Men de ble etterhvert kansellert.

Sony har også hatt rettighetene til Ghost Rider, og de har lagd to filmer med Nicolas Cage i hovedrollene. Ghost Rider (2007) og Ghost Rider: Spirit of Vengeance (2012) har sine øyeblikk, men er kanskje mer for de spesielt interesserte.

Det var filmene til de tre store. Men det er noen filmer igjen.

Howard the Duck, Hulk, Blade og The Punisher

Universal Studios hadde Howard the Duck (1986), som gjerne blir beskrevet som den verste filmen som er lagd, og Hulk (2003). Sistnevnte ble regissert av Ang Lee, og er kanskje for mørk for en superheltfilm.

New Line Cinema ga oss tre filmer om Blade rundt årtusenskiftet. Det er kanskje litt rart å tenke på, men Blade (1998) var den første suksessfulle Marvel-filmen. Blade dukket først opp som en bifigur i Marvel sin Dracula-serie, og i filmen ligner han veldig på Wesley Snipes. Som har den fantastiske replikken «Some motherfuckers are always trying to ice skate uphill». Filmen fikk to oppfølgere i Blade II (2002) og Blade: Trinity (2004). Rettighetene er nå tilbake hos Marvel.

Blade (1998)

Til slutt må vi nevne The Punisher, som har dukket opp på film tre ganger i tre forskjellige skikkelser. The Punisher (1989) hadde Dolph Lundgren i hovedrollen, og er en klassisk voldsfilm fra 80-tallet. Aldri sluppet på kino i USA pga. pengeproblemer og og slaktet av kritikerene. The Punisher (2004) var basert på historiene The Punisher: Year One og Welcome back, Frank. Heller ikke Thomas Jane klarte å begeistre kritikerne. Det ble diskutert en oppfølger, men kreative krangler førte isteden til The Punisher: War Zone (2008), og Ray Stephenson i rollen som Frank Castle. The Punisher er nå en bifigur i Netflix-serien Daredevil.

Og der er vi nå. Siden Spider-Man dukker opp i Marvels filmunivers, er det nå snakk om bare to filmverdener: The Avengers og X-Men. En crossover hadde vært gøy, men tror neppe vi vil se det. Men vil tro at Fox har gitt opp Fantastic Four, slik at de etterhvert dukker opp sammen med The Avengers.

Marvel på TV

I tillegg til filmene er det flere TV-serier som foregår rundt Marvels filmunivers. Agent Carter er en avstikker fra den første filmen om Captain America, og følger Peggy Carter før S.H.I.E.L.D. blir opprettet. Foreløpig to sesonger. Agents of S.H.I.E.L.D. følger en gruppe S.H.I.E.L.D.-agenter før og etter HYDRA-avsløringene. Og på Netflix bygger man opp til supergruppen The Defenders, bestående av Daredevil, Jessica Jones, Luke Cage, og Iron Fist, med serier til hver av gruppens medlemmer.

Daredevil - sesong 2

Sprint 1981 – 1983

Publisert 25. mars 2016 i Nye norske utgivelser

Sprint 1981 – 1983 er den andre boken i forlaget Zoom og Outlands sin første «bølge» med tegneserieutgivelser, og ble gitt ut sammen med Blåjakkene 1992 – 1994. Boken samler de tre albumene Virus! (Virus, 1982), Monolitten fra Kaalson Long (Aventure en Australie, 1983), og Hvem kan stoppe Cyanina? (Qui arrêtera Cyanure?, 1983). Ulik Blåjakkene-boken, har alle de tre albumene tidligere vært utgitt på norsk, henholdsvis som album 25 (1984), 26 (1985), 0g 27 (1985) i albumserien om Sprint.

Sprint 1981-1983

Sprint 1981 – 1983

Det er verdt å merke seg at dette ikke er en fortsettelse på Sprint-bokserien som Egmont utga mellom 2008 og 2010, der bøkene inneholdt både historier og tilleggsstoff, en serie som Zoom forøvrig utgir i Danmark. Denne boken inneholder kun opptrykk av albumene, med en tre-siders tekst om hvordan Tome og Janry til slutt endte opp som med ansvaret for Sprint etter Fournier. Fournier, stakkar, får tydeligvis ikke sine historier mellom stive permer i Norge, heller ikke Nic & Cauvin. Egmont-serien forlot Sprint i 1963, fortsatt med Franquin bak pennen. Så for de historiene, er det fortsatt de gamle utgivelsene som gjelder.

Den gamle oversettelsen til Velle Espeland blir fortsatt brukt, men boken har blitt tekstet på nytt av Inger Woxhollt og er ikke lenger håndtekstet.

Tekstingen i Virus! er ikke lenger håndtekstet. Fra Sprint 1981-1983 til venstre, og albumutgaven til høyre.

Tekstingen i Virus! er ikke lenger håndtekstet. Fra Sprint 1981 – 1983 til venstre, og albumutgaven til høyre.

Når jeg leste Virus!, syntes jeg streken virket litt grov. Etter å ha gravd frem Interpresse-utgaven fra 1984, så er det en synlig forskjell på de to opptrykkene. Vet ikke om det er papiret som gjør det, det er hvitere og glattere i bokutgaven. I alle fall forsvinner en del smådetaljer fra ruter der det er brukt mye mørke farger, som når Sprint undersøker M/S Isbre i begynnelsen av historien.

Forskjellen på Virus! fra Sprint 1981-1983 og albumutgaven

Forskjellen på Virus! fra Sprint 1981-1983 og albumutgaven.

I Virus! møter våre venner Sprint, Kvikk og Spip igjen John Helena, eller Steinbitten, som de tidligere har truffet i Havmysteriet og Hemmeligheten på havets bunn. Denne gang har han rømt fra en polarbase og er smittet av en mystisk sykdom. Sprint og Co må ta han med tilbake til ishavet for å kunne kurere han med en medisin Greven av Champignac har lagd, men noen skumle skurker er veldig opptatt av at de ikke skal komme seg dit i live.
Dette er Tome og Janrys første historie, og de blir sitert i forordet på at det er en historie på 30 sider som er strukket til 42 sider. Og jeg kan skjønne det. Det skjer mye i historien med mange figurer, og historien flyter til tider litt dårlig og ting blir ikke alltid like godt presentert. Men en god begynnelse.

Monolitten fra Kaalson Long tar oss med til Australia, der greven av Champignac havner i trøbbel under en arkeologisk utgraving i gruvebyen Albuh Mine i Australias mer grissgrendte strøk. Vi treffer også igjen reporteren Trineline, Kvikks konkurrent. I Albuh Mine får Sprint og Co snart en fiende i byens eneste handelsmann mens de etterforsker hva som har skjedd med greven.
I denne historien begynner det å lukte litt mer klassisk, og historien er mer strømlinjeformet enn forgjengeren. Ikke helt i mål ennå, og særlig den klimatiske slutten kommer litt brått på.

Hvem kan stoppe Cyanina? foregår i Champignac, dog uten greven siden han fortsatt er i Australia. Cyanina i historiens tittel er en robot i kvinneform, konstruert av byens pensjonerte stasjonsmester. Men hun blir ikke det selskapet han hadde håpet på, og vil heller skape kaos i byen ved å kontrollere elektriske apparater. Og hva kan skje når hun inntar den nye fabrikken som er bygd utenfor byen, som bare er bemannet av roboter?
Her er det action og slapstick fra begynnelse til slutt, og Tome og Janry har funnet formen. Jeg synes riktignok ikke helt de klarer å gjøre Cyanina til en god skurk, hun er bare psyko og det er liksom det. Men mye moro mens Sprint og Co jakter robot mens de selv blir jaktet på av byens borgervern med borgermesteren i spissen.

Janry var inspirert av filmplakaten til James Bond-filmen Kun for dine øyne da han tegnet forsiden til Hvem kan stoppe Cyanina?

Janry var inspirert av filmplakaten til James Bond-filmen Kun for dine øyne da han tegnet forsiden til Hvem kan stoppe Cyanina?

En ting som slo meg etter å ha lest gjennom denne boken, er at jeg ikke husket hvor voldelig serien var. Jeg kan ha vært i et følsomt hjørne da jeg leste den, men de blir jo forsøkt drept i alle tre albumene. Og alle skurkene vifter på et eller annet tidspunkt med skytevåpen.

Det er synd det ikke er mer fyldige bøker, for oss som har det gamle. Men dette er til glede for nye lesere, som det heter. Gamle Sprint-album kan jo til tider være litt kronglete å få tak i.

These Memories Won’t Last av Stuart Campbell

Publisert 18. mars 2016 i Utenlandske utgivelser

Personlig foretrekker jeg serier i papirform, fremfor å lese de på skjerm. På samme måte som jeg foretrekker en papirbok fremfor en e-bok. Og det er godt mulig dette er samleren i meg som har problemer med å virkelig gå inn for noe som ikke kan puttes i en fysisk hylle eller eske. Det vil ikke si at jeg ikke leser serier på internett, men ingenting fast. Men noen ganger snubler man over en godbit, som These Memories Won’t Last, skrevet og tegnet av den australske illustratøren og designeren Stuart Campbell, eller Sutu som han kaller seg.

These Memories Won't Last av Stuart Campbell

These Memories Won’t Last av Stuart Campbell

De fleste serier på nett (kun basert på inntrykk, ingen faktiske tall), bruker internett kun som en publiseringsplattform, et mye billigere og langtrekkende alternativ til det trykte heftet. I tillegg gir det serieskaperne mulighet til å pleie leserne mer direkte. Noen kombinerer tegning med tekst, gjerne i grenseland mellom serie og blogg. Og noen velger å bruke virkemidler som animasjon i seriene. Og det er der Sutu befinner seg.

These Memories Won’t Last er historien om Sutu sin bestefar, som sakte men sikkert sklir inn i demensens tåkete slør. Og historien tar for seg forholdet mellom de to, iblandet historier bestefaren likte å fortelle fra oppveksten. Historien er ikke lang, men du rekker fint å bli sentimental på tiden den tar.

En rute fra These Memories Won't Last av Stuart Campbell

En rute fra These Memories Won’t Last av Stuart Campbell

Campbell samarbeidet med lyddesigneren Lhasa Mencur og programmereren Vitaliy Shirokiy om prosjektet. Så i tillegg til bildene, har du også et lydbilde som forandrer seg etterhvert som historien går fremover. These Memories Won’t Last blir presentert ved hjelp av html5 (og fungerer neppe i en utdatert nettleser), og alt lastes ferdig før du begynner, slik at du ikke må vente midt i historien. Du skroller deg fremover i historien mens du følger en rød tråd. Bildene du skroller deg forbi, blir borte når du skroller deg bakover, på samme måte som minnene til bestefaren. Og hele tiden ligger det en tynn tåke over det hele.

Jeg synes kombinasjonen mellom bilder, musikk, og effekter fungerte veldig godt i denne historien. I en lengre historie tror jeg det lett kunne blitt slitsomt, men her er tema og omfang så presist presentert, at det er en perfekt match. Og det er kult at de har lagd noe unikt på internett, som du ikke bare kunne trykke i et album.

These Memories Won’t Last kan leses på http://memories.sutueatsflies.com.

Minions – Vill panikk!

Publisert 16. mars 2016 i Nye norske utgivelser

Minions er de små gule håndlangerne som jobber for den animerte superskurken Gru. De dukket første gang opp i 2010 i filmen Grusomme meg, og har vært overalt siden. Og nå også mellom to albumpermer.

Grusomme meg var den første filmen Illumiantion Entertainment produserte, ved hjelp av det franske effekt- og animasjonsfirmaet Mac Guff (som de senere kjøpte animasjonsdelen til). Selskapet ble startet av Chris Meledandri etter at han sluttet som sjef for 20th Century Fox Animation, der han bl.a. jobbet med Istid-filmene. Grusomme meg ble veldig godt mottatt, og endte opp som den 7. mest innbringende filmen i USA i 2010. Som gjorde det lett å lage en oppfølger, der minions fikk en enda større rolle. Grusomme meg 2 kom i 2013, og spilte inn enda mer dollar. Og i 2015 fikk minions sin egen film, kalt, eh, Minions. Som nå er den nest mest innbringende animasjonsfilmen gjennom tidene, kun slått av Frost. Og i 2017 kommer Grusomme meg 3.

Minions - Vill panikk!

Minions – Vill panikk!

Vill panikk! er det andre Minions-albumet. Det første, Banana!, kom på norsk i 2015. Begge albumene ble opprinnelig utgitt på franske Dupuis, og begge er tegnet av belgieren Renaud Collin. Mens det første var skrevet av Didier Ah-Koon, er dette skrevet av Stéphane Lapuss’. Og i tråd med filmene, er ikke dette en dialogtung serie. I hele albumet er det 12 replikker (jeg telte…), ellers består dialogen av lyder og bilder. Collins jobber med en blanding av håndtegning og digitale verktøy, og albumet har samme stil som filmene, men med en snert av blyant. Og det ser egentlig litt stilig ut. En ren kopi av hvordan filmen ser, tror jeg ikke ville fungert like godt.

Det er ikke så mye å si om handlingen, eller mangel på den. Dette er en samling ensidere, der en eller flere minions gjerne gjør noe dumt som ender opp med å gjøre vondt. Og aller best er det hvis noen andre får vondt. Empatien er lav blant de gule. Det minner meg litt om gamle Rosa Panteren-serier, selv om jeg her kan blande med tegnefilmene. Uansett humret jeg av noen, hevet et øyenbryn over andre, og bladde skuffet forbi enkelte sider. Men jeg er vel neppe egentlig i målgruppen her.

Albumet har en klassisk, norsk album-størrelse. I enkelte bokhandlere har jeg snublet over (eller i alle fall sett i en hylle) de engelskspråkelige versjonene av albumene, utgitt på Titan, som er mindre i formatet. Og siden dialogen er minimal, er det vel neppe noen stor grunn til å måtte ha disse på norsk. Aller helst skulle sikkert albumet vært pushet i lekebutikker.

Albumene kom opprinnelig sammen med filmen Minions, og det er godt mulig Dupuis ikke kommer med flere album.