Utgivelsesmessig har det lenge vært relativt trist for oss tegneserielesere som i hine hårde dager var vant til å kunne plukke med oss en og annen ny godbit fra bladhyllene på Narvesen eller i dagligvarebutikken. Nå kan det gå år og dag mellom hvert album (som nå stort sett bare er Asterix, Lucky Luke og Sprint). Seriebladene er, med unntak av Donald, Fantomet og Agent X9, stort sett humorblader med striper av forskjellig slag. Selv gamle bastioner som Fantomet og Agent X9 kommer ikke ut like ofte som før, og inneholder ikke like mange nye tilleggshistorier som de en gang gjorde. Og de ytterst få pocketbøkene man tilfeldigvis snubler over, er nå kun Billy-pocketer.
Ikke misforstå meg, jeg synes det kommer mye spennende ut i bokform, og mange spennende utgivelser av norske tegneserieskapere. Jeg har nettopp lagt fra meg både Futen og Frida Kahlos papegøye. Og de nye utgavene av Corto Maltese fra Minuskel ser veldig flotte ut. Men jeg savner flere oversatte europeiske serier, både i albumform og som en del av en bladutgivelse.
Det jeg synes best representerer dagens situasjon for tegneserieutgivelser i Norge, er at ukens store nyhet i bladhyllene var en bok med Månestråle-historier. Månestråle! Dette er en bok myntet mot de som fikk sin seksuelle oppvåkning i en bunke Sølvpilen-blader i sin ungdom, og de er det visst forbausende mange av. Og det kan virke som om det er de som er det viktigste publikummet for Egmont når det gjelder utgivelser som ikke er basert på humorstriper eller er rene barneblader. De som vokste opp da alle leste tegneserier, og som synes det er stas med et gjensyn med gamle helter. En gruppe jeg selv er medlem av.
Månestråle – Kiowaenes modigste squaw
Denne boken kommer i Egmont sin serie med softcover-bøker, som de siste årene har kommet med flere utgaver der gamle serier blir som nye. Det begynte med en Tempo-bok, og det har nå kommet bøker med Agent X9, Fantomet, og Billy. Den eneste utgaven som ikke er en ren nostalgi-bok for de som vokste opp på 70 og 80-tallet, er utgaven som tok for seg de første årene til Blondie. Som igjen heller ikke akkurat er blodferske striper. Jeg liker formatet på disse softcover-bøkene godt, selv om de forandret høyden på de etter noen utgivelser, som jeg ergrer meg over hver gang jeg ser i bokhylla der de står. Men jeg skulle ønske de hadde et litt sprekere innhold.
Softcoverbøker fra Egmont
Jeg har store forhåpninger til hva Outland og Forlaget Zoom skal utgi når de kommer i gang til neste år. Jeg håper bare ikke at også blir en presentasjon av hva som ble utgitt av serier på Semic for 30 år siden.
Men nå kan jeg absolutt ingenting om å utgi hverken blader eller album. Og har liten erfaring med kostnadsanalyser. Men jeg synes det er rart at det ikke er noe marked for nye serier i Norge. Det kan være at nå som amerikanske utgivelser er så lett å få tak i, både på nett og i butikker som Outland, at det ikke er noe særlig marked for engelskspråkelige serier på norsk. Kan det være derfor The Walking Dead ble stoppet etter tre nummer, da den kom på norsk ti år etter at den først kom ut på originalspråket? Gjelder denne teorien også da for serier på fransk? Ville det være et større marked for en franskspråkelig tittel, eller er man avhengig av en kjent tittel eller hovedperson for å selge utgaver. Eller er tiden igjen moden for et nytt blad som presenterer forskjellige serier?
Hvem vet hva fremtiden bringer? Kanskje snur den nedadgående tegneseriekurven vi er inne i, og vi kan igjen finne utgaver av serier vi ikke har hørt om før. I mellomtiden leser jeg altså om Månestråle – Kiowaenes tøffeste squaw.
Tegneserie mediet har lenge lidd en stille død, helt siden midten av 90-tallet og fram til i dag. Vi som vokste opp under tegneseriens storhetstid (1970-1990) syns selvsagt dette er triste greier. Men det som er redningen er det stadig økende salget av «tegneserier for voksne», drevet av utgivelser på nett (bestille trykksaker) og det faktum at nå brukes ikke lenger dårlig papir og billige produksjonsløsninger. Det er glanset papir i god kvalitet – ofte godt innbundet – noe som gjør at den personlige verdien øker og det appellerer til samleren hos leseren. Så ting er ikke helt ille, jeg ser positivt ut fra at stadig flere filmer nå henter manus fra tegneserieverden. Det å ha en tegneserie som supplement til f.eks. spesialutgaver av filmer og dataspill åpner en ny verden.