Blåjakkene 1992 – 1994

Igjen er lykken en varm kanon, for nå er Blåjakkene tilbake i Norge. Sist Blåjakkene så en norsk butikkhylle var i 1994 med albumet Blå ballader. Nå har det danske forlaget Zoom tatt opp hansken igjen sammen med butikkjeden Outland, og utgitt den første i en serie med bøker som samler uutgitte Blåjakkene-album. Blåjakkene 1992-1994 samler albumene Barndomsår (Vertes annés, 1992), Kaptein Nepel (Captain Nepel, 1993), og Quantrill (Quantrill, 1994).

Blåjakkene 1992-1994

Blåjakkene 1992-1994

Barndomsår er det 34. Blåjakkene-albumet totalt, mens Blå ballader var det 28. i rekken. Som vil si at hvis bokserien bare går fremover med utgivelsene, vil albumene En avant l’amnésique! (1989), La Rose de Bantry (1989), Drummer boy (1990), Les Bleus en folie (1991), og Grumbler et fils (1992) ikke komme på norsk. Tidligere har heller ikke Les cavaliers du ciel (1976) eller Des Bleus et des tuniques (1976) (flere korte historier) kommet i en norsk utgave. Caliber trykket historier fra La grande patrouille (1976) i 1996, men rakk ikke alle før de ble nedlagt. Og Buffalo trykket del 1 av 3 av For en neve dollar og noen vekslepenger (Et pour 1500 Dollars en plus, 1972) i sitt siste nummer i 1982. Med forbehold at de ikke har gått som en bi-serie i et blad jeg ikke har fått med meg.

Jeg likte Blåjakkene svært godt da det var aktive utgivelser, og jeg ble veldig begeistret da Zoom annonserte sitt samarbeide med Outland om utgivelser av tegneserier, og at Blåjakkene ville være en av de seriene de ville trykke opp. Aller helst ville jeg sett historiene som hvert sitt album, og ikke samlet i en hardback, men det kun en personlig preferanse på hvordan jeg liker å lese.

Hvis du ikke er kjent med Blåjakkene, handler serien om to soldater fra Nordstatene under Den amerikanske borgerkrigen (1861-1865). Sersjant Cornelius Chesterfield følger ordre fra punkt til prikke, mens korporal Blutch gjør sitt ytterste for å slippe unna hæren. Albumene følger disse to på eventyr under krigen, der de kjemper like mye mot fiendtlige soldater, som fanatiske offiserer i egen hær. Selv om tonen alltid er humoristisk, tar den også for seg de tragiske sidene ved krigen.

I Barndomsår forsøker Blutch igjen å desertere, med Chesterfield jagende hakk i hæl. Sersjanten fanger sin korporal, og mens de overnatter i en liten by på vei tilbake til leieren, treffer sersjanten tilfeldigvis på en gammel kjenning av Blutch som kan fortelle om den triste oppveksten til Blutch, som han ofte selv bidro til.
Når en serie har gått lenge nok, er det gjerne naturlig å titte bakover for å finne nye vrier på historiene. Så for oss som har et forhold til Blåjakkene, er dette en grei historie som prøver å forklare Blutch litt (selv om jeg ikke syns den helt får det til). Kommer du derimot til denne boken med blanke Blåjakkene-ark, er dette neppe historien som vil gjøre deg til en fast leser.

Kaptein Nepel er mannen som skal ta over ansvaret midlertidig for Fort Bow, der våre helter har skapt mye ugagn før, siden oberst Appletown er syk. Sersjanten og Blutch følger han til fortet, og observerer at han i løpet av kort til ødelegger det gode forholdet Appletown har fått med områdets indianerstamme. Og så må våre to helter prøve å rydde opp i kaoset.
I denne historien finner vi igjen et annet godt, gammelt fransk-belgisk tegneserieknep, nemlig å la seg inspirere av en nålevende person, og lage en figur basert på denne personen. Nepel er Le Pen baklengs, og er selvfølgelig for et helhvitt fort der han kaster ut indianere, en kinesisk vaskerieier, og den svarte kokken.
Skaperne har fått frem bedre poeng om raseskillet på denne tiden tidligere, særlig i Black Face (1982, norsk album nr. 11, 1987), og hovedfokuset flyttes snart til en god, gammel indianerhistorie.

Og til slutt blir sersjanten send undercover for å spore opp gjemmestedet og planene til William Quantrill og hans geriljahær. Sersjanten, utgitt for å være likplyndrer, må hjelpe Jesse James, en av Quantrills menn, å rømme. Han blir aller nådigst tatt inn i varmen av Quantrill, og må forsiktig mate Blutch, som følger etter, med planene til gjengen.
Quantrill var en historisk person, og historien begynner med hans blodige angrep på Lawrence, Kansas i 1863. Av bokens historier, synes jeg denne er mest «klassisk» Blåjakkene. De aller fleste vitsene går på Chesterfields bekostning, samtidig som historien har en farlig ramme med Quantrill som en relativt løs kanon.

Absolutt gøy å lese nye (for meg) Blåjakkene-historier. Ikke alt er gull, noe gråstein, men nok til at jeg ser frem til neste utgivelse som muligens kommer i juni.

 

Faktaboks

3 kommentarer til “Blåjakkene 1992 – 1994

  1. Håvar B. Hojem kommenterte

    Dessverre så virker det som tegneserier fra Westerntiden er noe som er nedadgående hos den kommende generasjonen. Generasjonsmessig så var vi som var barn på 60-90-tallet veldig preget av denne tidsepoken. Den ble romanisert gjennom et utall filmer og bøker som brukte «The Wild West» som metafor for den utrolige utviklingen vi var kommet i. Universet lå foran våre føtter og framtiden så lys ut (den gang), derfor var det naturlig å se tilbake på tiden som hadde formet tidsepoken vi levde i. Det var dessuten helt annet å være barn på 70-tallet, enn i dag. Vi var i mye større grad frie, red rundt på våre hester (sykler) og kunne være ute på prærien (nabolaget) og møte andre sivilisasjoner (de som bodde litt lenger unna). Det var naturlig å være cowboy og indianer. Til og med jentene fant en heltinne gjennom månestråle så de kunne også få være med på leken. Men med de nyere generasjonene (X) fra 90-tallet og utover så forsvant naiviteten og den harde realiteten skylte over verden. Det var ikke lenger slik at mennesket var sentrum av universet og var i stand til å innen kort stund overvinne verdensrommet. Helt nye måter å se på menneskets plass i universet endret seg – og samtidig så ble idyllen som de tidlige westernseriene forfektet erstattet av realismen. Det var ikke noe lykkelig liv på prærien. Drap er drap og krig ble erstattet av den brutale og meningsløse ting det engang er. Samtidig ble folk mer og mer klar over de overgrep som Europeere førte med seg over til Amerika, spesielt ovenfor urbefolkningen og hvordan de ble behandlet. Det var ikke lenger rom for å gjengi tidsepoken som en «hyggelig» tid. Det samme skjedde ovenfor tegneseriene som omhandlet 2. verdenskrig. Hvor de slemme tyskerne, som bestandig tapte, var et sort/hvitt bilde. Vi så gjennom manipulasjonen som foregikk. Dette er et tema en kunne skrevet om på timesvis – så ser gjerne andre ville komme med sine betraktninger – på generelt grunnlag – ikke bare blåjakkene, men western sjangeren som helhet. Ta f.eks. sammenligningen mellom Blueberry og Blåjakkene. Blueberry er et stilmessig kunstverk med mer sannferdig skildring av borgerkrigen enn det som er tema i Blåjakkene hvor stilen er ganske lik Disney og senere de belgiske og franske komedie variantene (Sprint, Asterix, Lucky Luke, etc).

Kommentarfeltet ser stengt.