I sin tredje bok om Blåjakkene tar Forlaget Zoom og Outland et uforklarlig hopp fra 1997, der den forrige boken stoppet, til 2003. Og hopper dermed over seks Blåjakkene historier, samt en historie som kom mellom de publisert i denne boken. Blåjakkene 2003 – 2005 gir oss historiene En blåjakkes siste hvile (Requiem pour un Bleu, 2003), Nancy Harts bande (Les Nancy Hart, 2004), og Bryllup på Fort Bow (Mariage à Fort Bow, 2005). I de franske albumutgavene er dette henholdsvis album 46, 47, og 49.
Blåjakkene 2003 – 2005
De historiene som har blitt forbigått, er (med ca. oversettelse i parantes) Les Hommes de paille (Stråmennene) (1998), Les Bleus en cavale (Blåjakkene på rømmen) (1998), Qui veut la peau du général? (Hvem vil drepe generalen?) (1999), Des Bleus et du blues (Blåjakkene og bluesen) (2000), L’Oreille de Lincoln (Lincolns øre) (2001), Émeutes à New York (Opprør i New York) (2002), og Arabesque (2005).
Sersjant Chesterfield våkner opp etter å blitt skadet i et slag i En blåjakkes siste hvile, og får beskjed om at Blutch er død. Men hvordan døde han? Etter hvert som han spør og graver, blir historien om Blutch sine heltedåder mer og mer fantastisk. Blåjakkeversjonen av Christopher Nolans Memento, med andre ord. Igjen en historie som viser det litt skjøre vennskapet mellom hovedpersonene.
Nancy Harts bande er en gruppe kvinner som har tatt kontrollen over byen LaGrange. Våre venner i uniform tror de skal få det enkelt når de skal gjennom byen, men både de og fordommene deres får en god runde juling. Historien er basert på en virkelig milits som tok navnet sitt etter Nancy Hart, en heltinne fra Den amerikanske uavhengighetskrigen.
I Bryllup på Fort Bow kommer Blåjakkene tilbake til sine røtter i Fort Bow, der oberts Appletown fortsatt er øverste sjef. Og Chesterfield er like forelsket i hans datter. Chesterfield og Blutch må hindre at ryktet om at det er funnet gull i området fører til en invasjon av lykkejegere. De får hjelp av indianerhøvdingen Grå Ulv til jobben, men skjønner ikke helt hva han venter i retur.
Synes de to siste historiene er litt gammeldagse når de beskriver forholdet mennene i historiene har til henholdsvis kvinner og indianere. Det skal jo være et poeng at «slik var ting», men det blir allikevel beskrevet litt for todimensjonalt etter min smak. Men ser du bort fra det, er særlig Nancy Harts bande en morsom historie der hovedpersonene er langt utenfor sin komfortsone.
Er litt bekymret om hoppet i årene betyr at de overhoppede historiene ikke kommer ut, eller om de hopper litt frem og tilbake som de ser ut til å gjøre med sine Sprint-utgaver.
